Ingvar Ambjørnsen rett på nett

Cappelen Damms Boktips med spennende nyheter.

3 fra Diane Setterfield

Forfatteren bak suksessen Den trettende fortellingen, Diane Setterfield, er tilbake med ny roman – Det var en gang en elv. Og da passer det seg å minne om hennes to andre romaner også.

For det som etter hvert har blitt en del år siden, lot jeg meg begeistre av debutromanen til Diane Setterfield – Den trettende fortellingen. Det var en type historie jeg kunne kose meg med og som hadde de rette stemninger, de rette mysterier og en solid opprulling av samling av trådene mot slutten. 

Det var en gang en elv
Nå er Setterfield tilbake med ny bok, og Det var en gang en elv er også å få som lydbok fra Lydbokforlaget. Med tanke på hvor godt jeg likte Den trettende fortellingen, er Setterfields nye bok absolutt en som også frister.
Dette er fra Lydbokforlagets omtale av boken:
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn. Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp. Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?
Dette er et mysterium der folketro, spenning og romantikk møter vitenskapelig nysgjerrighet ved begynnelsen av den moderne tid. Spennende som en krimroman og like stemningsfull som Den trettende fortellingen
Boken er oversatt at Inge Ulrik Gundersen og lest inn av Bodil Vidnes-Kopperud. Etter smakebiten hos Lydbokforlaget å dømme, synes både stemmen og stilen til Vidnes-Kopperud å kle Setterfields historie meget bra.

Den trettende fortellingen
Den trettende fortellingen er en fengslende, klassisk roman om familiehemmeligheter, historiefortelling og bøkenes magi.  
Ingen vet hvem den sagnomsuste og gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv; den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør. 
Den unge Margaret Lea er slått av parallellen mellom Vida Winters liv og sitt eget og takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, er mørk og ubehagelig. Den kretser rundt familien Angelfield: den vakre og egenrådige Isabelle, hennes bror Charles og de uregjerlige tvillingene Adeline og Emmeline. Det er en uhyggelig beretning om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død, forråtnelse og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Hva er Vidas historie, og hva er Margarets egen? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?
Boken er lest inn av Hedda Munthe og oversatt av Hege Hammer.

Bellman & Black
Bellman & Black er en mørk og underholdende roman om et uventet kompaniskap.
England, tidlig på 1800-tallet: William Bellman er ti år og fire dager gammel, og en mester med sprettert. En dag skyter han en kornkråke. Episoden er tilsynelatende bare en av mange guttestreker, men skuddet får fatale følger. Kornkråker glemmer nemlig aldri.
Noen år senere: William er en av landsbyens største menn, og har gjort onkelens spinneri til en blomstrende forretning. Han har funnet sitt livs kjærlighet og satt fire vakre barn til verden. 
Men plutselig snur hellet. Moren dør, og i begravelsen kjenner William et ubehagelig blikk i nakken. I øyekroken ser han omrisset av en mystisk, svartkledt mann. Like etter rammes landsbyen av en epidemi, og Williams kone og barn blir alvorlig syke. Desperat etter å redde det mest dyrebare han har i livet, satser William alt på et partnerskap med den svartkledte fremmede. 
Bellman & Black er en underholdende og mørk fabel om en manns kamp for å redde seg selv og det han har kjært. For når vet man egentlig at man har gjort opp for fortidens synder?
Boken er lest inn av Kim Haugen og oversatt av Inge Ulrik Gundersen

3 nye fristelser

Med nytt liv i bloggen min tar jeg også opp tradisjonen med å presentere både nye og gamle bøker som står på den stadig voksende listen over bøker jeg har lyst til å lese, men hvor jeg ikke har, og ikke kan garantere at jeg får gjort det. Denne gangen er det to norske og en amerikansk forfatter, og bøker som spenner vidt i tematikk

Longyearbyen
Heidi Sævareid har fått flere priser for ungdomsromanene sine, er tre ganger Bragepris-nominert og i den første romanen for voksne bevarer hun den uhyggelige nerven som har vært gjennomgående i hele forfatterskapet hennes. Nå kommer hennes første bok for voksne – Longyearbyen.         
Sævareid har latt seg inspirere av sine besteforeldres historie i sin nye bok. I 1957 reiste de til Longyearbyen. Vinteren i 50-tallets Longyearbyen var et samfunn av tundra, snø og is, og med kullgruvene som industrisår midt i den uberørte naturen. Fra november til mai var stedet fullstendig isolert, ingen skip eller fly, ingen forsyninger. Rett og slett ingen mulighet til å komme derfra før isen sprekker opp. Hit flytter hovedpersonen Eivor med sin legemann og to små barn. Midt i den mørkeste og kaldeste tiden havner en nær venn av familien i dyp – og farlig – krise, og må innlegges, mot sin vilje. Situasjonen forsterker Eivors egen stille desperasjon, og en voksende motvilje mot ektemannen tar form. Hun føler seg isolert, med to små barn, en alltid arbeidende mann og en altfor varm leilighet i et bygg som er i ferd med å sprekke av permafrostens utrettelige herjinger i bakken.

