Mesteren og Paven

Vi presenterer to nyheter i hver sin ende av skalaen i dag. På den ene siden har vi selveste pave Frans som skriver om Gud og barmhjertighet. I den andre enden har vi en av krimbøkene jeg er mest spent på i år – Maestro av Geir Tangen.

9788279008088Guds navn er barmhjertighet
Med enkle ord og i en direkte tone henvender pave Frans seg til hver mann og kvinne på Jorden, i form av en intim og personlig samtale. Det sentrale temaet, som betyr aller mest for ham, er barmhjertigheten – den har alltid vært det viktigste budskapet i hans uttalelser og nå også i hans pavegjerning.

Ja, slik presenteres boken Guds navn er barmhjertighet som nå er ute på Pantagruel forlag. Boken ligger nok et stykke unna det jeg vanligvis leser, samtidig som den absolutt vekker en interesse hos meg. For er det kanskje ikke akkurat nå, i var egen tid og med de utfordringene vi ser rundt oss, at barmhjertighet burde få sin sentrale plass i vår tenkning?

I denne samtalen med Vatikan-spesialisten Andrea Tornielli forklarer Frans – ved hjelp av minner fra sin egen ungdom og episoder fra sin tid som prest – bakgrunnen for sitt sterke ønske om et ekstraordinært hellig år. Uten å underkjenne de etiske og teologiske spørsmålene presiserer han at Kirken ikke kan stenge døren for noen; dens oppgave er i stedet å åpne opp menneskenes sinn, slik at de litt etter litt kan lære å vise ansvar og ta avstand fra det onde de har gjort. I denne åpenhjertige samtalen unndrar Frans seg heller ikke å snakke om det kompliserte forholdet mellom barmhjertighet, rettferdighet og korrupsjon.

 

9788269013405Maestro av Geir Tangen
Geir Tangen har jobbet seg opp til å bli en av de toneangivende bokbloggerne i Norge. Og han har spesialisert seg på krim. Det er ikke få som har fått sine bøker anmeldt av Tangen de siste årene. Så, hva er vel da mer naturlig – og risikabelt – enn å begi seg ut i den samme krimbåten selv? Det har nemlig Geir valgt å gjøre. Og hans debutroman Maestro er nå ute på Mata forlag.

Med den bakgrunnen Tangen har og alle de gode synspunktene han har hatt på krimsjangeren, er dette uten tvil en av de utgivelsene i år som jeg er mest spent på.

Dette er historien i Maestro i korte trekk:
Et høsttungt Haugesund våkner til drapet på en kvinne som er kastet ut fra høyblokkene i byen. Et varslet drap. Journalist Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds Avis mottok dagen før en epost han ikke tok alvorlig. Når en ny epost kommer inn, står Gudmundsson med begge beina plantet i det som fortoner seg som en krimfarse fra en dårlig TV-serie.
Politietterforsker Lotte Skeisvoll får i oppgave å stanse drapsmannen før han oppfyller sine egne profetier, og hun har dårlig tid. Hvert sekund som går er et tapt sekund i kampen for å redde et menneskeliv. I bakgrunnen slår dirigenten med taktstokken, og med det anslaget i sitt helt personlige requiem. En klassisk dødssymfoni der alt handler om å få orkesterets medlemmer til å spille slik han vil. Det er han som har notearket. Det er han som er Maestro.

«Et overraskende, komplekst og bra plott. Forrykende opprulling!» sier krimforfatter Frode Eie Larsen om Geir Tangens debutroman.

Vi gleder oss!

 

 

Blogglistenhits

3 gode førsteinntrykk

Kan man bedømme en bok bare på et førsteinntrykk? Kanskje ikke. Likevel har nå jeg en tro på at åpningssetning, åpningskapittel og omslag kan være med på å gi et inntrykk av en bok. Her kommer tre raske, men positive førsteinntrykk.

 

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-11. Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl
Roger Pihl er ute med ny bok. Mannen som ikke ville hjem er en bok om Valdemar Vågen, en grunder og den eneste som tar ansvaret for firmaet. Han er en frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp – helt til han på sykkeltur blir påkjørt av en bil. Et raskt åpningskapittel setter raskt i gang denne romanen og Pihl klarer i løpet av noen korte sider å skape et inntrykk av hva vi skal få servert: Det er humørfyllt, satirisk og underholdende. Med snert! 
Historiens forlengelse er at Vågen havner på sykehuset hvor han endelig får hvilt og hvor han er uten forpliktelser. Og – han får omsorg fra kvinner. For ham er det som å komme til himmelen og han vil ikke hjem. Derfor gjør han etter hvert alt for ikke å bli utskrevet.
Åpningskapittelet i boken treffer meg positivt og jeg ser for meg at dette blir en underholdende og morsom reise. Omslaget synes jeg nok er mindre vellykket. Riktignok blir jeg nysgjerrig på tøflene, men på en helt glatt og ikke fullt så innbydene oransje tonplate, synes jeg det visuelle førsteinnrykket virker ganske tamt.
Mannen som ikke ville hjem er ute på Juritzen Forlag.

