Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.
Bokhøsten er for alvor over oss og det betyr at vi har mye å se frem mot i ukene og månedene som kommer. Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.
Ny ”slager” fra Kate Morton? Kate Morton har solgt ti millioner bøker på verdensbasis og har en stor leserskare i Norge. Nå er hennes femte roman ute på norsk på Vigmostad & Bjørke. Juni 1933. I familien Edevanes herskapshus er alt klart for det årlige midtsommerselskapet. 16 år gamle Alice Edevane er full av drømmer og fremtidshåp. Men innen klokken slår midnatt har familien lidd et tap som gjør at de forlater hjemmet sitt for alltid. 70 år senere er politietterforsker Sadie Sparrow i Cornwall på ferie. En dag kommer hun over et forlatt hus og får høre om tragedien som rammet familien som en gang bodde der. Alice Edevane, som nå har blitt en eldre dame, lever et stille og rolig liv som bestselgende krimforfatter i sitt fasjonable hjem i London. Helt til Sadie tar kontakt og vil vite mer om hennes fortid.
Kate Morton (f. 1976) er en av verdens mest folkekjære forfattere. Hun er utgitt på 34 språk, i over 40 land. Huset ved innsjøen gikk rett til topps på bestselgerlistene i Australia og Canada da den kom ut i fjor og har også ligget inne på New York Times bestselgerliste. Kate Morton er fra Australia, men bor nå i London med mann og barn.
Brennende lidenskap Vigmostad & Bjørke har flere bøker ute nå. Bare én hemmelighet er oppfølgeren til suksessromanen Bare én natt. Den svenske bokserien byr på underholdning, spenning, lidenskap og humor. En het beretning om sterke kvinner og hemmelighetene vi alle skjuler. Den tretti år gamle feltlegen Isobel Sørensen holder hodet kaldt selv i de verste katastrofesituasjoner. Men når noen kutter den økonomiske støtten til hennes hjertebarn, den veldedige organisasjonen Medpax, mister hun fatningen. Alexander De la Grip, yngste sønn i en av Sveriges mest innflytelsesrike adelsfamilier, er en skruppelløs jetsetter som er kjent for to ting: utseendet og kvinnehistoriene. Da en bakfull Alexander en dag treffer den rasende, men vakre legen, bestemmer han seg for at Isobel skal bli hans neste erobring – koste hva det koste vil. Isobel vet at Alexander har det Medpax trenger; ubegrenset med penger. Folk er imidlertid ikke alltid dem de utgir seg for å være, og når tiltrekningen mellom dem er et faktum, tvinges begge til å revurdere noen etablerte sannheter. Kommer den dypt sårede Isobel noen gang til å kunne fortelle sin hemmelighet?
Simona Ahrnstedt (f. 1967) er forfatter, psykolog, feminist og blogger. Hun holder skrivekurs og brenner for romansesjangeren; bøker av kvinner, for kvinner, om kvinner.
Etterlengtet fra Fosnes Hansen Fra Cappelen Damm kommer i september en av høstens bøker som nok følges av størst forventninger. Erik Fosnes Hansen har ikke kommet med en roman siden Løvekvinnen i 2006 – en bok som igjen er aktualisert gjennom filmatiseringen av boken som kommer på kino denne høsten. Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem og allerede i romanens dramatiske åpningsscene blir Sedd satt på en hard prøve idet han må forsøke å blåse liv i en døende banksjef. Utstyrt med Røde Kors Hjelpekorps’ gjenopplivningskurs gjør 14-åringen en heltemodig innsats, men til ingen nytte. Kanskje innvarsler den gamle banksjefens død den nye tid på hotellet Fåvnesheim, et gammeldags høyfjellshotell med stolte tradisjoner, men som nå lider under at turismen flytter seg til ‘det infernalske syden’ som Sedds bestefar, hotelldirektøren, pleier å si.
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.
Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.
1982 er et dramatisk år for Sedd og alle rundt ham. Et år på liv og død, kan man nesten si. Et år som vil forme livet hans for alltid.
Vi fortsetter å presentere litterære gavetips her på leselysten.com. Denne gangen vier vi plassen til Cappelen og deres pocketslipp for desember, med blant annet 3xMankell!
Danselærerens tilbakekomst 12. desember 1945. Et engelsk militærfly lander på en flyplass i Tyskland. Om bord er én eneste passasjer.
Passasjeren bærer på en liten svart koffert, og bringes til fengsel. Neste dag henrettes ni mannlige og tre kvinnelige tyske krigsforbrytere ved hengning. I oktober 1999 blir den pensjonerte svenske politimannen Herbert Molin funnet drept utenfor sitt hjem på en øde skogstrekning i Härjedalen. Alt tyder på at han er blitt mishandlet til døde. På gulvet i Molins hus finnes tydelige blodspor som om noen har danset tango med offeret. I Borås leser en tidligere kollega, Stefan Lindman, om drapet på Molin. Snart begynner han å ane at en ond fortid har innhentet mannen som en gang søkte tilflukt i Härjedalen.
«Mankell er definitivt tilbake som briljant kriminalforfatter. Denne boken er en ren oppvisning i genren.» Terje Stemland, Aftenposten
Den femte kvinnen Wallander står overfor et nervepirrende etterforskningsarbeid samtidig som han opplever en stor personlig sorg.
En stjerneklar natt i september 1994: En fredelig eldre herre, fuglekikker og fritidslyriker, begir seg ut for å bivåne trekkfuglenes avreise fra Skåne. Men han faller i en fangstgrop og spiddes til døde på sylkvasse bambuspåler.
Ikke lenge etter blir en blomsterhandler meldt savnet. Og det blir snart klart: en seriemorder er løs. Hva er det med ofrene som kaller på morderens oppmerksomhet? Og hvem blir det neste?
Kurt Wallander og hans kolleger ved politihuset i Ystad forstår snart at det dreier seg om en nøye planlagt hevn. De er på jakt etter en morder som med letthet lurer sine forfølgere på feil spor.
Jørn Lier Horst har skrevet et nytt forord til denne utgaven av Den femte kvinnen.