Powwow av Tommy Orange
Powwow er en stor sammenkomst for den amerikanske urbefolkningen. Denne romanens powwow knytter på intelligent vis sammen ulike menneskeskjebner i et kor av fortellinger.
En nykter Jacquie Red Feather prøver å finne tilbake til familien sin. Edwin leter etter sin ekte far. Opal Viola Victoria Bear Shield er der for å se den unge Orvil danse. Han har lært seg tradisjonell indianerdans på YouTube og skal opptre offentlig for første gang.
De kommer til å oppleve fellesskap og hellige tradisjoner. Men også tap, oppofring og heltemot.
Romanen er kritikerrost og Tommy Orange er hyllet som en ny stemme i den amerikanske samtidslitteraturen. «Powwow» omtales allerede som en moderne klassiker.

Fritt fall
Til sist vil jeg nevne en bok som kom litt tidligere i vår. Det er Sunniva Vagstad debut Fritt fall. Jeg var så heldig å jobbe på en tidligere versjon av dette manuset og det er en bok jeg virkelig gleder meg til å lese i sin endelige utgave.
Fritt fall handler om nitten år gamle Elise som bor sammen med faren sin. Hennes største utfordring er hvorvidt hun skal fortsette på filosofistudiene eller bytte til matematikk. Men en dag dukker farens eks-samboer opp og forteller at datteren Bianca har omkommet i et basehopp på Voss, og alt blir plutselig et salig kaos for Elise. For den viljesterke Bianca fikk stor betydning for henne i de årene de var stesøstre. Nå er hun død. 
Mens faren lukker seg inne i sin sorg over stedatteren, blir det opp til Elise å finne mening i mysteriene som omgir Biancas basehopp og død, og hun oppsøker fallskjermmiljøet på Voss og Biancas hoppvenner. Til tross for – eller kanskje på grunn av – et helt liv innendørs med bøker og teorier, blir Elise raskt beruset av fallskjermverdenen, og det tar ikke lang tid før studiene blir degradert til en dårlig samvittighet. Men livet på Voss Fallskjermklubb er ikke så enkelt som å falle fritt fra himmelen. Og snart er Elise på vei opp de samme fjellene som Bianca til slutt hoppet fra.

Dystopi i pestens tid

Borge-Nina_Foto-Solveig-Firing-Lunde
Foto: Solveig Firing Lunde

Denne vinteren debuterer Nina Borge med ungdomsdystopien Utbryterne på Gyldendal. Dermed er forfatterdrømmen realisert, noe hun synes har vært overveldende. Men hvordan oppleves det å komme med en dystopi omtrent samtidig som et virus nærmest har kastet verden inn i en reell, global katastrofe?

Gjennom mitt arbeid som manuskonsulent har jeg jobbet med mange forskjellige mennesker. De fleste av dem hører eller leser jeg aldri noe mer fra, men noen møter jeg flere ganger gjennom stadig nye tekster. Nina Borge er en av disse, og i år har hun kommet så langt at hun debuterer på Gyldendal med en dystopi som brått skulle oppleves som mer aktuell enn en kanskje har lyst til å tenke på.

Utbryterne beskrives av forlaget som en mørk historie om et fremtidig Norge hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Året er 2075, og det er feministpartiet som styrer landet med jernhånd. Luften på jorden er blitt så forurenset at den er giftig. I Klimaavdelingen jobber 17-årige Carla, og der finner de en formel som kan rense luften og redde verden ut av krisen. Men for noen er alltid penger viktigere enn ren luft. Noah er på sin side lei av å være en annenrangsborger i et samfunn styrt av kvinner. Han blir med i en opprørsgruppe som vil stjele formelen og starte revolusjon. I et samfunn der feministene regjerer og menn ikke har lov å være alene i gatene, må Carla og Noah legge forskjeller til side. De må samarbeide dersom de skal klare å gjøre ren luft tilgjengelig for alle.

– Jeg har vært opptatt av feminisme og likestilling helt fra jeg var ungdom, sier Nina når jeg spør om den egentlige inspirasjonen til Utbryterne, og hvorfor hun har valgt å snu opp ned på maktstrukturen i samfunnet?

– Jeg er veldig inspirert av Margaret Atwood og hennes dystopiske verdener. Men Atwood har en tendens til å sette kvinnene i en offerrolle, og det er nettopp det som har provosert og inspirert meg til å snu kjønnsrollene på hodet i boken min. Jeg er lei av å lese om kvinner som offer.

– Ideen til det dystopiske samfunnet i Utbryterne kom etter at jeg hørte om seksuelle overgrep på t-banen i London. Dette var blitt et så stort problem at myndighetene foreslo å opprette egne kvinnevogner. Dette gjorde meg sint! Hvorfor skal kvinnene isoleres når det er mennene som begår overgrepene? Er alle kvinner potensielle ofre? Da er i så fall alle menn potensielle overgripere. Det var denne tanken jeg begynte å spinne videre på, forteller Nina.

