3 fra Diane Setterfield

Forfatteren bak suksessen Den trettende fortellingen, Diane Setterfield, er tilbake med ny roman – Det var en gang en elv. Og da passer det seg å minne om hennes to andre romaner også.

For det som etter hvert har blitt en del år siden, lot jeg meg begeistre av debutromanen til Diane Setterfield – Den trettende fortellingen. Det var en type historie jeg kunne kose meg med og som hadde de rette stemninger, de rette mysterier og en solid opprulling av samling av trådene mot slutten. 

Det var en gang en elv
Nå er Setterfield tilbake med ny bok, og Det var en gang en elv er også å få som lydbok fra Lydbokforlaget. Med tanke på hvor godt jeg likte Den trettende fortellingen, er Setterfields nye bok absolutt en som også frister.
Dette er fra Lydbokforlagets omtale av boken:
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn. Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp. Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?
Dette er et mysterium der folketro, spenning og romantikk møter vitenskapelig nysgjerrighet ved begynnelsen av den moderne tid. Spennende som en krimroman og like stemningsfull som Den trettende fortellingen
Boken er oversatt at Inge Ulrik Gundersen og lest inn av Bodil Vidnes-Kopperud. Etter smakebiten hos Lydbokforlaget å dømme, synes både stemmen og stilen til Vidnes-Kopperud å kle Setterfields historie meget bra.

Den trettende fortellingen
Den trettende fortellingen er en fengslende, klassisk roman om familiehemmeligheter, historiefortelling og bøkenes magi.  
Ingen vet hvem den sagnomsuste og gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv; den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør. 
Den unge Margaret Lea er slått av parallellen mellom Vida Winters liv og sitt eget og takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, er mørk og ubehagelig. Den kretser rundt familien Angelfield: den vakre og egenrådige Isabelle, hennes bror Charles og de uregjerlige tvillingene Adeline og Emmeline. Det er en uhyggelig beretning om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død, forråtnelse og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Hva er Vidas historie, og hva er Margarets egen? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?
Boken er lest inn av Hedda Munthe og oversatt av Hege Hammer.

Bellman & Black
Bellman & Black er en mørk og underholdende roman om et uventet kompaniskap.
England, tidlig på 1800-tallet: William Bellman er ti år og fire dager gammel, og en mester med sprettert. En dag skyter han en kornkråke. Episoden er tilsynelatende bare en av mange guttestreker, men skuddet får fatale følger. Kornkråker glemmer nemlig aldri.
Noen år senere: William er en av landsbyens største menn, og har gjort onkelens spinneri til en blomstrende forretning. Han har funnet sitt livs kjærlighet og satt fire vakre barn til verden. 
Men plutselig snur hellet. Moren dør, og i begravelsen kjenner William et ubehagelig blikk i nakken. I øyekroken ser han omrisset av en mystisk, svartkledt mann. Like etter rammes landsbyen av en epidemi, og Williams kone og barn blir alvorlig syke. Desperat etter å redde det mest dyrebare han har i livet, satser William alt på et partnerskap med den svartkledte fremmede. 
Bellman & Black er en underholdende og mørk fabel om en manns kamp for å redde seg selv og det han har kjært. For når vet man egentlig at man har gjort opp for fortidens synder?
Boken er lest inn av Kim Haugen og oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Dystopi i pestens tid

Borge-Nina_Foto-Solveig-Firing-Lunde
Foto: Solveig Firing Lunde

Denne vinteren debuterer Nina Borge med ungdomsdystopien Utbryterne på Gyldendal. Dermed er forfatterdrømmen realisert, noe hun synes har vært overveldende. Men hvordan oppleves det å komme med en dystopi omtrent samtidig som et virus nærmest har kastet verden inn i en reell, global katastrofe?

Gjennom mitt arbeid som manuskonsulent har jeg jobbet med mange forskjellige mennesker. De fleste av dem hører eller leser jeg aldri noe mer fra, men noen møter jeg flere ganger gjennom stadig nye tekster. Nina Borge er en av disse, og i år har hun kommet så langt at hun debuterer på Gyldendal med en dystopi som brått skulle oppleves som mer aktuell enn en kanskje har lyst til å tenke på.

Utbryterne beskrives av forlaget som en mørk historie om et fremtidig Norge hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Året er 2075, og det er feministpartiet som styrer landet med jernhånd. Luften på jorden er blitt så forurenset at den er giftig. I Klimaavdelingen jobber 17-årige Carla, og der finner de en formel som kan rense luften og redde verden ut av krisen. Men for noen er alltid penger viktigere enn ren luft. Noah er på sin side lei av å være en annenrangsborger i et samfunn styrt av kvinner. Han blir med i en opprørsgruppe som vil stjele formelen og starte revolusjon. I et samfunn der feministene regjerer og menn ikke har lov å være alene i gatene, må Carla og Noah legge forskjeller til side. De må samarbeide dersom de skal klare å gjøre ren luft tilgjengelig for alle.

– Jeg har vært opptatt av feminisme og likestilling helt fra jeg var ungdom, sier Nina når jeg spør om den egentlige inspirasjonen til Utbryterne, og hvorfor hun har valgt å snu opp ned på maktstrukturen i samfunnet?

– Jeg er veldig inspirert av Margaret Atwood og hennes dystopiske verdener. Men Atwood har en tendens til å sette kvinnene i en offerrolle, og det er nettopp det som har provosert og inspirert meg til å snu kjønnsrollene på hodet i boken min. Jeg er lei av å lese om kvinner som offer.

– Ideen til det dystopiske samfunnet i Utbryterne kom etter at jeg hørte om seksuelle overgrep på t-banen i London. Dette var blitt et så stort problem at myndighetene foreslo å opprette egne kvinnevogner. Dette gjorde meg sint! Hvorfor skal kvinnene isoleres når det er mennene som begår overgrepene? Er alle kvinner potensielle ofre? Da er i så fall alle menn potensielle overgripere. Det var denne tanken jeg begynte å spinne videre på, forteller Nina.