Ett skritt etter Kurt Wallander står overfor sitt livs tyngste sak. Tre ungdommer møtes for å feire sankthans. Iført historiske kostymer og parykker utfører de sine hemmelige rollespill i midtsommernatten. Men bak et tre venter en morder som gir festen en makaber slutt.
På politihuset i Ystad kjemper førstebetjent Kurt Wallander for å fullføre sitt forsett om et sunnere liv. Tre forsvunne ungdommer antas å være på reise i Europa. Sommerstillheten brytes først da en mangeårig kollega blir myrdet. I leiligheten hans finner Kurt Wallander et fotografi av noen utkledde ungdommer. Og et bilde av en mørkhåret kvinne. Han aner en sammenheng mellom de to sakene. Men hvilken? Hvem er den mystiske Louise, den døde politimannens hemmelige elskerinne som ingen har sett? Aldri tidligere har Wallander vært nødt til å grave i en arbeidskamerats innerste hemmeligheter.
Tom Egeland har skrevet et nytt forord til Ett skritt etter.
Tangodanseren Den uforglemmelige kjærlighetsromanen som forfatter Arturo Pérez-Reverte brukte tjue år på å skrive. 1928: De møtes første gang på en atlanterhavskrysser. Den sjarmerende Max Costa er profesjonell danser på Første klasse. Overklassejenta Mecha fortryller ham med sin gåtefulle skjønnhet og sitt funklende perlekjede.
Så følger en tango, small talk med Mechas verdensberømte ektemann, en ny og mer intens tango. I Buenos Aires fører Max paret til tvilsomme kafeer på jakt etter sterke opplevelser og dans. Men denne natten, da ting kommer ut av kontroll, begynner også det største eventyret i Max’ og Mechas liv: Den store kjærligheten. En kjærlighet som får en ny sjanse først da Den spanske borgerkrigen truer med å kaste Europa ut i kaos …
Spanske Arturo Pérez-Reverte brukte tjue år på å skrive Tangodanseren. Boken er en hyllest til tango, til det 20. århundre og til bittersøte minner om tapte muligheter. Men mest av alt er Tangodanseren en roman om hvordan meningen med livet plutselig trer frem for oss i møtet med et annet menneske.
Italienske netter Italienske netter er suksessforfatter Katherine Webbs beste roman til nå i følge forlaget. 1921: Unge, skjøre Clare Kingsley reiser gjennom Sør-Italias solsvidde landskap på vei til den lille byen Gioia del Colle. Her skal hun treffe igjen arkitektektemannen Boyd, som jobber for landeieren Leandro Cardetta, en bekjent fra Boyds tid i New York. Men da Clare stiger av toget i Gioia, merker hun straks en eim av blod og frykt i luften.
For bortenfor Cardettas villa er spenningen på bristepunktet. Byens fattige arbeidere søker desperat etter jobb og mat. Blant dem er Cardettas nevø Ettore, som er for stolt til å be onkelen om hjelp. Møtet mellom Clare og Ettore blir skjebnesvangert; Clare forelsker seg hodestups, og opplever ekte lidenskap for første gang i livet. Men det elskende paret skjønner fort at de står på hver sin side i en konflikt som snart kan kaste Italia ut i borgerkrig.
Før sommeren er over, skal blod flyte, hjerter bli knust og avskyelige hemmeligheter om Boyd bli avslørt. Og Clare skal lære en leksjon for livet på den verst tenkelige måten
Bokhøsten byr på så mangt. Nye bekjentskaper, gode gjensyn og kanskje en og annen solid overraskelse. Her er 3 tips til noe som er verdt å få med seg denne høsten.
Hellig Ku Hellig Ku er en av de bøkene jeg er mest spent på denne høsten. Boken er allerede ute og undertegnede gleder seg til å få begynt på denne boken, som er skrevet av ingen ringere enn David Duchovny. Duchovny ble ”allemannseie” gjennom X-files på 1990-tallet. Senere har han gjort suksess også i Californication som karakteren Hank Moody. Men, fyren kan ikke bare spille, han kan også etter sigende skrive. Denne høsten kommer hans roman Hellig Ku ut på norsk, mellom Tigerforlagets permer.
Slik beskrives historien fra forlaget: Elsie Bovary er en temmelig fornøyd ku som bor på en temmelig grei bondegård. Helt til hun en natt sniker seg ut av innhegningen og trasker ned til våningshuset. Gjennom vinduet oppdager hun at bonden ser på en dokumentarfilm om et slakteri. Livet til Elsie blir øyeblikkelig snudd på hodet.
Løsningen blir å rømme. Hun får med seg den gretne grisen Shalom, som nettopp har konvertert til jøde, og Kalle, en beleven kalkun som ikke kan fly, men kan styre mobiltelefonen til gjengen med nebbet. Med stjålne pass og dårlige forkledninger legger de i vei på et fantastisk eventyr, blant annet for å mekle fred i Midtøsten.
Hellig Ku beskrives som en satirisk bok og en solid feelgoodroman.
Vingebelastning Få norske bøker, har gjort så stort inntrykk på meg som bøkene til Helga Flatland. Et åpenbart talent som også har evnet å forvalte skrivekunnskapene til å kunne skape gode historier, som griper tak og gjør noe med deg. De tre bøkene Bli om du vil, reis om du må, Alle vil hjem, ingen vil tilbake og Det finnes ingen helhet, står for meg fortsatt som et usedvanlig gjennomarbeidet stykke skrivekunst.
Denne høsten er Flatland ute med ny roman – Vingebelastning. Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».
I følge forlaget Aschehoug handler Helga Flatlands nye roman om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.
Undertegnede er spent, men føler seg svært trygg på at Flatland igjen har begått et solid stykke arbeid.
Ruffen og tiden som gikk i stykker Ruffen vender tilbake!! Åtte år etter forrige bok, er Ruffen endelig tilbake i et helt nytt eventyr. Og sannelig er det ikke som om jeg gleder meg. For er det en karakter som har vært med meg hele veien fra barndommen og frem til voksen alder, så er det Ruffen. Denne stakkars sjøormen som ikke kunne svømme, som reddet den flyvende hollender, som dro til sin tante i Loch Ness, som fant drageslottet og Hamayoko.