Boka mi ble plutselig mer dagsaktuell nå som vi ser hvor stor inngripen en krise kan ha i livet vårt, og hvor sårbare vi er for maktbruk.

– Det blir latterlig og rart når menn blir nedvurdert på den måten som de blir i Utbryterne. Men faktumet er at mange steder i verden blir kvinner sett på som svake, de har liten verdi som mennesker, de er uegnede til å gå på skole og uegnet til å ta vare på seg selv. Derfor må de kontrolleres av regler, av familie og samfunn. For eksempel finnes det 40 land der gifte kvinner ikke kan forlate huset uten mannens tillatelse. I Utbryterne er det da mennene som ikke får gå alene i gatene.

Utbryterne_Fotokreditering-GyldendalNår dystopien møter virkeligheten

Denne vinteren og våren har livene våre brått blitt preget av koronaviruset som har spredd seg til så å si
hele verden. Samfunnet har blitt stengt ned og det fattes beslutninger som griper inn i den måten vi har vært vant til å leve livene våre på. Det er umulig å ikke spørre den nybakte forfatteren om hvordan det er å oppleve at en dystopi man har skrevet brått møter en virkelighet som unektelig har noe dytopisk over seg.

– Dystopier er jo dystre spådommer om fremtiden. I Utbryterne er alt vi frykter satt helt på spissen, krigene vi var redde for – de skjedde, forurensning og klimagasser – klarte vi ikke å stoppe. Feministpartiet berget befolkningen gjennom krisene, og utnyttet posisjonen sin til å skaffe seg makt. Korona-krisa gjør at staten i stor grad tar kontroll over livene våre. Vi ser til lederne våre i krisetid, vi stoler på dem og stort sett gjør vi som vi blir bedt om. Korona-krisa gjør oss sårbare for maktbruk. Vi er redde for våre nærmeste, og vil ofre mye for å berge livet deres. Det gjør at regjeringen kan komme med forslag som gir dem mer makt og mer handlekraft gjennom krisa. Forslag som endrer lovene våre. Det er der det startet for feministpartiet i boken min også. Sterke ledere som vil føre oss gjennom kriser, og når de kommer med forslag som skal gjøre oss trygge, så blir vi ukritiske. Jeg har fått henvendelser fra folk som har lest boka og lurer på, om det var slik feministpartiet kom til makta, forteller Nina, før hun forsøker å oppsummere.

– For å si det kort: Boka mi ble plutselig mer dagsaktuell nå som vi ser hvor stor inngripen en krise kan ha i livet vårt, og hvor sårbare vi er for maktbruk.

Dagliglivet og skrivingen

Nina Borge er utdannet barnevernspedagog, og jobber som miljøterapeut med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne. Hun bor i Stokke, som ligger i Sandefjord kommune, og har to jenter på 7 og 10 år. Nina bor på landet med høner, ender og hund. Ved siden av dette har hun noen oppdrag som redaktør for forlagshuset i Vestfold.

Så, hvordan får hun i det hele tatt tid til å skrive?

– Det er tidvis en ganske hektisk tilværelse, men siden skriving gir meg så mye glede, blir det også lettere å prioritere. Utbryterneskrev jeg ferdig høsten 2017. Jeg sto opp klokken 05.00 og skrev til 07.00, og hadde en ny økt fra 20.00-22.00, pluss lange dager i helgene. Men da jeg fikk et samarbeid med Gyldendal, så gikk jeg ned til å jobbe 70 prosent. Det har også vært avgjørende med en støttende familie som gir meg tid og rom til å skrive. Den største utfordringen med skriving i en hektisk hverdag, er at jeg trenger et lite vakuum der ideene kan oppstå, og det er ikke alltid så lett å få nok plass i hodet til å være kreativ.

Den lange veien frem

Når jeg spør om hvordan hun har jobbet fram mot å bli utgitt forfatter, forteller Nina Borge at hun simpelthen elsker å skrive og lage historier.

– Så selve drivkraften min er den følelsen jeg får når jeg er i skikkelig flyt. Da kan jeg skrive i timevis og dagevis, og bruke kvelder og netter på nye kapitler og bli kjent med karakterene mine. Det er det desidert beste med skrivingen. Godfølelsen jeg får av å skape. Og jeg liker så å si alle fasene av skrivingen. Planleggingen er gøy, selve utarbeidelsen av manus er gøy og rundene med redigering er gøy. Ikke hele tiden selvfølgelig!  Noen ganger er det struktur, viljestyrke og ren skjær gjennomføringsevne som gjelder. Heldigvis har jeg en god del av det også.

For Nina, som for så mange andre som får gitt ut sin første bok, har veien fram vært full av både opp- og nedturer.

– Veien til Gyldendal og utgivelse av boken har vært lang og full av berg- og dalbaneopplevelser. For om lag fem år siden fikk jeg for alvor lyst til å følge skrivedrømmen. Da startet jeg på et kurs på forfatterskolen.no. Der lærte jeg å bygge opp historien min, lage karakterer og plott, finne en rød tråd og med hjelp fra dem har jeg tilegnet med flere av de verktøyene jeg trengte for å lage gode historier. Etter det har jeg skrevet mange manus, og fått hjelp av både testlesere og konsulenter til å bli en bedre skriver. Det er disse rundene med prøving og feiling som er det virkelige lærerike.