Boka mi ble plutselig mer dagsaktuell nå som vi ser hvor stor inngripen en krise kan ha i livet vårt, og hvor sårbare vi er for maktbruk.

– Det blir latterlig og rart når menn blir nedvurdert på den måten som de blir i Utbryterne. Men faktumet er at mange steder i verden blir kvinner sett på som svake, de har liten verdi som mennesker, de er uegnede til å gå på skole og uegnet til å ta vare på seg selv. Derfor må de kontrolleres av regler, av familie og samfunn. For eksempel finnes det 40 land der gifte kvinner ikke kan forlate huset uten mannens tillatelse. I Utbryterne er det da mennene som ikke får gå alene i gatene.

Utbryterne_Fotokreditering-GyldendalNår dystopien møter virkeligheten

Denne vinteren og våren har livene våre brått blitt preget av koronaviruset som har spredd seg til så å si
hele verden. Samfunnet har blitt stengt ned og det fattes beslutninger som griper inn i den måten vi har vært vant til å leve livene våre på. Det er umulig å ikke spørre den nybakte forfatteren om hvordan det er å oppleve at en dystopi man har skrevet brått møter en virkelighet som unektelig har noe dytopisk over seg.

– Dystopier er jo dystre spådommer om fremtiden. I Utbryterne er alt vi frykter satt helt på spissen, krigene vi var redde for – de skjedde, forurensning og klimagasser – klarte vi ikke å stoppe. Feministpartiet berget befolkningen gjennom krisene, og utnyttet posisjonen sin til å skaffe seg makt. Korona-krisa gjør at staten i stor grad tar kontroll over livene våre. Vi ser til lederne våre i krisetid, vi stoler på dem og stort sett gjør vi som vi blir bedt om. Korona-krisa gjør oss sårbare for maktbruk. Vi er redde for våre nærmeste, og vil ofre mye for å berge livet deres. Det gjør at regjeringen kan komme med forslag som gir dem mer makt og mer handlekraft gjennom krisa. Forslag som endrer lovene våre. Det er der det startet for feministpartiet i boken min også. Sterke ledere som vil føre oss gjennom kriser, og når de kommer med forslag som skal gjøre oss trygge, så blir vi ukritiske. Jeg har fått henvendelser fra folk som har lest boka og lurer på, om det var slik feministpartiet kom til makta, forteller Nina, før hun forsøker å oppsummere.

– For å si det kort: Boka mi ble plutselig mer dagsaktuell nå som vi ser hvor stor inngripen en krise kan ha i livet vårt, og hvor sårbare vi er for maktbruk.

Dagliglivet og skrivingen

Nina Borge er utdannet barnevernspedagog, og jobber som miljøterapeut med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne. Hun bor i Stokke, som ligger i Sandefjord kommune, og har to jenter på 7 og 10 år. Nina bor på landet med høner, ender og hund. Ved siden av dette har hun noen oppdrag som redaktør for forlagshuset i Vestfold.

Så, hvordan får hun i det hele tatt tid til å skrive?

– Det er tidvis en ganske hektisk tilværelse, men siden skriving gir meg så mye glede, blir det også lettere å prioritere. Utbryterneskrev jeg ferdig høsten 2017. Jeg sto opp klokken 05.00 og skrev til 07.00, og hadde en ny økt fra 20.00-22.00, pluss lange dager i helgene. Men da jeg fikk et samarbeid med Gyldendal, så gikk jeg ned til å jobbe 70 prosent. Det har også vært avgjørende med en støttende familie som gir meg tid og rom til å skrive. Den største utfordringen med skriving i en hektisk hverdag, er at jeg trenger et lite vakuum der ideene kan oppstå, og det er ikke alltid så lett å få nok plass i hodet til å være kreativ.

Den lange veien frem

Når jeg spør om hvordan hun har jobbet fram mot å bli utgitt forfatter, forteller Nina Borge at hun simpelthen elsker å skrive og lage historier.

– Så selve drivkraften min er den følelsen jeg får når jeg er i skikkelig flyt. Da kan jeg skrive i timevis og dagevis, og bruke kvelder og netter på nye kapitler og bli kjent med karakterene mine. Det er det desidert beste med skrivingen. Godfølelsen jeg får av å skape. Og jeg liker så å si alle fasene av skrivingen. Planleggingen er gøy, selve utarbeidelsen av manus er gøy og rundene med redigering er gøy. Ikke hele tiden selvfølgelig!  Noen ganger er det struktur, viljestyrke og ren skjær gjennomføringsevne som gjelder. Heldigvis har jeg en god del av det også.

For Nina, som for så mange andre som får gitt ut sin første bok, har veien fram vært full av både opp- og nedturer.

– Veien til Gyldendal og utgivelse av boken har vært lang og full av berg- og dalbaneopplevelser. For om lag fem år siden fikk jeg for alvor lyst til å følge skrivedrømmen. Da startet jeg på et kurs på forfatterskolen.no. Der lærte jeg å bygge opp historien min, lage karakterer og plott, finne en rød tråd og med hjelp fra dem har jeg tilegnet med flere av de verktøyene jeg trengte for å lage gode historier. Etter det har jeg skrevet mange manus, og fått hjelp av både testlesere og konsulenter til å bli en bedre skriver. Det er disse rundene med prøving og feiling som er det virkelige lærerike.

– Og så tror jeg det er lurt å ha et kunnskapsgrunnlag utover det rent skrivemessige. Da blir det hele litt lettere. Det er mange ting som skal klaffe for å komme gjennom nåløyet. Historien må sitte, altså være spennende og interessant og godt nok komponert til at noen ønsker å lese den. Men innholdet bør også være noe folk kan relatere seg til. Det bør treffe en eller annen nerve der ute.

Jeg tror mine fantasier stoppet ved den dagen jeg sto med boka i hånda.