I Ruffen og tiden som gikk i stykker er det noen skumle hvalrosser som har brutt seg inn i et hemmelig rom under slottet hvor Ruffen bor. Der har de stjålet noe som, uten at de vet det, forandrer på absolutt alt. Over natta slutter tiden å eksistere, og plutselig er fortid, nåtid og fremtid viklet inn i hverandre i et eneste stort nøste. Det blir Ruffen som må løse opp i floken. Underveis får han hjelp av gode venner, både nye og gamle.
I denne syvende boka om Ruffen, som er større, villere og frodigere enn noensinne, viser Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen oss at selv de minste hendelser kan avstedkomme de største konsekvenser.
Det er noe helt spesielt med lydbøker. En særegen måte å la seg flyte inn i et annet univers. Lydbokforlaget holder koken og sender stadig ut ventende godbiter. Her er 3 nye bøker for ørene.
Det er noe helt spesielt med lydbøker. En særegen måte å la seg flyte inn i et annet univers. Lydbokforlaget holder koken og sender stadig ut ventende godbiter. Her er 3 nye bøker for ørene.
1. Harpesang av Levi Henriksen Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.
Det er De Syngende Søskene Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt titusener av plater, singler med titler som Det er mitt kors å bære og Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel. Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos søsknene Thorsen.
Anmeldelsene av boken har vært gode: «Varig gåsehud» Hamar Arbeiderblad «Harpesang er det beste Levi Henriksen har skrevet noen gang. Historien er én av de aller eldste vi har, en slags skapelsesberetning … Dette framstår som oasen i bokhøsten for meg, en uimotståelig og god leseopplevelse.» Anita Krok, Glåmdalen
2. Amandas gåte av Isabell Allende «Amandas gåte» handler om en fryktløs kvinne som med alle midler forsvarer det hun elsker, og om familiens livreddende kraft.
Hun er en selvstendig, lynskarp, men også egenrådig og sta tenåring. Selv om Amanda Martíne og moren er ulike som natt og dag, er båndet mellom dem uslitelig. Da er serie morbide drap finner sted i hjembyen San Francisco, begynner Amanda å etterforske sakene, med hjelp av morfaren og internettvenner fra hele verden. Plutselig forsvinner moren sporløst, og Amandas hobby blir blodig alvorlig. Til slutt hviler det på hennes unge skuldre å redde morens liv.
«… forholdene mellom personene er beskrevet med like stor varme og klokskap som alltid i Allendes bøker. Og det er en fest å være til stede i familiesammenkomstene, som rommer store emosjoner og skarpe replikker.» skriver Kristine Isaksen i VG i sin omtale av boken.
3. Marmor av Torill Brekke
En eldre kvinne begraves fra Paulus kirke på Grünerløkka. På annen rad sitter barnebarnet Carla og tenker tilbake på hva bestemoren fortalte om livet sitt og generasjonene før. Ikke få barn! sa hun da Carla var tenåring: Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!
«Marmor» er en original slektsroman om en annerledes familie. Flere er rikt begavet, likevel strever de med samfunnets uskrevne regler. Vi får glimt av en stamfar fra Italia, vi treffer den avdødes to døtre som fremdeles hater henne intenst, og vi møter Carlas millionærfetter Jam som lever isolert fra omverdenen. Carla selv har nettopp fått vite at hun er gravid. Skal hun våge å få barnet?
Yngve Kveine debuterer denne høsten med «Lyden av asfalt» som er første bok som gis ut på det nystartede Tigerforlaget. Men han føler ikke ekstra press av den grunn. – Å få gitt ut en bok er en bonus i livet, sier Kveine.
Foto: John Andresen
Vi befinner oss på BI i Nydalen. Rundt oss syder og koker det av studentliv og kaffemaskiner. Det er dette som er Ynge Kveines daglige domene, som kommunikasjonsdirektør på handelshøyskolen. Og avstanden oppleves som stor til det universet han ønsker å trekke oss inn i med sin debutroman «Lyden av asfalt». Der er det Linderud som er hovedscenen og en ungdomstid på 80- og 90-tallet som setter rammene for historien. På mange måter en klassisk oppvekstroman, der ungdommer forsøker å finne sitt eget spor gjennom livet, finne sin plass i familien, gjengen og verden. Jo mer vi snakker sammen, jo mer forstår jeg at Kveine selv, akkurat som så mange andre, har hatt sin reise med søken etter seg selv og sin plass, gjennom livet. Avstanden mellom Linderud og BI synes å øke mens vi snakker.
Jordbærdamen Jeg åpner intervjuet med et spørsmål jeg mener treffer noe sentralt i Kveines bok, og som er godt formulert. Og som skal sette en tone for hele intervjuet, skal bringe meg tettere på kommunikasjonsdirektøren og forfatteren, skal åpne døren til det usagte og spennende: Hvem er jordbærdamen i «Lyden av Asfalt»?
Ynge Kveine smiler lurt og jeg øyner med en gang at mitt spørsmål langt fra er nøkkelen til hans hvelv av hemmeligheter og spennende historier. Snarere tvert imot.
– Jordbærdamen er en hundre prosent fiktiv dame. Det rare er at alle spør hvem hun er, forteller Kveine med en anelse av noe triumferende i blikket.
– Hun har ingen plass i virkeligheten og finnes bare i romanen, forsikrer han.
Med jordbærdamen som tilbakelagt kapittel fortsetter jeg likevel min søken etter historien bak. Og med hyggelig akkompagnement fra studenter og kaffemaskiner, gir jeg meg ikke. For etter å ha lest «Lyden av asfalt» sitter jeg med en bestemt følelse av at historien er ganske så personlig. At det bor mye av Yngve Kveine i bokens hovedperson.
– Det er et godt stykke fra Linderud til BI, sier jeg til Yngve og minner ham med det om den store avstanden det er fra oppvekstskildringen fra østkanten av Oslo, til glass i og betong i Nydalen.
– Jo, det er et stykke. Men kanskje ikke så langt som man skulle tro, tenker han høyt.
Men han er tydelig på at det ikke er hans egen reise gjennom livet han har skrevet om.