– Og så tror jeg det er lurt å ha et kunnskapsgrunnlag utover det rent skrivemessige. Da blir det hele litt lettere. Det er mange ting som skal klaffe for å komme gjennom nåløyet. Historien må sitte, altså være spennende og interessant og godt nok komponert til at noen ønsker å lese den. Men innholdet bør også være noe folk kan relatere seg til. Det bør treffe en eller annen nerve der ute.

Jeg tror mine fantasier stoppet ved den dagen jeg sto med boka i hånda.

Å oppnå den store drømmen

Nina har altså kommet gjennom det berømte nåløyet og kommet ut på et av de store forlagene. Så er jo spørsmålet om det svarer til forventningene og drømmene?

– Det er annerledes å gi ut bok enn jeg hadde forestilt meg. Jeg tror mine fantasier stoppet ved den dagen jeg sto med boka i hånda. Alt som har kommet etter det har vært overveldende. Jeg hadde for eksempel ikke reflektert nok rundt at andre skulle lese og mene noe om boka mi, så det har vært litt vanskelig å forholde seg til.

Så, hvordan har du egentlig taklet det?

– Boka er ferdigskrevet og trykket, og dermed er det ikke mer jeg kan gjøre med den. Slik sett er det lite jeg får gjort med kritikk som kommer i etterkant av utgivelsen. Spørsmålet er derfor om jeg skal forholde meg til det eller ikke? Jeg har valgt å til dels gjøre det, fordi det også kan være noe å lære av litteraturkritikere som mer eller mindre dissekerer boka mi. Det er jo også utrolig gøy at noen gidder å lese den såpass grundig. Det morsomste med å gi ut bok er tilbakemeldinger som inneholder refleksjoner og tanker rundt innholdet. Jeg har jo brukt mye tid på å skrive boka, og det er spennende å høre hvordan andre tolker og opplever historien. Det som har overrasket meg mest, er den store interessen for bøker som finnes der ute blant bokbloggere og instagrammere, og hvor viktige de er for å spre leseglede til folk. Jeg er også imponert over hvor mye Gyldendal gjør for å promotere boka mi, og få den ut til folket. Jeg er veldig stolt og glad for å være forfatter hos akkurat dem.

– Og så tror og håper jeg at dette med å forholde seg til kritikk og tilbakemeldinger er en treningssak, og at jeg etter hvert klarer å gi slipp på boka og la den leve sitt eget liv der ute. Jeg ønsker selvfølgelig å gi ut flere bøker. Ikke fordi det er så fantastisk å få gitt ut bok, men fordi jeg har så mye mer på hjertet.

 

3 i parallell

Jeg har en (lei?) tendens til å ende opp med å lese flere bøker parallelt. Det slitsomme med det kan være å holde ordentlig oversikt over de forskjellige historiene. Det morsomme med det er at du kan leve i vidt forskjellige univers på en og samme gang. Uansett: Her er 3 bøker jeg parallell-leser akkurat nå!

Kanskje er det ikke så uvanlig å holde på med dette – å lese flere bøker samtidig. For meg har det nærmest blitt det vanlige. Egentlig er det helt ok, men i det siste har det blitt en tendens til at jeg kanskje ikke fullfører alle. Kanskje er det et litterært utslag av naturlig seleksjon – den sterkeste overlever?
Uansett, så koser jeg meg med å kunne hoppe fra univers til univers – og kanskje er det aller best når spennet mellom universene er størst mulig. Og slik er det akkurat nå, når jeg har to skjønnlitterære og en sakprosa utgivelse på nattbordet. Her spenner det fra intriger i serieromanens verden, via noe svært så jordnært formulert om et familieliv, til noen leksjoner om fysikk – som bare får meg til føle meg mindre intelligent for hver leksjon jeg leser meg gjennom.

Så, her kommer mine 3 parallelleste bøker akkurat nå:

«Vi er fem» er Matias Faldbakkens femte roman, og en fantastisk lugnt formidlet historie. Det handler om Tormod Blystad som bor sammen med kona Siv og barna Alf og Helene i en bygd noen timer nord for hovedstaden. Det hele – i det minste så langt jeg har kommet – er formulert på en måte som gjør at du hele tiden kjenner på følelsen av at noe vil rakne eller gå litt galt. Det en tone i språket som bare er en nytelse i seg selv – og som gjør det så godt å lese. Og jeg gleder meg til å få med meg fortsettelsen på denne boken – hvor det føles som om nærmest alt kan skje.

«Syv korte leksjoner i fysikk» er en bok som på den ene siden er fantastisk morsom å lese, men som samtidig får meg til å føle meg litt teit. Nå har jeg to ganger forsøkt å ta for meg leksjonen om relativitetsteorien til Einstein, men det er egentlig som det bare blir verre og verre – forståelsen altså. På den annen side er det en fornøyelse å lese dette. Det er underholdende og sørger samtidig for at jeg har lyst til å forstå. Jeg har i det minste lyst til å forstå. Og hvem vet, kanskje jeg blir klok på fysikk en dag jeg også?