Å oppnå den store drømmen

Nina har altså kommet gjennom det berømte nåløyet og kommet ut på et av de store forlagene. Så er jo spørsmålet om det svarer til forventningene og drømmene?

– Det er annerledes å gi ut bok enn jeg hadde forestilt meg. Jeg tror mine fantasier stoppet ved den dagen jeg sto med boka i hånda. Alt som har kommet etter det har vært overveldende. Jeg hadde for eksempel ikke reflektert nok rundt at andre skulle lese og mene noe om boka mi, så det har vært litt vanskelig å forholde seg til.

Så, hvordan har du egentlig taklet det?

– Boka er ferdigskrevet og trykket, og dermed er det ikke mer jeg kan gjøre med den. Slik sett er det lite jeg får gjort med kritikk som kommer i etterkant av utgivelsen. Spørsmålet er derfor om jeg skal forholde meg til det eller ikke? Jeg har valgt å til dels gjøre det, fordi det også kan være noe å lære av litteraturkritikere som mer eller mindre dissekerer boka mi. Det er jo også utrolig gøy at noen gidder å lese den såpass grundig. Det morsomste med å gi ut bok er tilbakemeldinger som inneholder refleksjoner og tanker rundt innholdet. Jeg har jo brukt mye tid på å skrive boka, og det er spennende å høre hvordan andre tolker og opplever historien. Det som har overrasket meg mest, er den store interessen for bøker som finnes der ute blant bokbloggere og instagrammere, og hvor viktige de er for å spre leseglede til folk. Jeg er også imponert over hvor mye Gyldendal gjør for å promotere boka mi, og få den ut til folket. Jeg er veldig stolt og glad for å være forfatter hos akkurat dem.

– Og så tror og håper jeg at dette med å forholde seg til kritikk og tilbakemeldinger er en treningssak, og at jeg etter hvert klarer å gi slipp på boka og la den leve sitt eget liv der ute. Jeg ønsker selvfølgelig å gi ut flere bøker. Ikke fordi det er så fantastisk å få gitt ut bok, men fordi jeg har så mye mer på hjertet.

 

Gripende, rått og brutalt

(Denne omtalen er publisert tidligere her på leselysten.com)

Det er så visst ingen kjære mor, når Sally Gardner drar oss inn i SoHector og Standich sitt liv i Sone sju. Markspist måne er til tider vond å lese, men den griper tak i oss og fillerister oss, før den på rørende vis vinker oss farvel.

_9788251684736

Sally Gardner (f. 1954) har skrevet en rekke bøker for unge lesere. Hun har for vane å blande magiske og realistiske elementer, noe som får romanene hennes til å skille seg ut. Hun regnes for å ha et dypt sosialt engasjement og som dyslektiker har Gardner særlig engasjert seg i ungdommer med lese- og skrivevansker, og alle andre som av en eller annen grunn faller utenfor.

Når jeg møter henne en mild vinterdag i Oslo forteller hun også at dette var noe av utgangspunktet for å skrive historien om Standish Treadwell og hans venn Hector. Gardner har tilsynelatende liten sans for den type ”flinke” bøker om de som har dysleksi eller andre former for lese- og skrivevansker. Hun ønsket å skrive ”den virkelige” historien om en som sliter med dysleksi. Og med boken om Standish klarer hun på imponerende vis å tre inn i tankene til en ung person som ses på som svak, annerledes og lite begavet. Ikke fordi tankene ikke fungerer, men heller fordi bokstavene stokker seg når de skal leses. Standish tenker slik om sine omgivelser at vi en stund kan lure på om det han forteller er sant, eller er det bare noe i hans hode? Men så, på brutalt vis, og med en svært så tydelig og direkte scene som ikke er mulig å lese uten å bli både forskrekket over råskapen og emosjonelt berørt, sørger hun for å vekke oss og kaste oss inn i en direkte og usentimental historie om det å være annerledes, om undertrykkelse, overvåkning og frykt. Og hun er klar over at hun selv har brukt sterke virkemidler i boken.

– Det er et konkret drap i denne boken, som for øvrig var helt nødvendig for å skape historien, og det er brutalt på mange måter. Men, det måtte bli slik. Det var viktig for å skape troverdighet til historien om Standish. En skal også huske på at vold er enkelt å utøve og det er enkelt å bruke i litteraturen. Samtidig er det slik at det sterkeste kanskje bor i det du som forfatter utelater, det du ikke skriver og ikke forteller. Dessuten behøver jeg ikke fortelle alt, for leserne er mye flinkere enn meg til å forestille seg ting enn meg, understreker Gardner.

Dette er historien slik forlaget presenterer den for oss: Hector og Standish er venner. De bor sammen i Sone sju, der Moderlandet holder dem og andre avvikere under strengt oppsyn mens regimet planlegger den store månelandingen. En dag finner de to ut noe som Moderlandet for enhver pris vil holde skjult, og livet tar en enda farligere retning.

”Tenk om fotballen ikke hadde gått over gjerdet. Tenk om Hector ikke hadde gått for å se etter den. Tenk om han ikke hadde holdt den mørke hemmeligheten for seg selv. Tenk om … Da hadde det vært en annen historie jeg satt og fortalte meg selv. Det finnes like mange tenk om, skjønner du, som det finnes stjerner på himmelen.”

Sone sju og Moderlandet er vanskelig å ikke oppfatte som bilder på regimer som nazistene i Tyskland på 30-tallet, eller det kommunistiske maktapparatet i Sovjetunionen. Alt overvåkes, styres og kontrolleres. Hele veien ligger frykten over menneskene her. Men, Gardner forteller at hun ikke har skrevet dette som en allegori på tidligere terrorvelde.

– Det er mer universelt enn som så, sier hun. – Vi kan bare se på det som skjer rundt oss i dag. Flukt og frykt er mye av vår egen tid, sier hun med tydelig referanse til Syria og situasjonen for de mange tusen menneskene som for tiden flykter fra krig og uro.