 

97882033562232. Den 13. disippel av Tom Egeland
Bjørn Beltø er tilbake. Endelig er det mange av oss som sier. Bjørn Beltø, den albino arkeologen som reiser verden rundt på jakt etter løsninger på gamle mysterier og gåter, har fenget meg i alle de foregående bøkene. Dette er god underholdning, med fin spenning og særlig dette med at Egeland knytter sine historier så tett opp til sentrale og spennende konspirasjonsteorier, religiøse beretninger, myter og legender, gjør bøkene til gode krimbøker, der det heldigvis er lengre mellom de mest bestialske mordene som kan ha en tendens til å overfylle andre krimbøker.
Atter en gang har Egelands bok fått følge av et solid og gjennomarbeidet omslag. Dette må kanskje være et av de beste når det gjelder Beltø-bøkene. For denne gangen virker det hele svært autentisk, bildet har en virkelighetsnær følelse som straks setter en tone for det hele. Sammen med tittelen, som akkurat som Lucifers Evangelium, bærer bud om virkelig store og banebrytende funn, sitter som et skudd og gjør det ganske åpenbart for meg med en eneste gang: Denne må jeg lese.
Den 13. disippel er ute på Aschehoug Forlag.

 

kamelgutten_ny3. Kamelgutten av Sakina H. Jaiteley
Juritzen er også ute med Kamelgutten av Sakina H Jaiteley. Dette er en bok som gir ett helt annet uttrykk en den tidligere omtalte boken fra Juritzen – men så er det også en helt annen bok. Omslaget har et helt annet og stemningsfullt omslag. I sterke farger av rødt og oransje ledes vi raskt i tanker mot noe mer eksotisk en norske sykehus.
Santiago er en ung gutt som mister sin familie under en flom i India. Sammen med den yngre jenta Daya, blir han satt på en lastebil uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje. Han ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater hvor han blir stallgutt – han finner en trøst i et håp om at han en dag skal få ri i kamelløpene.
Jeg liker omslaget på boken og synes det er med på å fortelle at vi her har å gjøre med noe langt mer alvorlig. Det heler er også stemningsfullt. Åpningskapittelet har også en viss snert over seg – og det er dramatisk. Vi kommer rett inn i flommen og scenen der Santiago mister sin far av syne da de kjemper mot vannmassene.
Historien høres ikke ut som mitt personlige førstevalg, men det later likevel til å være en historie som vil både fenge, glede og røre.
Kamelgutten er ute på Juritzen Forlag.

 

Krim-nyhet fra Lydbokforlaget: Hånden av Henning Mankell

Hånden Henning Mankell«Hånden» er en kort og intens fortelling om Kurt Wallander. Den har ikke vært utgitt på norsk tidligere. Nå er den ute på Lydbok.
Kurt Wallander er sliten. Han har arbeidet i politiet i over 30 år og strever med motivasjonen. Nå vurderer han å ta en tur til Mallorca, men innser at han ikke får fred i sjelen selv om solen skinner.
Tidlig en søndag ringer hans kollega Martinsson og vil selge ham et lite hus på landet. Motvillig går Wallander med på å ta en kikk. Kanskje det er dette skiftet av omgivelser han trenger.
Han får nøklene og drar av sted til eiendommen. Han går inn hageporten og står blant epletrær, bærbusker og høstløv. På vei inn i huset snubler han i noe. Først tror han det er en trerot eller en gammel rive, men det viser seg å være skjelettet av en hånd som stikker opp av jorden.