«Jordbærdamene – Lykkeland» er den første boken i romanserien til Synnøve Eriksen. Og her er det rett på og inn i deilige intriger i et lite samfunn – hvor vellykketheten på overflaten uten tvil er viktig. På jordbærisen (i 1956) fremstår alle husmødrene som svært så lykkelige og vellykkede, men når en ny kvinne flytter inn i et av husene, med et barn og uten giftering, synes det som at alt skal bli vanskeligere.
Begynnelsen på boken har en herlig og kjapp etablering av både samfunnsstruktur, karakterer og intriger. Her er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Så – det var de tre bøkene som for tiden leses parallelt her hos meg. Ingen skal i det minste få lov til å si at ikke spennet mellom dem er stort.

Gripende, rått og brutalt

(Denne omtalen er publisert tidligere her på leselysten.com)

Det er så visst ingen kjære mor, når Sally Gardner drar oss inn i SoHector og Standich sitt liv i Sone sju. Markspist måne er til tider vond å lese, men den griper tak i oss og fillerister oss, før den på rørende vis vinker oss farvel.

_9788251684736

Sally Gardner (f. 1954) har skrevet en rekke bøker for unge lesere. Hun har for vane å blande magiske og realistiske elementer, noe som får romanene hennes til å skille seg ut. Hun regnes for å ha et dypt sosialt engasjement og som dyslektiker har Gardner særlig engasjert seg i ungdommer med lese- og skrivevansker, og alle andre som av en eller annen grunn faller utenfor.

Når jeg møter henne en mild vinterdag i Oslo forteller hun også at dette var noe av utgangspunktet for å skrive historien om Standish Treadwell og hans venn Hector. Gardner har tilsynelatende liten sans for den type ”flinke” bøker om de som har dysleksi eller andre former for lese- og skrivevansker. Hun ønsket å skrive ”den virkelige” historien om en som sliter med dysleksi. Og med boken om Standish klarer hun på imponerende vis å tre inn i tankene til en ung person som ses på som svak, annerledes og lite begavet. Ikke fordi tankene ikke fungerer, men heller fordi bokstavene stokker seg når de skal leses. Standish tenker slik om sine omgivelser at vi en stund kan lure på om det han forteller er sant, eller er det bare noe i hans hode? Men så, på brutalt vis, og med en svært så tydelig og direkte scene som ikke er mulig å lese uten å bli både forskrekket over råskapen og emosjonelt berørt, sørger hun for å vekke oss og kaste oss inn i en direkte og usentimental historie om det å være annerledes, om undertrykkelse, overvåkning og frykt. Og hun er klar over at hun selv har brukt sterke virkemidler i boken.

– Det er et konkret drap i denne boken, som for øvrig var helt nødvendig for å skape historien, og det er brutalt på mange måter. Men, det måtte bli slik. Det var viktig for å skape troverdighet til historien om Standish. En skal også huske på at vold er enkelt å utøve og det er enkelt å bruke i litteraturen. Samtidig er det slik at det sterkeste kanskje bor i det du som forfatter utelater, det du ikke skriver og ikke forteller. Dessuten behøver jeg ikke fortelle alt, for leserne er mye flinkere enn meg til å forestille seg ting enn meg, understreker Gardner.

Dette er historien slik forlaget presenterer den for oss: Hector og Standish er venner. De bor sammen i Sone sju, der Moderlandet holder dem og andre avvikere under strengt oppsyn mens regimet planlegger den store månelandingen. En dag finner de to ut noe som Moderlandet for enhver pris vil holde skjult, og livet tar en enda farligere retning.

”Tenk om fotballen ikke hadde gått over gjerdet. Tenk om Hector ikke hadde gått for å se etter den. Tenk om han ikke hadde holdt den mørke hemmeligheten for seg selv. Tenk om … Da hadde det vært en annen historie jeg satt og fortalte meg selv. Det finnes like mange tenk om, skjønner du, som det finnes stjerner på himmelen.”

Sone sju og Moderlandet er vanskelig å ikke oppfatte som bilder på regimer som nazistene i Tyskland på 30-tallet, eller det kommunistiske maktapparatet i Sovjetunionen. Alt overvåkes, styres og kontrolleres. Hele veien ligger frykten over menneskene her. Men, Gardner forteller at hun ikke har skrevet dette som en allegori på tidligere terrorvelde.

– Det er mer universelt enn som så, sier hun. – Vi kan bare se på det som skjer rundt oss i dag. Flukt og frykt er mye av vår egen tid, sier hun med tydelig referanse til Syria og situasjonen for de mange tusen menneskene som for tiden flykter fra krig og uro.