– Samtidig er det svært viktig at vi kjenner historien bak, for å kunne forstå det som skjer i vår egen tid. Det er umulig å forstå 2. verdenskrig, det som skjedde i Tyskland på 30-tallet, uten å vite hva som skjedde i 1. verdenskrig og etter den. Og slik kan en gå bakover og bakover, det er viktig å huske, sier Gardner.

Hun ønsker også at vi skal stille spørsmål ved ting. Ved det som skjer rundt oss, det som bestemmes. Ikke minst er det viktig at unge også stiller spørsmål. Dersom vi kommer dit hen at ingen tør å stille spørsmål ved samfunnet og det som skjer, er det noe skummelt på gang, sier hun.

– Ikke minst er det viktig at ungdommen stiller spørsmål.

I Markspist måne står viljen til å ofre noe eller seg selv, også sentralt. Hvor langt er vi villige til å strekke oss, for noe som kanskje ikke angår oss selv direkte? Hva kan du selv tenke deg å bidra med for at andre skal få det bra, for at de som kanskje kommer etter deg får en bedre fremtid?

Og når Sally Gardner kommer dit i vår samtale, er det nesten som hun trer inn i åpningssekvensen på den populære filmen ”Love actually”, der den engelske statsministeren i Hugh Grants skikkelse forteller om at det beste stedet å se kjærligheten i verden på, er på flyplassen.

1234095_592101424186712_864926581_n

– Der kan jeg virkelig se verdens kjærlighet, sier Gardner med et smil.

Markspist måne er rå og direkte. På et tidlig tidspunkt slår tanken meg om dette i det hele tatt er en bok for ungdom. Men den er det. Det er en bok for ungdom, unge voksne, og voksne. Gardner legger ingenting i mellom og gjennom et dønn ærlig og direkte språk, univers og en historie som balanserer fint mellom det realistiske og det lettere absurde, leverer hun en knyttneve av en bok. Fortsatt, flere dager etter at jeg leste den, henger den ved meg. Det er nesten som om jeg har fått et lite punkt i sjelen min hvor Standish og hans skjebne for lang tid framover vil sitte fast, gnage litt i tankene og holde meg fullt og helt klar over at det finnes vonde ting der ute. At verden kan være urettferdig, brutalt og vond.

Samtidig forteller hun så usentimentalt og kraftfullt om varmen som finnes i oss og mellom oss. Viljen til å leke, til å ta vare på hverandre, ofre seg. Ikke minst handler det om å stå opp, ikke bare når det er forventet, men når det er vanskelig. Til og med når det er umulig.

Og så handler det om vennskap. Når alt kommer til alt, noe av det viktigste vi har.

Markspist måne av Sally Gardner har satt spor i meg. Og jeg håper aldri de blir helt borte. For historien om Standish og Hector er en viktig påminnelse om hva vi mennesker er, hva vi bør være og for hvem.

Og helt til sist. Ja, det er skrevet for ungdommer, men alle dere voksne: Denne bør dere prøve å få med dere!

Blogglistenhits

Downton Abbey-skaper med roman

«En klassisk britisk underholdningsroman.»

BELGRAVIA_productimageBelgravia er en roman om hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene. Den er skrevet av Julian Fellowes og er nå ute på Gyldendal.

Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler …
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.

«Det er et bredt og morsomt lerret som strekkes, og Fellowes har mange gode tidsbilder og gir leserne en følelse av å lese noe eksklusivt.» (Guri Hjeltnes, VG)

«En klassisk britisk underholdningsroman, som har mye til felles med hans mest kjente verk, tv-serien Downton Abbey. Her er forbudt kjærlighet, svik og familiehemmeligheter så det monner.» (Marie L. Kleve, Dagbladet)

 

 

 
 

Blogglistenhits

Drama, lidenskap og hummerliv

Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.

MortonBokhøsten er for alvor over oss og det betyr at vi har mye å se frem mot i ukene og månedene som kommer. Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.

Ny ”slager” fra Kate Morton?
Kate Morton har solgt ti millioner bøker på verdensbasis og har en stor leserskare i Norge. Nå er hennes femte roman ute på norsk på Vigmostad & Bjørke.
Juni 1933. I familien Edevanes herskapshus er alt klart for det årlige midtsommerselskapet. 16 år gamle Alice Edevane er full av drømmer og fremtidshåp. Men innen klokken slår midnatt har familien lidd et tap som gjør at de forlater hjemmet sitt for alltid.
70 år senere er politietterforsker Sadie Sparrow i Cornwall på ferie. En dag kommer hun over et forlatt hus og får høre om tragedien som rammet familien som en gang bodde der. Alice Edevane, som nå har blitt en eldre dame, lever et stille og rolig liv som bestselgende krimforfatter i sitt fasjonable hjem i London. Helt til Sadie tar kontakt og vil vite mer om hennes fortid.  

Kate Morton (f. 1976) er en av verdens mest folkekjære forfattere. Hun er utgitt på 34 språk, i over 40 land. Huset ved innsjøen gikk rett til topps på bestselgerlistene i Australia og Canada da den kom ut i fjor og har også ligget inne på New York Times bestselgerliste. Kate Morton er fra Australia, men bor nå i London med mann og barn.

Les mer på hjemmesiden hennes: https://katemorton.com/6-2/

 

image005Brennende lidenskap
Vigmostad & Bjørke har flere bøker ute nå. Bare én hemmelighet er oppfølgeren til suksessromanen Bare én natt. Den svenske bokserien byr på underholdning, spenning, lidenskap og humor. En het beretning om sterke kvinner og hemmelighetene vi alle skjuler.
Den tretti år gamle feltlegen Isobel Sørensen holder hodet kaldt selv i de verste katastrofesituasjoner. Men når noen kutter den økonomiske støtten til hennes hjertebarn, den veldedige organisasjonen Medpax, mister hun fatningen.
Alexander De la Grip, yngste sønn i en av Sveriges mest innflytelsesrike adelsfamilier, er en skruppelløs jetsetter som er kjent for to ting: utseendet og kvinnehistoriene. Da en bakfull Alexander en dag treffer den rasende, men vakre legen, bestemmer han seg for at Isobel skal bli hans neste erobring – koste hva det koste vil.
Isobel vet at Alexander har det Medpax trenger; ubegrenset med penger. Folk er imidlertid ikke alltid dem de utgir seg for å være, og når tiltrekningen mellom dem er et faktum, tvinges begge til å revurdere noen etablerte sannheter. Kommer den dypt sårede Isobel noen gang til å kunne fortelle sin hemmelighet?