– Det er først og fremst en roman jeg har skrevet, men jeg har så klart brukt kulisser fra mitt eget liv og min egen oppvekst på Linderud. Og jeg gikk jo på det som het Norges Markedshøyskole i «gamle dager» og var jo inne i BI-sfæren også uten at det siste er beskrevet noe særlig i boka. Du kan si at hovedpersonen har klare likhetstrekk med meg, men samtidig så er han en helt annen.
– Så slåsskampene var færre i eget liv enn det hovedpersonen din må gjennom?
– Jeg slåss litt …
– Ikke så mye …
– Heldigvis.
– Men det gikk tøft for seg , både i lille skolegård og store skolegård. Vi hadde slåsstanga og det var den sterkestes rett som gjaldt. Sånn var det da, understreker Kveine.
Pappapermisjonen Kanskje ikke overraskende for noen, men veien fram til ferdig bok og utgivelse har tatt tid.
– Veien har vært lang. Det er litt vanskelig å si akkurat når det begynte, men jeg har alltid hatt en følelse i meg at jeg har noe jeg vil si, og jeg har skrevet dikt i 10 år. Hjemme i en skuff ligger det sikkert 40-50 sider med dikt.
Det å skrive dikt er en tydelig parallell til hovedpersonen i «Lyden av asfalt», men det er absolutt ikke lyrikkens spede forsøk i ungdommen som ble Kveines vei inn mellom to permer. Det måtte nemlig en pappapermisjon til for å komme nærmere realiseringen av skrivedrømmen.
– Jeg gikk på et lederkurs i regi av AFF og der satte vi fokus på tradisjonell ledelse og slikt. Men, så fikk jeg et avbrekk på grunn av pappapermisjonen som førte til at det ikke var så lett å følge opp de konkrete jobbtingene i kurset. Og så fant jeg ut at det var noen kunstneriske ambisjoner som lugga litt i meg. Det har alltid virket så urealistisk å få til noe slikt, men så ble jeg enig med mentoren min på dette kurset, Andreas Middelthon, om at jeg skulle bruke pappapermisjonen min til to ting. Jeg skulle passe på sønnen min og jeg skulle skrive ned noe som skulle ut til et forlag. Så det er vel det vi kan si er begynnelsen på «Lyden av asfalt».
– Og tre år etter at jeg startet det, så sitter vi her og jeg skal gi ut min første bok, sier en smilende debutant som ikke er i nærheten av å kunne skjule sin nærmeste barnslige glede over det. Han forsøker å si det med en ro og anstendighet, men det er ikke vanskelig å se at han sliter med det. For det er åpenbart at det sprudler i den kroppen som ser ut til å kunne romme noe ganske så sindig til daglig.
– Det har vært hardt arbeid. Jeg vil anslå at fem prosent av arbeidet foregår i euforisk inspirasjon, mens nittifem prosent av arbeidet er nett det: arbeid og hard jobbing. Men du går også rundt i en boble, for hele tiden leter du etter stemninger og setninger som kanskje kan sette igang kapitler. Du blir hele tiden på søken. Men det har vært gøy. Jeg har møtt mye folk, gutta i forlaget som er både kompetente, flinke og tøffe. Jeg hadde jo aldri trodd jeg skulle bli forfatter. Hadde aldri trodd at jeg skulle skrive en bok. Så det har gitt meg noen av de fineste opplevelsene jeg har hatt, og noen av de mest frustrerende. For det har vært beinhardt. Jeg har full jobb her på BI og den tiden har vært viktig å holde til å være bare jobb, ikke bok og skriving. Men det jeg har gjort er å stå opp halv fem om morgenen, skrive før barna våkner og de skal leveres i barnehagen, og så har jeg gått på jobb. På kvelden kan jeg så igjen ha dratt ut og sittet på pub og skrevet videre.
Jokke – den røde tråden Kveine har både valgt, og fått lov til, å bruke Jokke og hans sanger, tekster og liv som sentralt element i historien sin.
– Jokke var helten vår. Han var kongen vår og guden vår. Det er ikke noe kynisk litterært grep i det at jeg bruker Jokke i boken. Og da jeg skulle skrive denne historien med kulisser fra eget liv, så var det umulig å komme utenom. Så jeg begynte bare å skrive ham inn i historien, det var helt naturlig. Men da jeg kom i gang så ble det også litt rart, fordi jeg har en så enorm respekt for Jokke, for bandet, og ikke minst også for Christopher Nielsen som forvalter arven etter Jokke på en så god måte som han gjør. Så på et tidspunkt slo tanken meg: Herregud, her skriver jeg en bok der Jokke, så manges helt, er med! Og etter hvert begynte jeg å føle en veldig stor ydmykhet og respekt for det. Tenkte kanskje også: Hva i alle dager har jeg gjort? Men samtidig har jeg vært bestemt på at jeg måtte skrive det jeg hadde inni meg. Og Jokke var en stor del av livet vårt, historien vår. Vi var jo en del av disse hjernedøde fansene vi. Så det måtte bare bli slik, forteller Yngve som har øyne med litt ekstra glans i seg når mannen selv får snakke om Jokke og betydningen han har hatt.
Når Jokke først ble en så sentral del av historien, førte det Ynge tettere på sin gamle helt. Og ikke minst hans bror, Christopher Nielsen.
– Først dristet jeg meg til å ta kontakt med Christopher. Det var spennende tider. Vi fikk en dialog og jeg sendte ham noen kapitler, han syntes det var interessant og ga god respons på det jeg hadde skrevet. Og til syvende og sist så er jeg så heldig at jeg får lov av Christopher til å bruke tegneserien «Legenden» som pryder coveret til «Alt kan repareres» på omslaget til boka. Og det å få den godkjennelsen av Christopher, det er det største som har skjedd med hele boka, forteller Yngve men et snev av en euforisk lykke over seg.
Vi forstår hvor sterk tilknytningen til Jokke er og hva han har betydd for debutanten. Det er nesten så vi undres på om Kveine egentlig tror på at han har fått lov til å bruke tegneserien på omslaget sitt. Eller om han igjen må klype seg i armen når den endelige boken kommer ferdig fra trykkeriet.