– Samtidig er det svært viktig at vi kjenner historien bak, for å kunne forstå det som skjer i vår egen tid. Det er umulig å forstå 2. verdenskrig, det som skjedde i Tyskland på 30-tallet, uten å vite hva som skjedde i 1. verdenskrig og etter den. Og slik kan en gå bakover og bakover, det er viktig å huske, sier Gardner.

Hun ønsker også at vi skal stille spørsmål ved ting. Ved det som skjer rundt oss, det som bestemmes. Ikke minst er det viktig at unge også stiller spørsmål. Dersom vi kommer dit hen at ingen tør å stille spørsmål ved samfunnet og det som skjer, er det noe skummelt på gang, sier hun.

– Ikke minst er det viktig at ungdommen stiller spørsmål.

I Markspist måne står viljen til å ofre noe eller seg selv, også sentralt. Hvor langt er vi villige til å strekke oss, for noe som kanskje ikke angår oss selv direkte? Hva kan du selv tenke deg å bidra med for at andre skal få det bra, for at de som kanskje kommer etter deg får en bedre fremtid?

Og når Sally Gardner kommer dit i vår samtale, er det nesten som hun trer inn i åpningssekvensen på den populære filmen ”Love actually”, der den engelske statsministeren i Hugh Grants skikkelse forteller om at det beste stedet å se kjærligheten i verden på, er på flyplassen.

1234095_592101424186712_864926581_n

– Der kan jeg virkelig se verdens kjærlighet, sier Gardner med et smil.

Markspist måne er rå og direkte. På et tidlig tidspunkt slår tanken meg om dette i det hele tatt er en bok for ungdom. Men den er det. Det er en bok for ungdom, unge voksne, og voksne. Gardner legger ingenting i mellom og gjennom et dønn ærlig og direkte språk, univers og en historie som balanserer fint mellom det realistiske og det lettere absurde, leverer hun en knyttneve av en bok. Fortsatt, flere dager etter at jeg leste den, henger den ved meg. Det er nesten som om jeg har fått et lite punkt i sjelen min hvor Standish og hans skjebne for lang tid framover vil sitte fast, gnage litt i tankene og holde meg fullt og helt klar over at det finnes vonde ting der ute. At verden kan være urettferdig, brutalt og vond.

Samtidig forteller hun så usentimentalt og kraftfullt om varmen som finnes i oss og mellom oss. Viljen til å leke, til å ta vare på hverandre, ofre seg. Ikke minst handler det om å stå opp, ikke bare når det er forventet, men når det er vanskelig. Til og med når det er umulig.

Og så handler det om vennskap. Når alt kommer til alt, noe av det viktigste vi har.

Markspist måne av Sally Gardner har satt spor i meg. Og jeg håper aldri de blir helt borte. For historien om Standish og Hector er en viktig påminnelse om hva vi mennesker er, hva vi bør være og for hvem.

Og helt til sist. Ja, det er skrevet for ungdommer, men alle dere voksne: Denne bør dere prøve å få med dere!

Blogglistenhits

Downton Abbey-skaper med roman

BELGRAVIA_productimageBelgravia er en roman om hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene. Den er skrevet av Julian Fellowes og er nå ute på Gyldendal.

Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler …
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.

«Det er et bredt og morsomt lerret som strekkes, og Fellowes har mange gode tidsbilder og gir leserne en følelse av å lese noe eksklusivt.» (Guri Hjeltnes, VG)

«En klassisk britisk underholdningsroman, som har mye til felles med hans mest kjente verk, tv-serien Downton Abbey. Her er forbudt kjærlighet, svik og familiehemmeligheter så det monner.» (Marie L. Kleve, Dagbladet)

 

 

 
 

Blogglistenhits

Drama, lidenskap og hummerliv

MortonBokhøsten er for alvor over oss og det betyr at vi har mye å se frem mot i ukene og månedene som kommer. Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.

Ny ”slager” fra Kate Morton?
Kate Morton har solgt ti millioner bøker på verdensbasis og har en stor leserskare i Norge. Nå er hennes femte roman ute på norsk på Vigmostad & Bjørke.
Juni 1933. I familien Edevanes herskapshus er alt klart for det årlige midtsommerselskapet. 16 år gamle Alice Edevane er full av drømmer og fremtidshåp. Men innen klokken slår midnatt har familien lidd et tap som gjør at de forlater hjemmet sitt for alltid.
70 år senere er politietterforsker Sadie Sparrow i Cornwall på ferie. En dag kommer hun over et forlatt hus og får høre om tragedien som rammet familien som en gang bodde der. Alice Edevane, som nå har blitt en eldre dame, lever et stille og rolig liv som bestselgende krimforfatter i sitt fasjonable hjem i London. Helt til Sadie tar kontakt og vil vite mer om hennes fortid.  

Kate Morton (f. 1976) er en av verdens mest folkekjære forfattere. Hun er utgitt på 34 språk, i over 40 land. Huset ved innsjøen gikk rett til topps på bestselgerlistene i Australia og Canada da den kom ut i fjor og har også ligget inne på New York Times bestselgerliste. Kate Morton er fra Australia, men bor nå i London med mann og barn.