Simona Ahrnstedt (f. 1967) er forfatter, psykolog, feminist og blogger. Hun holder skrivekurs og brenner for romansesjangeren; bøker av kvinner, for kvinner, om kvinner.

 

HummerlivEtterlengtet fra Fosnes Hansen
Fra Cappelen Damm kommer i september en av høstens bøker som nok følges av størst forventninger. Erik Fosnes Hansen har ikke kommet med en roman siden Løvekvinnen i 2006 – en bok som igjen er aktualisert gjennom filmatiseringen av boken som kommer på kino denne høsten.
Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem og allerede i romanens dramatiske åpningsscene blir Sedd satt på en hard prøve idet han må forsøke å blåse liv i en døende banksjef. Utstyrt med Røde Kors Hjelpekorps’ gjenopplivningskurs gjør 14-åringen en heltemodig innsats, men til ingen nytte. Kanskje innvarsler den gamle banksjefens død den nye tid på hotellet Fåvnesheim, et gammeldags høyfjellshotell med stolte tradisjoner, men som nå lider under at turismen flytter seg til ‘det infernalske syden’ som Sedds bestefar, hotelldirektøren, pleier å si.
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.
Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.

1982 er et dramatisk år for Sedd og alle rundt ham. Et år på liv og død, kan man nesten si. Et år som vil forme livet hans for alltid.

 

 

Blogglistenhits

Gripende, rått og brutalt

Det er så visst ingen kjære mor, når Sally Gardner drar oss inn i SoHector og Standich sitt liv i Sone sju. Markspist måne er til tider vond å lese, men den griper tak i oss og fillerister oss, før den på rørende vis vinker oss farvel.

_9788251684736

Sally Gardner (f. 1954) har skrevet en rekke bøker for unge lesere. Hun har for vane å blande magiske og realistiske elementer, noe som får romanene hennes til å skille seg ut. Hun regnes for å ha et dypt sosialt engasjement og som dyslektiker har Gardner særlig engasjert seg i ungdommer med lese- og skrivevansker, og alle andre som av en eller annen grunn faller utenfor.

Når jeg møter henne en mild vinterdag i Oslo forteller hun også at dette var noe av utgangspunktet for å skrive historien om Standish Treadwell og hans venn Hector. Gardner har tilsynelatende liten sans for den type ”flinke” bøker om de som har dysleksi eller andre former for lese- og skrivevansker. Hun ønsket å skrive ”den virkelige” historien om en som sliter med dysleksi. Og med boken om Standish klarer hun på imponerende vis å tre inn i tankene til en ung person som ses på som svak, annerledes og lite begavet. Ikke fordi tankene ikke fungerer, men heller fordi bokstavene stokker seg når de skal leses. Standish tenker slik om sine omgivelser at vi en stund kan lure på om det han forteller er sant, eller er det bare noe i hans hode? Men så, på brutalt vis, og med en svært så tydelig og direkte scene som ikke er mulig å lese uten å bli både forskrekket over råskapen og emosjonelt berørt, sørger hun for å vekke oss og kaste oss inn i en direkte og usentimental historie om det å være annerledes, om undertrykkelse, overvåkning og frykt. Og hun er klar over at hun selv har brukt sterke virkemidler i boken.

– Det er et konkret drap i denne boken, som for øvrig var helt nødvendig for å skape historien, og det er brutalt på mange måter. Men, det måtte bli slik. Det var viktig for å skape troverdighet til historien om Standish. En skal også huske på at vold er enkelt å utøve og det er enkelt å bruke i litteraturen. Samtidig er det slik at det sterkeste kanskje bor i det du som forfatter utelater, det du ikke skriver og ikke forteller. Dessuten behøver jeg ikke fortelle alt, for leserne er mye flinkere enn meg til å forestille seg ting enn meg, understreker Gardner.

Dette er historien slik forlaget presenterer den for oss: Hector og Standish er venner. De bor sammen i Sone sju, der Moderlandet holder dem og andre avvikere under strengt oppsyn mens regimet planlegger den store månelandingen. En dag finner de to ut noe som Moderlandet for enhver pris vil holde skjult, og livet tar en enda farligere retning.

”Tenk om fotballen ikke hadde gått over gjerdet. Tenk om Hector ikke hadde gått for å se etter den. Tenk om han ikke hadde holdt den mørke hemmeligheten for seg selv. Tenk om … Da hadde det vært en annen historie jeg satt og fortalte meg selv. Det finnes like mange tenk om, skjønner du, som det finnes stjerner på himmelen.”

Sone sju og Moderlandet er vanskelig å ikke oppfatte som bilder på regimer som nazistene i Tyskland på 30-tallet, eller det kommunistiske maktapparatet i Sovjetunionen. Alt overvåkes, styres og kontrolleres. Hele veien ligger frykten over menneskene her. Men, Gardner forteller at hun ikke har skrevet dette som en allegori på tidligere terrorvelde.

– Det er mer universelt enn som så, sier hun. – Vi kan bare se på det som skjer rundt oss i dag. Flukt og frykt er mye av vår egen tid, sier hun med tydelig referanse til Syria og situasjonen for de mange tusen menneskene som for tiden flykter fra krig og uro.

– Samtidig er det svært viktig at vi kjenner historien bak, for å kunne forstå det som skjer i vår egen tid. Det er umulig å forstå 2. verdenskrig, det som skjedde i Tyskland på 30-tallet, uten å vite hva som skjedde i 1. verdenskrig og etter den. Og slik kan en gå bakover og bakover, det er viktig å huske, sier Gardner.