– Akkurat som for hovedpersonen i «Lyden av asfalt» var også Jokke med på å gi mitt eget liv retning i noen viktige år. Han tok ting litt ned, fikk oss til å føle oss litt stolte over de vi var, satte ord på det meningsløse. Det han skrev og framførte var ærlig og det var lyrisk. Komplisert og ukomplisert på en gang. Vi lyttet intenst til tekstene og tenkte at slik går det også an å se på livet. Og det er faktisk en fin måte å se livet på også.
Komplisert forhold Skillet mellom øst og vest står sentralt i Kveines historie. Et Oslo som har tydelige grenser og hvor både mentalitet og stemning endrer seg ettersom du beveger deg fra stasjon til stasjon på linje 5 fra Stovner mot Røa og Østerås. Det er også et slikt Oslo Kveine kjenner igjen fra sin egen oppvekst. Det var forskjeller og de ble nok også dyrket. Samtidig som han tegner frem et portrett av byen i historien, forteller han også om et Oslo som byr på motstand. Som kanskje vanskelig lar seg elske helt ut. Og hovedpersonen både elsker og hater byen sin.
– Det er slik for meg også. Jeg har et litt komplisert forhold til Oslo. Jeg kan bli ordentlig lei Oslo, men når jeg har vært borte litt så er det alltid godt å komme tilbake. Det er noe litt kvelende med hovedstaden vår, samtidig som den har mye fint å by på. Men det er ingen tvil om at Oslo er en delt by.
Når vi snakker med Yngve Kveine, i en av kafeteriaene på BI, har han enda ikke fått kjent på det endelige produktet. Det er på vei fra trykkeriet, men så langt har han måttet nøye seg med å holde de tidlige lesereksemplarene som har gått ut til bokhandler, kritikere og andre i bransjen.
– Og jeg er så utrolig stolt av boken og omslaget. Designer Marius Renberg har gjort en fantastisk jobb med å pakke det hele flott sammen. Og det reflekterer innholdet i boka på en perfekt måte. Jeg gleder meg så inderlig til å se og holde boken. Da kommer jeg til å bli som en liten unge.
– Akkurat nå føler jeg meg bare helt tom. Det har stjålet mye tid fra mye annet i livet, men samtidig har fascinasjonen for ord og vendinger ikke blitt borte, så jeg håper jo det kommer mer. At jeg kan skrive mer.
Om å finne sin plass i livet Hovedpersonen i «Lyden av asfalt» sliter med å finne sin egen plass i livet. Tilhørigheten er til guttegjengen, men også det har sine utfordringer. Livet på skolen gir mye motstand og et miljø preget av den sterkestes rett formidles med en nærhet og ærlighet som synes å fortelle om en forfatter som også har møtt tilsvarende gjennom livet.
– Historien handler om det å være menneske. Og for oss alle handler det ofte om å overleve og passe inn. Først når man blir litt eldre tryggere, tenker man tilbake og spør seg selv hva var det egentlig som skjedde? Og det er det jeg har dykket ned i og forsøkt å formidle uten å sminke det så veldig mye.
– Slet du selv med å finne din plass?
– Jeg tror det er en kontinuerlig prosess å prøve å passe inn på en eller annen måte. I et øyeblikk føler du deg kanskje innenfor, men brått er det en hendelse eller noen personer som gjør at du absolutt ikke føler deg på høyden igjen.
Når jeg spør om Kveine ser for seg en fremtid som «østkantforfatteren», er han veldig åpen på at han egentlig ikke vet noe som helst om den litterære fremtiden. Han vet ikke hva som blir det neste – eller om det blir noe mer i det hele tatt.
– Kanskje blir jeg inspirert om tre uker eller kanskje om et halvt år. Men det jeg tror er at du må ta utgangspunkt i noe som du selv har opplevd og noe som er inni deg. Jeg kunne jo ikke plutselig begynt å beskrive en oppvekst på Holmenkollen, sier han og vedkjenner at det tross alt ikke er noe han har lyst til heller..
Debutantlivet Men nå nyter han å være debutant og det å være en del av det litterære livet i Norge.
– Du vet at hagefesten til Aschehoug tok seg veldig opp da jeg møtte Petter Baarlie. Som har spilt masse med Jokke og som kjenner ham. Før den samtalen var jeg nok litt mer observerende og bivånet dette som et fenomen. Men Petter og jeg fikk pratet litt. Han er jo en kjempehyggelig fyr og du vet det er jo litt slik når man skal møte noen kjendiser eller idoler, så er du spent på hvordan de vil være, men dette møtet var bare hyggelig. Han har også lest litt fra boka og virker til å like det. Så det er stas.
Kveine er ikke bare debutant for sin egen del. Han er også forfatteren bak den første boken som kommer ut på Tigerforlaget, et imprint hos Aschehoug. Jeg lurer på om det legger et ekstra press på ham?
– Nei, forlaget har gjort sitt valg og det får de stå for. Jeg har skrevet boka og er fornøyd med det. At jeg får gitt ut en bok er en bonus i livet. Nå kan jeg glede meg over at bloggere og andre ser ut til å fatte interesse for det jeg har skrevet og synes det er allright. Og noe av det ekstra morsomme er jo at jeg kommer nærmere inn på mennesker jeg kjenner fra før. Som venner og familie. For de også leser det jeg har skrevet og ser meg jo på en annen måte. Det har gitt meg mange spennende samtaler.
– Er det mange som vil kjenne seg igjen i bokens karakterer?
– Noen vil nok kjenne seg igjen, og noen tror nok de vil kjenne seg igjen. Men det er ingen som hundre prosent de som vandret rundt meg i mitt liv. Dette er fiksjon og karakterene er sammensatte personer som har litt herfra og derfra.
Få perspektiv Yngve Kveine har fått realisert en forfatterdrøm. Nå er arbeidet gjort og alt er opp til publikum. Og jeg spør til sist om han har noen erfaringer han vil dele til andre som liker å skrive.