Les mer på hjemmesiden hennes: https://katemorton.com/6-2/

 

image005Brennende lidenskap
Vigmostad & Bjørke har flere bøker ute nå. Bare én hemmelighet er oppfølgeren til suksessromanen Bare én natt. Den svenske bokserien byr på underholdning, spenning, lidenskap og humor. En het beretning om sterke kvinner og hemmelighetene vi alle skjuler.
Den tretti år gamle feltlegen Isobel Sørensen holder hodet kaldt selv i de verste katastrofesituasjoner. Men når noen kutter den økonomiske støtten til hennes hjertebarn, den veldedige organisasjonen Medpax, mister hun fatningen.
Alexander De la Grip, yngste sønn i en av Sveriges mest innflytelsesrike adelsfamilier, er en skruppelløs jetsetter som er kjent for to ting: utseendet og kvinnehistoriene. Da en bakfull Alexander en dag treffer den rasende, men vakre legen, bestemmer han seg for at Isobel skal bli hans neste erobring – koste hva det koste vil.
Isobel vet at Alexander har det Medpax trenger; ubegrenset med penger. Folk er imidlertid ikke alltid dem de utgir seg for å være, og når tiltrekningen mellom dem er et faktum, tvinges begge til å revurdere noen etablerte sannheter. Kommer den dypt sårede Isobel noen gang til å kunne fortelle sin hemmelighet?

Simona Ahrnstedt (f. 1967) er forfatter, psykolog, feminist og blogger. Hun holder skrivekurs og brenner for romansesjangeren; bøker av kvinner, for kvinner, om kvinner.

 

HummerlivEtterlengtet fra Fosnes Hansen
Fra Cappelen Damm kommer i september en av høstens bøker som nok følges av størst forventninger. Erik Fosnes Hansen har ikke kommet med en roman siden Løvekvinnen i 2006 – en bok som igjen er aktualisert gjennom filmatiseringen av boken som kommer på kino denne høsten.
Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem og allerede i romanens dramatiske åpningsscene blir Sedd satt på en hard prøve idet han må forsøke å blåse liv i en døende banksjef. Utstyrt med Røde Kors Hjelpekorps’ gjenopplivningskurs gjør 14-åringen en heltemodig innsats, men til ingen nytte. Kanskje innvarsler den gamle banksjefens død den nye tid på hotellet Fåvnesheim, et gammeldags høyfjellshotell med stolte tradisjoner, men som nå lider under at turismen flytter seg til ‘det infernalske syden’ som Sedds bestefar, hotelldirektøren, pleier å si.
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.
Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.

1982 er et dramatisk år for Sedd og alle rundt ham. Et år på liv og død, kan man nesten si. Et år som vil forme livet hans for alltid.

 

 

Blogglistenhits

3 x Sol

Det våres for alvor og i skrivende stund får kroppen tilført en etterlengtet dose med sol. Men, hjerte og sjel må også ha sitt. Et kjapt søk på sol gir kjapt tips om bøker som kan glede.

Jeg gir deg solaJeg gir deg sola av Jandy Nelson
Fram til de er tretten, er forholdet mellom Jude og tvillingbroren Noah usedvanlig nært. Noah er en einstøing som tegner konstant og forelsker seg i den karismatiske nabogutten, mens Jude er våghalsen som stuper fra klipper, går med rød leppestift og snakker for dem begge. Men tre år senere, når de er seksten, snakker Jude og Noah nesten ikke sammen lenger. Noe har skjedd, og det er i ferd med å ødelegge dem begge …
Det er Noah som forteller om de første årene, Jude om de senere. Det tvillingene ikke er klar over, er at de hver for seg bare har halve historien, og hvis de bare kunne finne sammen igjen, ville de hatt en sjanse til å gjenskape det livet de hadde sammen.

 

Hvorfor pappa har så søvnige øyneHvorfor pappa har så søvnige øyne av Siw B. Nicolaisen
De sier på skolen at Sol sin pappa ikke er slik pappaer skal være. Sol vet det selv, men hver gang hun tenker på det, blir det bare krøll i hodet. Hun ser at han skiller seg ut. Beina og armene er over alt, og stemmen er altfor høy. De andre pappaene har kroppene og stemmene sine mer i ro. De synes ikke så godt. Gjennom spørsmålene hun stiller og svarene hun får, følger vi henne på veien til å nøste opp i sannheten om pappa.
Siw B. Nicolaisen er utdannet barnevernspedagog med videreutdanning innen spesialpedagogikk og veiledning. Hun jobber til daglig som veileder for ungdom på Nav i Porsgrunn. Som mor til en datter som vokste opp med en narkoman far, savnet hun et godt verktøy å bruke i samtalene med datteren sin. Det har vært motivasjonen bak Hvorfor pappa har så søvnige øyne.

 

Sola er en feit gudSola er en feit gud av Jon Ewo
Adam slutter med sommerjobben som sykkelbud for å bli voksen. Han bruker mye av tida si på toppen av siloen på Grünerløkka, og her treffer han den mystiske Frank. Adam forsøker å få et stevnemøte med Claudia og å føre Gloria og Frank sammen samtidig som han må holde skjult at han har slutta i sommerjobben. Historien om Adam fortsetter i Månen er en diger pudding.