Hun ønsker også at vi skal stille spørsmål ved ting. Ved det som skjer rundt oss, det som bestemmes. Ikke minst er det viktig at unge også stiller spørsmål. Dersom vi kommer dit hen at ingen tør å stille spørsmål ved samfunnet og det som skjer, er det noe skummelt på gang, sier hun.

– Ikke minst er det viktig at ungdommen stiller spørsmål.

I Markspist måne står viljen til å ofre noe eller seg selv, også sentralt. Hvor langt er vi villige til å strekke oss, for noe som kanskje ikke angår oss selv direkte? Hva kan du selv tenke deg å bidra med for at andre skal få det bra, for at de som kanskje kommer etter deg får en bedre fremtid?

Og når Sally Gardner kommer dit i vår samtale, er det nesten som hun trer inn i åpningssekvensen på den populære filmen ”Love actually”, der den engelske statsministeren i Hugh Grants skikkelse forteller om at det beste stedet å se kjærligheten i verden på, er på flyplassen.

1234095_592101424186712_864926581_n

– Der kan jeg virkelig se verdens kjærlighet, sier Gardner med et smil.

Markspist måne er rå og direkte. På et tidlig tidspunkt slår tanken meg om dette i det hele tatt er en bok for ungdom. Men den er det. Det er en bok for ungdom, unge voksne, og voksne. Gardner legger ingenting i mellom og gjennom et dønn ærlig og direkte språk, univers og en historie som balanserer fint mellom det realistiske og det lettere absurde, leverer hun en knyttneve av en bok. Fortsatt, flere dager etter at jeg leste den, henger den ved meg. Det er nesten som om jeg har fått et lite punkt i sjelen min hvor Standish og hans skjebne for lang tid framover vil sitte fast, gnage litt i tankene og holde meg fullt og helt klar over at det finnes vonde ting der ute. At verden kan være urettferdig, brutalt og vond.

Samtidig forteller hun så usentimentalt og kraftfullt om varmen som finnes i oss og mellom oss. Viljen til å leke, til å ta vare på hverandre, ofre seg. Ikke minst handler det om å stå opp, ikke bare når det er forventet, men når det er vanskelig. Til og med når det er umulig.

Og så handler det om vennskap. Når alt kommer til alt, noe av det viktigste vi har.

Markspist måne av Sally Gardner har satt spor i meg. Og jeg håper aldri de blir helt borte. For historien om Standish og Hector er en viktig påminnelse om hva vi mennesker er, hva vi bør være og for hvem.

Og helt til sist. Ja, det er skrevet for ungdommer, men alle dere voksne: Denne bør dere prøve å få med dere!

 

Blogglistenhits

Ondskapen, Røverdatteren og Gillian Flynn

Vi er i ferd med å ta farvel med januar og trenger noe godt å lese på – både unge og voksne. Når vi skriver 29. januar har vi følgende litterære tips i det vi går inn i i helgen.

RonjaRøverdatteren i Mattisborgen
På denne dag i 1595 skal (ifølge wikipedia) Romeo og Juliet av William Shakespeare sannsynligvis ha blitt fremført for første gang. Og det er definitivt en av de beste kjærlighetshistoriene verden har sett – i hvert fall den mest kjente. Men, vi tar en liten avstikker for å markere urfremføringen av dette stykket, og tar turen til Sverige for å finne en kjent og kjær historie med elementer som vi kjenner igjen fra Romeo og Juliet – nemlig Ronja Røverdater av Astrid Lindgren.
Ronja Røverdatter er en av Astrid Lindgrens største eventyrfortellinger, en Romeo og Julie-historie om Ronja og Birk som er barn av to rivaliserende røverhøvdinger. Barnas vennskap trues av feiden mellom de slektene. Det blir en storslagen kamp for fred og rettferdighet, mot ondskap og dumhet, med den storslagne og magiske Mattisskogen som kulisse.
Den natten da Ronja ble født, rullet torden over fjellene, ja, det var sånn en tordennatt at alle småtusser som holdt til i Mattisskogen forskremt krøp sammen i huler og hull. Bare de fæle, ville vettene likte tordenvær best av alle vær. De fløy med hyl og skrik rundt røverborgen på Mattisberget.

 

demontanlegenTannfeen ”gone bad”
I 2002 i sin årlige tale til det amerikanske folk, brukte president George W. Bush for første gang begrepet ”Ondskapens akse” om ”regimer som støtter terror”. Ondskap er et velkjent tema i litteraturen, ikke minst i krimsjangeren. Men den er ikke vanskelig å finne i barnelitteraturen heller – for eksempel i Demontannlegen av David Walliams.
Merkelig ting skjer i ly av natten. Barn legger en tann under hodeputa i håp om at tannfeen bytter den ut med penger, men når de våkner, finner de snegler, edderkopper eller hundrevis av kravlende saksedyr. Noen eller noe har greid å komme seg inn på soverommet, nasket til seg tannen og lagt igjen en hilsen som får blodet i årene til å fryse til is. Det er snakk om ren ondskap!!
Hvem eller hva står bak? Hvordan klarer dette vesenet å snike seg inn på barnas soverom uten å bli sett? Og hva i all verden skal det med alle disse tennene?
Demontannlegen er en morsom, ellevill og skummel historie om Alfie, gutten med det store hjertet og den enda større tannlegeskrekken. Boken har fått prisen National Book Awards Childrens Book of the Year.

