Det er så visst ingen kjære mor, når Sally Gardner drar oss inn i SoHector og Standich sitt liv i Sone sju. Markspist måne er til tider vond å lese, men den griper tak i oss og fillerister oss, før den på rørende vis vinker oss farvel.
Sally Gardner (f. 1954) har skrevet en rekke bøker for unge lesere. Hun har for vane å blande magiske og realistiske elementer, noe som får romanene hennes til å skille seg ut. Hun regnes for å ha et dypt sosialt engasjement og som dyslektiker har Gardner særlig engasjert seg i ungdommer med lese- og skrivevansker, og alle andre som av en eller annen grunn faller utenfor.
Når jeg møter henne en mild vinterdag i Oslo forteller hun også at dette var noe av utgangspunktet for å skrive historien om Standish Treadwell og hans venn Hector. Gardner har tilsynelatende liten sans for den type ”flinke” bøker om de som har dysleksi eller andre former for lese- og skrivevansker. Hun ønsket å skrive ”den virkelige” historien om en som sliter med dysleksi. Og med boken om Standish klarer hun på imponerende vis å tre inn i tankene til en ung person som ses på som svak, annerledes og lite begavet. Ikke fordi tankene ikke fungerer, men heller fordi bokstavene stokker seg når de skal leses. Standish tenker slik om sine omgivelser at vi en stund kan lure på om det han forteller er sant, eller er det bare noe i hans hode? Men så, på brutalt vis, og med en svært så tydelig og direkte scene som ikke er mulig å lese uten å bli både forskrekket over råskapen og emosjonelt berørt, sørger hun for å vekke oss og kaste oss inn i en direkte og usentimental historie om det å være annerledes, om undertrykkelse, overvåkning og frykt. Og hun er klar over at hun selv har brukt sterke virkemidler i boken.
– Det er et konkret drap i denne boken, som for øvrig var helt nødvendig for å skape historien, og det er brutalt på mange måter. Men, det måtte bli slik. Det var viktig for å skape troverdighet til historien om Standish. En skal også huske på at vold er enkelt å utøve og det er enkelt å bruke i litteraturen. Samtidig er det slik at det sterkeste kanskje bor i det du som forfatter utelater, det du ikke skriver og ikke forteller. Dessuten behøver jeg ikke fortelle alt, for leserne er mye flinkere enn meg til å forestille seg ting enn meg, understreker Gardner.
Dette er historien slik forlaget presenterer den for oss: Hector og Standish er venner. De bor sammen i Sone sju, der Moderlandet holder dem og andre avvikere under strengt oppsyn mens regimet planlegger den store månelandingen. En dag finner de to ut noe som Moderlandet for enhver pris vil holde skjult, og livet tar en enda farligere retning.
”Tenk om fotballen ikke hadde gått over gjerdet. Tenk om Hector ikke hadde gått for å se etter den. Tenk om han ikke hadde holdt den mørke hemmeligheten for seg selv. Tenk om … Da hadde det vært en annen historie jeg satt og fortalte meg selv. Det finnes like mange tenk om, skjønner du, som det finnes stjerner på himmelen.”
Sone sju og Moderlandet er vanskelig å ikke oppfatte som bilder på regimer som nazistene i Tyskland på 30-tallet, eller det kommunistiske maktapparatet i Sovjetunionen. Alt overvåkes, styres og kontrolleres. Hele veien ligger frykten over menneskene her. Men, Gardner forteller at hun ikke har skrevet dette som en allegori på tidligere terrorvelde.
– Det er mer universelt enn som så, sier hun. – Vi kan bare se på det som skjer rundt oss i dag. Flukt og frykt er mye av vår egen tid, sier hun med tydelig referanse til Syria og situasjonen for de mange tusen menneskene som for tiden flykter fra krig og uro.
– Samtidig er det svært viktig at vi kjenner historien bak, for å kunne forstå det som skjer i vår egen tid. Det er umulig å forstå 2. verdenskrig, det som skjedde i Tyskland på 30-tallet, uten å vite hva som skjedde i 1. verdenskrig og etter den. Og slik kan en gå bakover og bakover, det er viktig å huske, sier Gardner.
Hun ønsker også at vi skal stille spørsmål ved ting. Ved det som skjer rundt oss, det som bestemmes. Ikke minst er det viktig at unge også stiller spørsmål. Dersom vi kommer dit hen at ingen tør å stille spørsmål ved samfunnet og det som skjer, er det noe skummelt på gang, sier hun.
– Ikke minst er det viktig at ungdommen stiller spørsmål.
I Markspist måne står viljen til å ofre noe eller seg selv, også sentralt. Hvor langt er vi villige til å strekke oss, for noe som kanskje ikke angår oss selv direkte? Hva kan du selv tenke deg å bidra med for at andre skal få det bra, for at de som kanskje kommer etter deg får en bedre fremtid?
Og når Sally Gardner kommer dit i vår samtale, er det nesten som hun trer inn i åpningssekvensen på den populære filmen ”Love actually”, der den engelske statsministeren i Hugh Grants skikkelse forteller om at det beste stedet å se kjærligheten i verden på, er på flyplassen.
– Der kan jeg virkelig se verdens kjærlighet, sier Gardner med et smil.
Markspist måne er rå og direkte. På et tidlig tidspunkt slår tanken meg om dette i det hele tatt er en bok for ungdom. Men den er det. Det er en bok for ungdom, unge voksne, og voksne. Gardner legger ingenting i mellom og gjennom et dønn ærlig og direkte språk, univers og en historie som balanserer fint mellom det realistiske og det lettere absurde, leverer hun en knyttneve av en bok. Fortsatt, flere dager etter at jeg leste den, henger den ved meg. Det er nesten som om jeg har fått et lite punkt i sjelen min hvor Standish og hans skjebne for lang tid framover vil sitte fast, gnage litt i tankene og holde meg fullt og helt klar over at det finnes vonde ting der ute. At verden kan være urettferdig, brutalt og vond.
Samtidig forteller hun så usentimentalt og kraftfullt om varmen som finnes i oss og mellom oss. Viljen til å leke, til å ta vare på hverandre, ofre seg. Ikke minst handler det om å stå opp, ikke bare når det er forventet, men når det er vanskelig. Til og med når det er umulig.
Og så handler det om vennskap. Når alt kommer til alt, noe av det viktigste vi har.
Markspist måne av Sally Gardner har satt spor i meg. Og jeg håper aldri de blir helt borte. For historien om Standish og Hector er en viktig påminnelse om hva vi mennesker er, hva vi bør være og for hvem.
Og helt til sist. Ja, det er skrevet for ungdommer, men alle dere voksne: Denne bør dere prøve å få med dere!