– Det gjelder å ikke gjøre ting så komplisert. Man må forsøke å få et annet perspektiv på tiden. Plutselig så kan en 10 minutters t-banereise, eller 5 minutter du skal vente på noen, føles så verdifultt. For tar du den tida og klarer å få noen setninger ned på papiret, så har du oppnådd noe.
– Perspektivet mitt på tid har endret seg veldig gjennom denne prosessen. Det har gått opp for meg at det kan være godt å bryte opp livet mer i sekvenser og være sterkere tilstede der du er og i det du er. Alle forutsetninger kan aldri ligge til rette. Det er ikke slik livet er. Da er det bedre å inrette seg etter de premissene og la være å kjempe imot, avslutter Yngve Kveine.
Paulo Coehlo er nå klar på norsk med sin nyeste roman «Utroskap». Dessverre blir det et heller uengasjerende kammerspill, der forfatterens forsøk på å skape dramatikk og kanskje sjokkere leserne, bare ender med å skape emosjonell avstand til karakteren og platthet i historien.
Paulo Coehlo har en stor fanskare, verden over. Og det er åpenbart at han har en evne til å treffe noe hos mange lesere. Suksessen hans ser ikke ut til å ha noen ende. Forfatterskapet hans er interessant på mange måter og har etter mitt syn klare høydepunkt og bunnmål. Min oppfatning er at hans forrige bok «Manuskriptene fra Accra» er hans hittil beste arbeid. Jeg ble både engasjert og betatt av historien. Det opplevdes som han denne gangen hadde noe å fortelle meg. Samtidig som han hadde en litt mer nøktern og passende innpakning på det hele enn hva jeg har opplevd fra Coehlos kant tidligere.
Denne gangen er det, som tittelen sier, utroskap som er temaet. Vi er i Sveits, der en kvinne har det perfekte liv, med perfekt mann, perfekte barn og i det hele tatt, et perfekt liv. Likevel er det noe som skurrer. Det er noe hun ikke er fornøyd med, uten at hun kan sette fingeren på det. Så blir hun brått – eller rettere sagt hun velger brått – å kaste seg ut i en affære med en tidligere ungdomskjæreste som nå er en politiker. Affæren innledes med at hun skal intervjuet ham. Når intervjuet er ferdig, låser han døren og hun går ned på kne for ham. Det er direkte formidlet, men uten særlig engasjement. Kvinnen er jeg-personen og alt sentrerer seg om hennes tanker, fortvilelse og undring over hva det er hun begir seg utpå.
«Coehlo forsøker nærmest desperat å engasjere oss – men det blir aldri mer enn ord på papiret»
Og det er i dette spennet mellom hva hun tenker, hva hun ikke forstår om seg selv, hva hun gjør, hva hun forsøker å ikke gjøre hele historien utspiller seg. Eller rettere sagt: Der den burde utspille seg. Og akkurat her er det Coehlo lykkes så lite denne gangen. For selv om han forsøker så helhjertet og intenst å engasjere og til og med sjokkere oss, blir det aldri mer enn ord på papiret. Og ganske kjapt begynner jeg å lure på hva han egentlig forsøker å gjøre. Skal jeg støtte denne kvinnen? Føle med henne? Føle avsky? Og fortsatt, etter å ha fordøyd boken godt, er jeg uten evne til å forstå hvor Coehlo virkelig vil denne gangen. Særlig når han forsøker å sjokkere eller kanskje bare vekkes oss skikkelig, med sex-scener som er direkte som bare det, så blir det heller aldri noe mer enn overdreven bruk av virkemidler. Det skaper verken engasjement, avsky eller forakt. Og kanskje er det tristeste av alt denne gangen at jeg ikke føler noe som helst.
Etter hvert som historien utspiller seg og flokene blir større for kvinnen, begynner igjen Coehlo å falle tilbake til en av hans mest irriterende grep som forfatter. Han må forklare meg absolutt alt. Jeg etterlates aldri for meg selv, med mine tanker og funderinger over hva personene i boken tenker, føler og hvorfor de gjør ting. Det er som han sitter med en teskje og heller informasjonen inn i hjernebarken min. Bare for å være helt sikker på at jeg ikke misforstår noe som helst. Jeg har aldri skjønt hvorfor forfattere ønsker å gjøre noe slikt. For er det ikke akkurat i skjæringspunktet mellom hva vi leser og hva vi får lov til å fundere over selv at de store bøkene trer frem og viser hva som virkelig er god litteratur? Denne gangen er det så påtrengende hvordan forfatteren ønsker å fortelle meg alt att det blir direkte irriterende. Det hemmer hele engasjementet for historien og er i sin tur med på å øke avstanden til karakterene. Og alt dette er veldig synd. For det Coehlo forsøker å debattere og belyse, nemlig utroskap, har så uendelig godt av å kunne bli behandlet på en god måte.
Jeg kan heller ikke la være å si noe om opprullingen og avslutningen av det hele. For her kom det eneste tidspunktet der jeg virkelig lot meg engasjere litt. Dessverre var det av lattermildhet. For i det Coehlo skal avslutte det hele, bringe historien til en ende og sørge for at alt henger sammen, tar han oss – bokstavelig talt – med på en flytur så pompøs og svulstig som jeg sjelden har opplevd. Og jeg skal forsøke å ikke latterliggjøre her, men jeg klarte ikke å dy meg da jeg leste det. Jeg tok til høytlesningen for å fortelle mine omgivelser om hva det var jeg leste.
Coehlo forsøker nærmest desperat å engasjere oss, men det blir aldri mer enn ord på papiret denne gang. Dessverre. En bok med tittelen Utroskap hadde fortjent så veldig mye bedre.
”Campo Santo” … Bare tittelen på denne boken vekker min umiddelbare interesse. Og med et omslag som oser av lyst til å dra meg inn i en fremmed verden. På jakt etter opplevelser, følelser og (for meg) helt nye tanker.
W.G. Sebald er et nytt bekjentskap for meg. Og jeg får litt den samme følelsen som da jeg brøt John Irwing-møydommen min med «Siste natt i Twisted River»: Irriterende at jeg ikke gjorde det før. Glede over endelig å ha gjort det. Så langt har jeg dykket ned i prosa-delen av Santo Campo. På fire korte tekster blir jeg på behørig vis dratt ned og inn i en verden der refleksjon og tanke er så tilstedeværende at jeg fort kan fastslå at jeg ikke vil ut. Så snart jeg lukker boken for et annet gjøremål er det som hjernen min roper: «Jeg vil tilbake!!»