 

Dark placesMørke steder – i Kansas
29. januar 1861 ble Kansas USAs 34. delstat. Da må vi jo bare ta en litterær reise til den amerikanske delstaten – og det gjør vi med Gillian Flynn og hennes bok Dark Places. Mitt eneste møte med Flynn så langt, er Gone girl – en bok jeg fortsatt mener har et av de kuleste plott og setup, men som jeg dessverre syntes falt gjennom i siste halvdel. Men, Flynn er en populær forfatter som fortsetter å levere suksesser innenfor krimsjangeren, og dette er historien i Dark Places:
Libby Day var syv år gammel da hennes mor og to søstre ble myrdet. Libby unnslapp blodbadet på det lille gårdsbruket på landsbygda i Kansas ved å gjemme seg ute i snøen. Som den eneste overlevende var hun også det fellende vitnet i saken mot sin bror Ben, som ble dømt for drapene og soner en 25-års fengselsstraff. I mange år har Libby levd av inntektene fra et fond som ble opprettet for å hjelpe henne, men nå er kassen tom og hun er desperat. The Kill Club, en makaber forening av mennesker som er sykelig opptatt av beryktede drapssaker, tilbyr henne 500 dollar for å stille på et møte. Foreningens mål er å bevise at Ben er uskyldig dømt, og mot stadig nye honorarer påtar Libby seg å oppsøke alle involverte i drapene. Samtidig fletter forfatteren inn partier som skildrer drapsnatten slik de døde familiemedlemmene opplevde den, også den dømte broren. Bit for bit avdekkes den uhyrlige sannheten, og nok en gang må Libby flykte fra en morder.

 

Blogglistenhits

Tolkien, Løvehjerte og litt lego

Et nytt dykk inn i litteraturens verden på akkurat denne dagen – dog med noen krumspring…

Vi skriver 28. januar i dag og leselysten.com tar et nytt dykk inn i litteraturens verden på akkurat denne dagen – dog med noen krumspring…

hva hvisHva hvis? av Randall Munroe
På denne dag i 1958 fikk Lego patent på klossene slik vi kjenner dem den dag i dag. Et søk på ark.no på lego gir haugevis med treff, men det som fattet min interesse var en bok som handler om mye mer.
Hva hvis? av Randall Munro handler om alle ting du kanskje ikke har visst du lurte på. Hvor mange Lego-brikker som må til for å bygge en bro fra New York til London som tåler biltrafikk? Har du noen gang lurt på hvor mye fysisk plass Internett opptar? Eller hva som ville skje hvis alle mennesker på jorden rettet en laserstråle mot månen samtidig? Eller hvilken høyde må du slippe en biff fra for at den skal være ferdig stekt når den treffer bakken? Eller hvor fort man kan treffe en fartsdump med bil og overleve?
Randall Munroe har svarene. Mannen bak det populære nettstedet xkcd.com har i boken Hva hvis? samlet grundige matematiske, vitenskapelige og filosofiske svar på en rekke hypotetiske spørsmål. I jakten på svar kjører han muntre datasimuleringer, graver seg gjennom nedgraderte militære forskningsnotater, konsulterer ledere ved atomreaktorer, tar tiden på Star Wars-scener med stoppeklokke, ringer til moren sin og googler noen virkelig skumle dyr. Svarene hans er komiske juveler i form av presise og underholdende forklaringer på alt fra dine sjanser til å møte en sjelefrende, til de mange grusomme måtene du kan dø på ved å bygge en periodisk mur av alle grunnstoffene.

 

hurinHúrins barn av J.R.R. Tolkien
28. januar er ifølge Wikipedia Elijah Wood sin fødselsdag – og ettersom jeg ikke assosierer Wood med noe annet en Frodo Lommelun og Ringenes herre, tar vi med en anbefaling fra Tolkiens verden.
Húrins barn er en episk fortelling om striden mellom Morgoth og alvene i Det første tideverv, om dragen Glaurung mot Húrins etterkommere Túrin og Niënor, om ondskapen mot de gode kreftene.
J.R.R. Tolkien begynte på Beretningen om Húrins barn rundt første verdenskrig. Han jobbet konstant med dette manuset, som skulle bli hovedverket i hans tekster om Midgard. Tolkien rakk aldri å bli helt ferdig, men takket være utrettelig innsats fra sønnen Christopher, ble Húrins barn ferdigstilt og utgitt i 2007. Boken er utstyrt med forord, innledning, note om uttale, tillegg og navneliste utarbeidet av Christopher Tolkien, og er rikt illustrert av Alan Lee.
Og for å legge til noe, så er det for øvrig en av Tolkiens aller beste historier, med en herlig, ondskapsfull vri.

 

løvehjerteBrødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren
På denne dagen i 2002 døde Astrid Lindgren. Det er ikke få bøker som kunne vært trukket frem her, men denne gangen faller valget på det som er min største favoritt fra hennes hånd – og som samtidig er en av mine favoritt fantasybøker, nemlig Brødrene Løvehjerte.
Brødrene Karl og Jonatan Løve blir gjenforent etter sitt korte liv på jorden i landet Nangijala. Nå skal de bare være lykkelige i Kirsebærdalen der det lille hvite huset deres ligger. Men det viser seg at det også er ondskap i dette paradiset. De tar opp striden mot den onde ridderen og dragen Katla og blir de modige Brødrene Løvehjerte.
Boken vil for meg alltid stå som noe av det mest rørende og gripende fra bøkenes verden. Samtidig var det den virkelige inngangsporten til fantasyens verden for min del. En bok som aldri kan leses nok.

 

 

Blogglistenhits

Mesteren og Paven

Vi presenterer to nyheter i hver sin ende av skalaen i dag. På den ene siden har vi selveste pave Frans som skriver om Gud og barmhjertighet. I den andre enden har vi en av krimbøkene jeg er mest spent på i år – Maestro av Geir Tangen.

9788279008088Guds navn er barmhjertighet
Med enkle ord og i en direkte tone henvender pave Frans seg til hver mann og kvinne på Jorden, i form av en intim og personlig samtale. Det sentrale temaet, som betyr aller mest for ham, er barmhjertigheten – den har alltid vært det viktigste budskapet i hans uttalelser og nå også i hans pavegjerning.