«Hånden» ble skrevet for noen år siden. I Nederland hadde man bestemt at alle som kjøpte en kriminalroman en viss måned, skulle få en bok gratis. Jeg ble spurt om jeg ville skrive den. Tanken var god – å få flere mennesker interessert i å lese.
Boka ble utgitt. Mange år senere ville BBC, som hadde funnet fram til den, bruke den som grunnlag for manus til en film der Kenneth Branagh skulle spille Wallander. Jeg så filmen og innså at historien fortsatt føltes levende.
Da det senere ble aktuelt å publisere et register over alle historiene mine om Wallander, så jeg en mulighet til å gi ut denne «nederlandske» boka på nytt. Kronologisk utspiller den seg før «Den urolige mannen», som avsluttet serien om Wallander. Noen flere fortellinger om Wallander finnes ikke.
Henning Mankell

Ola G Furuseth

Ola G Furuseth

«Dette er et fint gjensyn med Kurt Wallander. Ola G. Furuseths rolige og behagelige stemme passer veldig godt til fortellingen. Han leser dialogene med innlevelse og beskrivelsene klart og tydelig med en naturlig uttale og akkurat riktig tempo. En veldig god lytteopplevelse -anbefales!»
Linn Helland Steier, Norli Hvaltorget i Sandefjord

Herlig, dystert og vakkert fra Zafón

Himmelens fange

Store forventninger! Det er stikkordet for hvordan jeg følte det da jeg satte meg ned med Carlos Ruiz Zafóns siste roman Himmelens fange. Da er det lett å bli skuffet…..

Zafón har fått en solid plass mange litteraturelskeres hjerte verden over. Ikke så rart, kanskje? For er det noe vi liker så er det gode historier. Og med Vindens skygge, viste Zafón at han kan brette ut en historie med mange lag, parallelle skjebner, gotiske skikkelser og mysterier, tapt og vunnet kjærlighet og en dose reinspikka krim.

Vindens skygge viste oss vei inn i et eget univers, et mørkt og dystert Barcelona. Vi ble sendt videre inn i mørket gjennom Engelsen spill, dog uten at Zafon viste oss den samme litterære magien denne gangen. Velskrevet og godt? Ja! Men, det var likevel noe som ikke løftet det like høyt.

Den gotiske mester?

 Så hva med Himmelens fange? Jo, her er vi tilbake i Barcelona. Det er mørkere enn noensinne. Vi møter igjen Daniel Sempere og hans far, Fermín Romero de Torres, Bernarda, Bea, Barcelo – og enda flere av de kjente ansiktene fra tidligere. Men, det er Fermín som er den sentrale skikkelsen denne gangen. Og om vi syntes vi kjente ham fra før og visste noe om et liv fylt med plager, angst og fornedrelser – ja så har vi bare sett toppen av isfjellet tidligere.

Fermíns forhistorie males frem i et Barcelona der den kommende politiinspektøren Fumero er i ferd med å slå seg frem – bokstavelig talt. Den byen Zafón presenteres oss for vekker til minne en setning jeg husker fra filmteorien, der jeg leste om den poetiske realismen: «I den poetiske realismen har alltid det siste toget gått». Det er ikke håp. Alt er mørkt og det vil forbli slik.

Nå vet vi jo at Fermín har kommet seg gjennom det hele, men de mysteriene som rulles opp denne gangen, fikk meg virkelig til å kose meg. Her er det overraskelser og ubehageligheter. Og den magien jeg savnet i Engelens spill er tilbake. Jeg har tatt meg selv i å le for meg selv av Fermíns tilsynelatende utømmelige kilde av spreke, velformulerte utsagn. Og Zafón – som jeg noen gang tenker at må være vår egen tids språklige Fermín – strør om seg med metaforer, motsetningsfylte sammenligninger og forunderlige beskrivelser med noe så sjeldent som en gotisk eleganse.
Flere ganger blir jeg sittende å tenke på hvor stor likhet det er mellom Zafóns litteratur og den som vi får beskrevet fra en av hans sentrale skikkelser i universet sitt: Julian Carax.

Vindens skygge

Den store finalen oppleves kanskje å komme litt tidlig, denne gangen, men etterspillet forandrer mitt syn ganske kjapt. For det kunne ikke endt riktigere denne gangen. Og det er fortsatt nok av små, løse tråder som gjør at vi bare kan vente på neste kapittel, fra det dystre og mørke Barcelona, der det likevel finnes nok av gode mennesker som til tross for sine dystre skjebner bevarer livsgnist og kjærlighet.

Zafón oppleves som strammere i uttrykket denne gangen. Det er ikke fullt så mange ord og boken er mer lettbent (ikke lettvint) enn sine forgjengere. Den er kortere også. Og selv om jeg gjerne skulle ønske jeg kunne fortsette ferden innover i Zafóns univers når jeg kom til siste side, er det også godt å oppleve at jeg ikke savner noe når det hele er over.

En absolutt anbefaling!

Kai Remlovs fantastiske opplesning

PS: Det eneste triste nå, er at jeg ikke kan kose meg med lydboken på norsk. For her hadde det virkelig vært på sin plass men en ny runde med Kai Remlov – her kunne han igjen briljert som Fermín Romero de Torres. Men etter det jeg forstår, kommer det ingen lydbok denne gangen.