Mens jeg satt å leste i Santo Campo, var jeg i ferd med å gi min knappe halvliter til blodbanken. Det ble en forunderlig og herlig liten seanse der jeg på den ene side, i høyre arm, var i ferd med å gi av meg selv for å hjelpe liv, mens jeg på den annen side, i venstre hånd, hold boken til Sebald hvor jeg leste om død, begravelser, gravstøtter og –hus og tradisjoner knyttet til dette. Et helt absurd spenn å bli sittende i. Samtidig så flott med så kraftige kontraster mellom den kulturelle siden og den fysiske siden av meg denne dagen.
Teksten jeg leste er en skjønnlitterær tekst, der Sebald utforsker tanker, tro, overtro og skepsis med mer rundt begravelser og ritualene vi er gjennom i de vi skal ta farvel med våre kjære. Et tema som skulle gjør meg nedstemt, kanskje? Men det virker ikke slik. I stedet blir jeg sittende å tenke og så mange ting i livet. Smått og stort. Universelt og jordnært. Men alt oppleves som viktig.
Grubleriene han setter i gang hos meg handler om store spørsmål. På den ene siden vil jeg kjenne svarene, på den annen vil jeg helst ikke. På samme tid vil jeg tro og tvile. Og det som fascinerer meg mest midt oppe i alle disse tankene som Sebald setter i gang, er hvor tilsynelatende enkelt han får det til. For her trer ikke språket frem som noe ekstravagant, snarere er det motsatt. Det er kort, lett og nesten lekent. Noe som i seg selv skaper gode spenninger mellom språk og tema. Dette siste understreker også tematikken i denne lille historien. Den følelsen vi stilles i når døden trer inn i vår sfære. Den som deler seg i gode minner og erindrede gleder på den ene siden, og det intense savnet og tapet på den andre siden. Jeg leser historien hans ferdig på t-banen på vei hjem. Det handler fortsatt om gravstøtter, gravfølger og likvaker – og jeg undres om jeg skal føle dårlig samvittighet fordi jeg smiler og føler trang til å le, mens jeg leser om disse alvorlige temaene. Det gjør noe med meg når jeg leser Sebald.
Hele prosa-delen av denne boken berører noe sentralt i mitt liv føles det som. Hver på sitt forunderlige vis. Og alle historiene setter et spor av en eller annen form i hjernen min. Og i sjelen min.
Kan man bedømme en bok bare på et førsteinntrykk? Kanskje ikke. Likevel har nå jeg en tro på at åpningssetning, åpningskapittel og omslag kan være med på å gi et inntrykk av en bok. Her kommer tre raske, men positive førsteinntrykk.
1. Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl Roger Pihl er ute med ny bok. Mannen som ikke ville hjem er en bok om Valdemar Vågen, en grunder og den eneste som tar ansvaret for firmaet. Han er en frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp – helt til han på sykkeltur blir påkjørt av en bil. Et raskt åpningskapittel setter raskt i gang denne romanen og Pihl klarer i løpet av noen korte sider å skape et inntrykk av hva vi skal få servert: Det er humørfyllt, satirisk og underholdende. Med snert! Historiens forlengelse er at Vågen havner på sykehuset hvor han endelig får hvilt og hvor han er uten forpliktelser. Og – han får omsorg fra kvinner. For ham er det som å komme til himmelen og han vil ikke hjem. Derfor gjør han etter hvert alt for ikke å bli utskrevet.
Åpningskapittelet i boken treffer meg positivt og jeg ser for meg at dette blir en underholdende og morsom reise. Omslaget synes jeg nok er mindre vellykket. Riktignok blir jeg nysgjerrig på tøflene, men på en helt glatt og ikke fullt så innbydene oransje tonplate, synes jeg det visuelle førsteinnrykket virker ganske tamt.
Mannen som ikke ville hjem er ute på Juritzen Forlag.
2. Den 13. disippel av Tom Egeland Bjørn Beltø er tilbake. Endelig er det mange av oss som sier. Bjørn Beltø, den albino arkeologen som reiser verden rundt på jakt etter løsninger på gamle mysterier og gåter, har fenget meg i alle de foregående bøkene. Dette er god underholdning, med fin spenning og særlig dette med at Egeland knytter sine historier så tett opp til sentrale og spennende konspirasjonsteorier, religiøse beretninger, myter og legender, gjør bøkene til gode krimbøker, der det heldigvis er lengre mellom de mest bestialske mordene som kan ha en tendens til å overfylle andre krimbøker.
Atter en gang har Egelands bok fått følge av et solid og gjennomarbeidet omslag. Dette må kanskje være et av de beste når det gjelder Beltø-bøkene. For denne gangen virker det hele svært autentisk, bildet har en virkelighetsnær følelse som straks setter en tone for det hele. Sammen med tittelen, som akkurat som Lucifers Evangelium, bærer bud om virkelig store og banebrytende funn, sitter som et skudd og gjør det ganske åpenbart for meg med en eneste gang: Denne må jeg lese.
Den 13. disippel er ute på Aschehoug Forlag.
3. Kamelgutten av Sakina H. Jaiteley
Juritzen er også ute med Kamelgutten av Sakina H Jaiteley. Dette er en bok som gir ett helt annet uttrykk en den tidligere omtalte boken fra Juritzen – men så er det også en helt annen bok. Omslaget har et helt annet og stemningsfullt omslag. I sterke farger av rødt og oransje ledes vi raskt i tanker mot noe mer eksotisk en norske sykehus.
Santiago er en ung gutt som mister sin familie under en flom i India. Sammen med den yngre jenta Daya, blir han satt på en lastebil uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje. Han ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater hvor han blir stallgutt – han finner en trøst i et håp om at han en dag skal få ri i kamelløpene.