Ja, slik presenteres boken Guds navn er barmhjertighet som nå er ute på Pantagruel forlag. Boken ligger nok et stykke unna det jeg vanligvis leser, samtidig som den absolutt vekker en interesse hos meg. For er det kanskje ikke akkurat nå, i var egen tid og med de utfordringene vi ser rundt oss, at barmhjertighet burde få sin sentrale plass i vår tenkning?

I denne samtalen med Vatikan-spesialisten Andrea Tornielli forklarer Frans – ved hjelp av minner fra sin egen ungdom og episoder fra sin tid som prest – bakgrunnen for sitt sterke ønske om et ekstraordinært hellig år. Uten å underkjenne de etiske og teologiske spørsmålene presiserer han at Kirken ikke kan stenge døren for noen; dens oppgave er i stedet å åpne opp menneskenes sinn, slik at de litt etter litt kan lære å vise ansvar og ta avstand fra det onde de har gjort. I denne åpenhjertige samtalen unndrar Frans seg heller ikke å snakke om det kompliserte forholdet mellom barmhjertighet, rettferdighet og korrupsjon.

 

9788269013405Maestro av Geir Tangen
Geir Tangen har jobbet seg opp til å bli en av de toneangivende bokbloggerne i Norge. Og han har spesialisert seg på krim. Det er ikke få som har fått sine bøker anmeldt av Tangen de siste årene. Så, hva er vel da mer naturlig – og risikabelt – enn å begi seg ut i den samme krimbåten selv? Det har nemlig Geir valgt å gjøre. Og hans debutroman Maestro er nå ute på Mata forlag.

Med den bakgrunnen Tangen har og alle de gode synspunktene han har hatt på krimsjangeren, er dette uten tvil en av de utgivelsene i år som jeg er mest spent på.

Dette er historien i Maestro i korte trekk:
Et høsttungt Haugesund våkner til drapet på en kvinne som er kastet ut fra høyblokkene i byen. Et varslet drap. Journalist Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds Avis mottok dagen før en epost han ikke tok alvorlig. Når en ny epost kommer inn, står Gudmundsson med begge beina plantet i det som fortoner seg som en krimfarse fra en dårlig TV-serie.
Politietterforsker Lotte Skeisvoll får i oppgave å stanse drapsmannen før han oppfyller sine egne profetier, og hun har dårlig tid. Hvert sekund som går er et tapt sekund i kampen for å redde et menneskeliv. I bakgrunnen slår dirigenten med taktstokken, og med det anslaget i sitt helt personlige requiem. En klassisk dødssymfoni der alt handler om å få orkesterets medlemmer til å spille slik han vil. Det er han som har notearket. Det er han som er Maestro.

«Et overraskende, komplekst og bra plott. Forrykende opprulling!» sier krimforfatter Frode Eie Larsen om Geir Tangens debutroman.

Vi gleder oss!

 

 

Blogglistenhits

To sikre vinnere!

Vigmostad & Bjørke sørger for en pangstart på det nye litteraturåret for de unge leserne – og sikkert også for en del av oss voksne. Nå kommer del to av Night School og den første boken i en ny serie fra skaperen av  Percy Jackson.

corr4_NightSchool-ARVEN-jacket-NEWNight School – Arven
Jeg var mer enn begeistret for den første boken i serien Night School av C.J. Daugherty (les mer om Bak murene her). Nå kommer endelig del to.
Arven er den andre av fem bøker i den internasjonale bestselgerserien for ungdom, Night School. En uhyre spennende, nervepirrende og ikke minst romantisk historie fra engelsk kostskolemiljø – helt uten overnaturlige elementer!

I løpet av ett år har Allie blitt arrestert tre ganger, slått opp med to kjærester og sett familien gå i oppløsning. Bare i Cimmeria føler hun seg hjemme. Men nå lurer farene også innenfor skolens murer. Og i sentrum av det hele stå Allies familie. Denne gangen kan ingen beskytte henne. Ingen andre enn Allie selv.

Selv har jeg ventet i flere måneder på denne. Om den bare er halvparten så god som den første boken i serien, er dette noe å glede seg til.

Se boktrailer her: https://www.youtube.com/watch?v=UkZP9w6DZOY

 

_9788251685528Magnus Chase og gudene fra Åsgard
Med de spennende og lærerike bøkene om den greske halvguden Percy Jackson, har Rick Riordan fått en høy stjerne blant unge norske lesere. Forventningene er derfor store til den amerikanske suksessforfatterens nye serie Magnus Chase og gudene fra Åsgard – inspirert av norrøn mytologi.

Sommersverdet er første bok i trilogien og den gikk rett inn på 1. plass på bestselgerlistene i USA da den kom ut i oktober i fjor. Boken, som passer for barn og unge fra ti år og oppover, har fått strålende mottakelse og mange mener dette er Riordans beste så langt:

Siden moren døde på mystisk vis, har Magnus Chase bodd på gaten. En dag spores han opp av onkelen, som forteller den hjemløse sekstenåringen at han er sønn av en norrøn gud.
I Åsgard forbereder gudene seg på krig. For å forhindre Ragnarok må Magnus finne et våpen som har vært tapt i tusener av år. Da ildjotnene går til angrep og han tvinges til å velge mellom sin egen sikkerhet og livet til hundrevis av uskyldige, begår han en fatal feil. Noen ganger er det kun i døden man kan finne et nytt liv …

”Rick Riordans nye serie er ganske enkelt glimrende – kanskje hans beste så langt.” sier Harlan Coben.

Rick Riordan (f. 1964) hadde skrevet krimbøker for voksne i flere år da sønnen ba ham fortelle en historie om greske guder og helter. Det ble starten på den første serien om halvguden Percy Jackson – og mer enn 35 millioner solgte bøker verden over, 300 000 av dem i Norge. Riordan fulgte opp suksessen med seriene Kane-krøniken, basert på egyptisk mytologi, og Gudene fra Olympos. Og nå er turen altså kommet til de norrøne gudene. Bok 2 i trilogien, Tors Hammer, kommer våren 2017.

 

 

Blogglistenhits