Godt avtsemt satire

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-1Satire kan ofte være slitsomt. Anmasende og betydelig mindre morsomt enn det er både viktig og treffende. Noen ganger er det bare trist. Men, så hender at en får servert god satire, som er malt frem med nennsom hånd og som trer passe tydelig fram med sin kritikk, og da finnes det nesten ikke noe som er mer fornøyelig.

Roger Pihl har etter min mening fått til akkurat dette siste med sin nye roman «Mannen som ikke ville hjem». Ett lettlest, men langt fra lettvint skråblikk på det norske helsevesen, politikere, blåskjorter, mennesker og store prosesser. Bortsett fra det jeg mener er et lite forseggjort omslag, er det lite ved denne boken som ikke tiltaler meg.

Historien i seg selv er enkelt og snedig satt opp: Valdemar Vågen er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler.

På sykehuset får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem. Han gjør alt for ikke å bli utskrevet. Men han vet jo at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han?

Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?
rogerValdemar er en karakter det er lett å like. Han har, når han innser at han egentlig ønsker å ha det bra og bli tatt vare på, en humor som lar ham boble (om enn ikke ove) av herlige små kommentarer. Enten han velger å ytre dem eller ikke. Hans personlige reise gjennom historien blir en herlig vandring fra det for mange av oss tror vi må gjøre, til det mange av oss tenker at vi egentlig vil gjøre. Men som kan være vanskelig å gjøre noe med. Valdemar er gitt et fint følge av et lett slentrende språk fra forfatterens side. På denne måten lykkes Pihl langt på vei, ikke bare med å underholde og sette fingeren på ting, men også i å kle sin historie i en språkdrakt som passer utmerket. Det er som med bunad på 17. mai: Det bare funker!

Det er også godt å merke hvor normal Valdemar er i sitt sinn til tross for at vi ser ham som annerledes enn oss selv. Kanskje er det fordi han er gitt noen av de egenskapene, ønskene og lystene som vi egentlig kunne likt å ha selv? Slik fremstår Valdemar på smertsetillende som noe av en drømmekarakter – han er både morsom og hensynsfull. Nådeløs men medgjørlig. Herlige kombinasjoner bare det.

Rundt Valdemar strør det om seg med herlige karakterer, både lystige og mindre vellykkede mennesker. Sentralt står også et korps av pliktoppfyllende, imøtekommende og ikke minst omsorgsfulle sykepleiere. De er enda lettere å like enn Valdemar.

Vi møter også «Boffen», Kåre, Tundal, Jenny og mange flere på dette sykehuset som er både ekstraordinært og underfundig reelt. Og selv om flere av skikkelsen viser seg å ha mer eller midnre utenkelige roller i mer eller mindre utenkelige konstelasjoner, forlater historien aldri virkeligheten helt. Uansett hvor langt Pihl velger å trekke satiren, er det alltid en fot – i det minste tre tær – som står igjen i den virkelige verden.

Og det står for meg som svært tydelig at under all humoren, så stråler det ut et ganske så kraftig spark til politikere, sykehusdirektører og andre som er mer opptatt av pengene – eller ikke pengene – i helsesektoren, enn de er opptatt av menneskene som skal behandles og tas vare på.

IMG_20140514_010947Jeg omtalte denne boken på leselysten.com tidligere under en kort sak om førsteinntrykk. Dersom Roger Pihls «Mannen som ikke ville hjem» skal danne skole for hvordan mine førsteinntrykk stemmer overens med den endelige opplevelsen av boken – så lover det godt. Boken har  langt overgått mine forventninger utifra førsteinntrykket jeg fikk.

«Mannen som ikke ville hjem» er ute på Juritzen Forlag.

Reklamer

3 gode førsteinntrykk

Kan man bedømme en bok bare på et førsteinntrykk? Kanskje ikke. Likevel har nå jeg en tro på at åpningssetning, åpningskapittel og omslag kan være med på å gi et inntrykk av en bok. Her kommer tre raske, men positive førsteinntrykk.

 

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-11. Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl
Roger Pihl er ute med ny bok. Mannen som ikke ville hjem er en bok om Valdemar Vågen, en grunder og den eneste som tar ansvaret for firmaet. Han er en frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp – helt til han på sykkeltur blir påkjørt av en bil. Et raskt åpningskapittel setter raskt i gang denne romanen og Pihl klarer i løpet av noen korte sider å skape et inntrykk av hva vi skal få servert: Det er humørfyllt, satirisk og underholdende. Med snert! 
Historiens forlengelse er at Vågen havner på sykehuset hvor han endelig får hvilt og hvor han er uten forpliktelser. Og – han får omsorg fra kvinner. For ham er det som å komme til himmelen og han vil ikke hjem. Derfor gjør han etter hvert alt for ikke å bli utskrevet.
Åpningskapittelet i boken treffer meg positivt og jeg ser for meg at dette blir en underholdende og morsom reise. Omslaget synes jeg nok er mindre vellykket. Riktignok blir jeg nysgjerrig på tøflene, men på en helt glatt og ikke fullt så innbydene oransje tonplate, synes jeg det visuelle førsteinnrykket virker ganske tamt.
Mannen som ikke ville hjem er ute på Juritzen Forlag.

 

97882033562232. Den 13. disippel av Tom Egeland
Bjørn Beltø er tilbake. Endelig er det mange av oss som sier. Bjørn Beltø, den albino arkeologen som reiser verden rundt på jakt etter løsninger på gamle mysterier og gåter, har fenget meg i alle de foregående bøkene. Dette er god underholdning, med fin spenning og særlig dette med at Egeland knytter sine historier så tett opp til sentrale og spennende konspirasjonsteorier, religiøse beretninger, myter og legender, gjør bøkene til gode krimbøker, der det heldigvis er lengre mellom de mest bestialske mordene som kan ha en tendens til å overfylle andre krimbøker.
Atter en gang har Egelands bok fått følge av et solid og gjennomarbeidet omslag. Dette må kanskje være et av de beste når det gjelder Beltø-bøkene. For denne gangen virker det hele svært autentisk, bildet har en virkelighetsnær følelse som straks setter en tone for det hele. Sammen med tittelen, som akkurat som Lucifers Evangelium, bærer bud om virkelig store og banebrytende funn, sitter som et skudd og gjør det ganske åpenbart for meg med en eneste gang: Denne må jeg lese.
Den 13. disippel er ute på Aschehoug Forlag.

 

kamelgutten_ny3. Kamelgutten av Sakina H. Jaiteley
Juritzen er også ute med Kamelgutten av Sakina H Jaiteley. Dette er en bok som gir ett helt annet uttrykk en den tidligere omtalte boken fra Juritzen – men så er det også en helt annen bok. Omslaget har et helt annet og stemningsfullt omslag. I sterke farger av rødt og oransje ledes vi raskt i tanker mot noe mer eksotisk en norske sykehus.
Santiago er en ung gutt som mister sin familie under en flom i India. Sammen med den yngre jenta Daya, blir han satt på en lastebil uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje. Han ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater hvor han blir stallgutt – han finner en trøst i et håp om at han en dag skal få ri i kamelløpene.
Jeg liker omslaget på boken og synes det er med på å fortelle at vi her har å gjøre med noe langt mer alvorlig. Det heler er også stemningsfullt. Åpningskapittelet har også en viss snert over seg – og det er dramatisk. Vi kommer rett inn i flommen og scenen der Santiago mister sin far av syne da de kjemper mot vannmassene.
Historien høres ikke ut som mitt personlige førstevalg, men det later likevel til å være en historie som vil både fenge, glede og røre.
Kamelgutten er ute på Juritzen Forlag.