Jeg liker omslaget på boken og synes det er med på å fortelle at vi her har å gjøre med noe langt mer alvorlig. Det heler er også stemningsfullt. Åpningskapittelet har også en viss snert over seg – og det er dramatisk. Vi kommer rett inn i flommen og scenen der Santiago mister sin far av syne da de kjemper mot vannmassene.
Historien høres ikke ut som mitt personlige førstevalg, men det later likevel til å være en historie som vil både fenge, glede og røre.
Kamelgutten er ute på Juritzen Forlag.
Han startet som oppvaskhjelp og endte som chéf. Anthony Bourdain ble verdensberømt for sine munnrappe rapporter fra kokekunstens verden i bestselgeren Kokkejævler. Nå er han tilbake med nykvesset kjøkkenkniv på Schibsted forlag. IMedium rå slår vi følgemed Bourdain som profesjonell omreisende innen mat og drikke. Underveis serverer han den ene verbale godbiten etter den andre. Selv beskriver han boken som et ”blodig valentinkort til dem som lager mat.
Han sammenlikner og setter opp mot hverandre ting han har sett med det han ser. Tar pauser på veien og tilstår, skjeller og smeller, graver og spør, roser og henger ut. Han er mer enn medium rå i sine beskrivelser av navngitte personer, men viser også en litt mykere side av seg selv. Blant annet forteller han om hvordan det å bli far har påvirket ham.
Men hele tiden kommer han tilbake til det grunnleggende spørsmålet: «Hvorfor lage mat?» Eller enda vanskeligere: «Hvorfor lage god mat?» Boken begynner med en hemmelig og høyst ulovlig nattlig sammenkomst for verdens mektigste kjøkkensjefer, som han sammenlikner med et mafia-treff. Og etter hvert får alle miljøene han skildrer, på begge sider av Atlanteren, sine hemmeligheter avslørt til det innerste.
I dag slår vi et slag for ebøkene og lar Ark.no få muligheten til å presentere noen av godbitene som nå kan leses med dere ebokapp på iPad eller lastes ned som epub-fil på et skikkelig lesebrett for bøker. Jeg har i flere år lest ebøker på lesebrett med elektronisk blekk og jeg er meget fornøyd. Jeg har også prøvd ut Arks app og den fungerer meget bra etter mitt syn. Har du lyst til å prøve deg på ebøker, begynner nå utvalget av norske bøker å bli bra. Ukjent med ebøker? Da kan kanskje disse være tre gode bøker å starte med.
1. Jeg nekter av Per Petterson To menn møtes tilfeldig en tidlig morgen på brua over til Ulvøya i Oslo. Tommy og Jim. De har ikke sett hverandre på femogtredve år, men en gang hadde de vært venner så langt tilbake de kunne huske. Et vennskap like naturlig som å puste. Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes? Og i dag: Jim står og fisker på brua, og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Er det ikke rart, sier han, at ting kan bli sånn, omvendt. Fortid møter nåtid i det døgnet vi følger dem, tidlig i september, 2006.
2. Store bryster og brede hofter av Yan Mo «God, gammeldags litteratur», «en kinesisk Dickens», «brutal og vakker», er noe av det som er blitt sagt om forfatteren og om denne store episke romanen fra den kinesiske landsbygda. Under bokseropprøret i 1900 ligger babyen ShangguanLü gjemt i et kar med mel mens foreldrene myrdes av tyske inntrengere. Nittitre år senere har hun overlevd den japanske okkupasjonen, borgerkrigen, Maos opprør og hele kulturrevolusjonen. Den eneste sønnen hennes, han som er totalt avhengig av morens brystmelk, er den som tar seg av henne. Store bryster og brede hofter er en roman om en kvinne som ikke lar seg knekke, selv om kriger, sult og kommunisme herjer landet hun bor i. Heller ikke svake menn, banditter og byråkrater, misjonærer og hønseslaktende jordmødre får has på henne. Denne romanen er en brennende satirisk roman, en visjon over Kina i det tjuende århundret. Den er grotesk, breddfull av svart humor, og ekstremt tydelig i skildringen av sex, vold, politikk og død. Romanen bekrefter Mo Yans status som en av de virkelig store nålevende kinesiske forfatterne.
3. Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen «Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene.» Slik åpner Natten drømmer om dagen, som handler om vandreren Sune fra Skogen. Han bryter seg inn i hytter i fjell- og skogsområder ut mot kysten av Vestfold, eller tar seg inn på den måten han liker best: Med nøkkelen som ligger under hellen. Han stjeler provianten og flanellskjorta som henger på knaggen, men maler gjerne sørveggen samtidig. Og når han sitter og leser i hytteboka om kvelden, lever han seg inn i menneskene som eier stedet. Ja, han kan bli arkitekten som skuer utover sitt hytterike, eller enken som tusler ensom rundt.
Sune er en drømmer som har forlatt noen unger og helst vil være alene, men han blir stadig trukket inn i nettverket av andre likesinnede. De ligger på hytter ved sjøen, eller bor på en nedlagt skole på en øy. De er gamle hippier, utbrytere og småkriminelle, et samfunn utenfor samfunnet. Her trikses og deales det, men her tar man også vare på hverandre , og har ekspertise som f.eks. hvordan gjøre enkle operasjoner på dem som ikke har opphold i landet. En dag kommer en ung asiatisk kvinne gående rett ut av skogen, med blodige hender. Sune spør ikke hva hun har gjort, men gir henne husly og mat. Han vil overgi henne til andre folk, men hun limer seg fast på ham. Så blir de to som går. Han først, og hun etter.
Ingvar Ambjørnsens nye bok er en nesten klassisk vandrer-roman fra det moderne Norge. Det er en varm og generøs fortelling, med flotte naturskildringer, og den tegner et frodig bilde av miljøer og mennesker det ikke skrives så mye om. Men som kanskje lever og blomstrer der vi minst aner det.
Bokhøsten er for alvor over oss og det betyr at vi har mye å se frem mot i ukene og månedene som kommer. Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.
Brennende lidenskap
Etterlengtet fra Fosnes Hansen
1. 
![0 R UMAX PL-II V1.5 [4]](https://espento.files.wordpress.com/2014/05/sebald-w-g-_foto-gyldendal.jpg?w=101&h=150)