Jakten på hva som skjedde

9788202498672En del av meg er ute på Cappelen Damm. Ifølge forfatteren, Maren Engelschiøn, er dette en roman for ungdom og unge voksne, som like gjerne kan leses av voksne – da særlig kvinner. Spiren til historien har hun hentet fra eget liv – og sitt aller første intervjuobjekt.

Hovedpersonen i En del av meg er Ida på 18 år som er en firedels indianer og drar til Minnesota i USA for å gå på sommerskole og samtidig lete etter familiemedlemmer. På sommerskolen, som er et pre-college-program, tar hun kurset Creative Nonfiction (kreativ sakprosa), for i tillegg til å finne familiemedlemmer ønsker hun også å skrive om indianere for å nærme seg egen kulturbakgrunn. Disse to ønskene – finne familiemedlemmer og skrive om indianere – blir vanskelig. Faren hennes skal ha dødd før hun ble født og etterlot seg to sønner. Snart blir det av etiske og skambelagte grunner vanskelig for henne å fortelle hvem hun er til familiemedlemmene. Faren hennes var gift da hun ble unnfanget. Også når det gjelder intervju med en hjemløs og rusavhengig indianer møter hun etiske dilemmaer, fordi hun får ham til å si alt det vanskeligste om livet sitt, og dette takler han ikke å se svart på hvitt.
En tredje tråd som forfølges i boken er at Ida faller for en gutt som er sammen med en annen. Boken handler også mye om collegeliv generelt, med festing og regler som  det er umulig å ikke bryte.

Maren Engelschiøn (f. 1970) har studert bl.a. journalistikk, kunst, litteratur og kreativ skriving. Hun har jobbet som journalist, redaktør og sjefredaktør. En del av meg er hennes første roman. Når vi spør om hvorfor det ble akkurat denne boken og denne historien, har hun svaret klart.
– Da jeg begynte på En del av meg ville jeg finne ut hva som egentlig skjedde da mitt første intervjuobjekt var på nippet til å ta sitt eget liv etter å ha lest det jeg skrev om ham. Han var en rusavhengig og hjemløs byindianer i Fargo, som hadde vært inn og ut av fengsel og rehabiliteringssentre fra han var 13. I boken lot jeg han være en biperson, men løsrev meg fra det selvbiografiske. Jeg skapte karakterer og plot som på en spennende måte kunne undersøke essensen av hva jeg selv opplevde. Når jeg skriver en roman vil jeg se noe fra flere vinkler, for jeg vil ikke bare gi leseren nye tanker; jeg vil også komme videre selv. For å få til det leser jeg om psykologi, filosofi og etikk, i tillegg til annen research, forteller hun.
– Det tok meg rundt tre år å skrive boken, for det falt meg ikke lett. Likevel var det en enorm lettelse; jeg følte jeg kom på plass som meg selv. Jeg har alltid følt behov for å formidle noe kreativt, men valgte lenge andre uttrykksformer enn skjønnlitteratur. Janteloven, og behovet for stabil inntekt, strøk lenge ut det som sto øverst på ønskelisten, sier Maren.

sek-person-scid-40755Vil spre leseglede
– Med En del av meg ønsker jeg å bidra til leseglede for unge mennesker. Jeg håper de som leser boken vil se at litteratur for unge ikke trenger å ha dårligere kvalitet enn litteratur for voksne, fortsetter Engelschiøn, som også har forsøkt å skape leseglede på hjemmebane.
– Jeg har en sønn som nå er 19 år, og jeg leste veldig mye for ham da han var barn. Da han kunne lese selv, leste jeg de første kapitlene høyt for ham, inntil han ble fanget av historien og ikke ville vente til jeg hadde tid til å fortsette. Og selv nå hender det at vi leser de samme bøkene rett og slett for å ha glede av å prate om dem.
Retningen for fremtiden er kanskje ikke like tydelig tegnet opp – enda:
– Jeg føler jeg har mange muligheter for resten av forfatterskapet mitt og tror ikke jeg forblir ungdomsbokforfatter. Kanskje kommer jeg til å flakse litt mellom ulike sjangre? Akkurat nå jobber jeg med nye bokprosjekter, men det er for tidlig å si noe om hva som blir min roman nummer to.
Maren Engelschiøn har også helter og heltinner innenfor skrivekunsten, mange faktisk.
– Jeg har for mange til at jeg kan ramse dem opp alle sammen. Akkurat nå leser jeg To Kill a Mockingbird av Harper Lee og er overveldet av hennes evne til å vise at det alltid er flere sider av en sak. Ellers vil jeg gjerne lære litt av kortfattetheten til Kjell Askildsen og Jonathan Franzens evne til å bygge karakterer.

 

Marens første bok En del av meg er nå ute på Cappelen Damm. De foreløpige mottakelsen tyder på at hun har begått en solid stykke bok.

 

Blogglistenhits

%d bloggere like this: