Downton Abbey-skaper med roman

BELGRAVIA_productimageBelgravia er en roman om hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene. Den er skrevet av Julian Fellowes og er nå ute på Gyldendal.

Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler …
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.

«Det er et bredt og morsomt lerret som strekkes, og Fellowes har mange gode tidsbilder og gir leserne en følelse av å lese noe eksklusivt.» (Guri Hjeltnes, VG)

«En klassisk britisk underholdningsroman, som har mye til felles med hans mest kjente verk, tv-serien Downton Abbey. Her er forbudt kjærlighet, svik og familiehemmeligheter så det monner.» (Marie L. Kleve, Dagbladet)

 

 

 
 

Blogglistenhits

Reklamer

… og verden var aldri den samme

RR1_omslagEn sjelden gang møter du personer som gjør så sterkt inntrykk på deg, at du bare vet det: Verden vil aldri bli helt den samme igjen. Hirka Halelaus er akkurat en slik en.

Jeg skal innrømme jeg har vært treg. Svært treg med å begynne å lese Siri Pettersen trilogi om Ravneringene. Det har likevel ikke vært helt uten gevinst. For ved å vente så lenge, har jeg også sluppet å nærme meg slutten. Sluppet frykten for at ferden inn i det fremmede universet ikke kan fortsette. Frykten for at det hele skal være over.
Jeg husker da jeg anmeldte Siste natt i Twisted River av John Irwing, og jeg samtidig fortalte verden at dette var den aller første boken jeg hadde lest av Irwing. Da sa en god venninne: Åh, jeg skulle ønske jeg var Irwing-jomfru igjen!!
I dag forstår jeg enda  bedre hvordan hun følte det. Den følelsen du aldri kan oppleve på nytt. Der hvor du tar de første, forsiktige stegene inn i en fremmed verden, som du ikke kan få nok av, og som gjør at du stadig roper på mer, samtidig som du egentlig bare har lyst til å gå tilbake for å begynne på nytt med blanke ark enda en gang. Der hvor du så altfor raskt kjenner redselen for at dette skal ta slutt så altfor fort.

Det er altså Odinsbarn og Råta, de to første bøkene i Ravneringene-trilogien av Siri Pettersen, som har gitt meg disse følelsene. Og enda er jeg ikke ferdig. Ifølge min kone, som har lest alle tre, har jeg fortsatt det beste og kuleste igjen. Samtidig skal jeg ha dette sagt: Det er en forrykende start vi er med på i Odinsbarn. Rett på og uten bremser, og med herlig driv. Et driv som bare synes å styrkes i bok to – Råta.

Men først, en kjapp omslagspresentasjon av Odinsbarn: Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene …
Dette danner utgangspunktet for en historie som griper tak om leseren fra første stund.

Foto: Lars Myhren Holand

Foto: Lars Myhren Holand

Nådeløse valg og utsøkt timing
Når en skal skape et univers, bør en være tydelig på hva det er som gjør dette annerledes enn alt annet. Pettersen viser bare med sin prolog i Odinsbarn hvor viktig det er og hvor effektivt det kan gjøres. Gjennom disse sidene, snur hun vår verden og våre tanker på hodet, etablerer nye sannheter som vi aksepterer raskt. Og enda mer: hun setter tonen av noe som er både mørkt, dystert og spennende.
Underveis som historien skrider frem, gjør forfatteren både tydelige og gode valg. Timingen underveis er nærmest utsøkt og ingenting er tilfeldig. Sakte men sikkert øker både intensiteten og kompleksiteten i historie og univers. Det hele vokser og flere overraskelser lurer underveis. Pettersen evner å holde både på spenning og framdrift, samtidig som hun viser en usedvanlig god evne til å holde beinhardt på egen historie.
Det er blitt snakket mye om George R. R. Martin og hans nådeløse innstilling til å ta livet av både den ene og den andre i En sang om is og ild. Siri Pettersen er like nådeløs – men likevel på en mer nennsom måte. Det er som om hun er sendt ut med et oppdrag: Skap en historie som sitter som et skudd – hele veien! Hun gjør sine valg deretter. Forskjellen til Martin er at Pettersen synes å ha en bedre forståelse for at det ikke nødvendigvis er det ytre, det synlige og det bestialske som gir den beste effekten. Det skal ikke underslås at hun bruker sterke litterære og visuelle virkemidler for å få frem dramatikk og uhygge i historien sin, men snarere er det som om valgene som må fattes og forståelsen som må aksepteres av karakterene, som virkelig er kraften i historien. Ikke minst gjelder dette hovedpersonen selv. Hirka.

Den gode kraftenRR2_omslag
I sentrum for det hele står Hirka. Hirka Halelaus. En rødhåret jente, som er alt hva vi ønsker en heltinne skal være. Hun er viljesterk, tøff og engasjert, har omsorg, medfølelse og vilje til å forstå, samtidig som hun er sårbar og usikker. Det er befriende deilig å ha en heltinne som ikke bare får til det hun skal, som ikke bare utfordrer og vinner, men som også synes livet er vanskelig, som ikke forstår den store sammenhengen, som gjør feil valg. Hun er hel, troverdig og lett å like. Hirka er virkelig en slik person som du vet har forandret noe i livet ditt for alltid.
Og etter hvert som historien skrider frem og forståelsen hennes – og vår – øker, blir hun stadig stilt overfor vanskeligere valg, tøffere situasjoner. Og enda vil ny forståelse bli satt på prøve igjen.  Hirka må være den tøffeste helten jeg har møtt på veldig veldig lenge. Og den beste. Fortjenesten skal Pettersen ha fordi hun åpenbart har jobbet frem en så komplett karakter. En som er troverdig i alle situasjoner og som faktisk velger riktig ut ifra den hun er og den forståelsen hun har, ikke fordi det er det riktige for historien – for mer er det en stor forskjell der.
Hirka vokser også med oppgavene. Utfordringene hun stilles overfor i bok to – Råta – er vanskeligere og mer komplekse. Og hun rives mellom lojaliteter og verdener – på en utsøkt måte.

Det herlig komplekse
I tillegg til det rent skrivemessige, karaktermessige og historiemessige, så har Siri Pettersen plassert alt sammen i en kul sammenheng – rent fysisk med tanke på vår egen verden. Det skaper for det første en herlig klangbunn for en del av de konkrete elementene, samtidig som det gir historien en dimensjon av tanker om oss selv, som er god å ha med på veien. Vi kan kjenne igjen ting, ritualer, baktanker og mye mye mer fra vår egen verden og vårt eget samfunn. Noen ganger så mye at det nesten blir litt guffent. For Pettersen får frem mye av de rent menneskelige elementene ved det å ha makt, det å ha noe å skulle forsvare, det å ensrette og det å holde på en lojalitet – eller ikke. Personlig setter jeg ekstra stor pris på fantasy og science-fiction som forteller noe om meg selv, samfunnet jeg lever i, og som stiller spørsmålstegn ved ting vi gjør. Pettersen får dette utmerket til.
I tillegg er det et solid og gjennomarbeidet univers hun trekker oss inn i. Ting henger på greip, uansett hvor utrolig og virkelighetsfjernt det egentlig er. Og det må ha krevd sitt – for det er ingen enkel verden og intet enkelt univers som er snekret sammen her. De store sammenhengene er der, selv om verken vi eller karakterene i boken egentlig oppfatter dem. Noen ganger i tide, noen ganger for sent.

EvnaVeien videre…
Og så er det slik, at jo lenger ut du kommer i  Odinsbarn, og jo lenger ut du kommer i Råta, jo mindre lyst har du til å komme til slutten, selv om du ikke kan komme fort nok fram til de nye svarene og de nye spørsmålene. Så, nå har jeg «bare» Evna igjen. På en måte er det flott – fordi jeg kommer nærmere den store forståelsen. Samtidig så er det trist – fordi jeg vet at det snart vil være slutt. For å si som løveungen til Kartsen: Jeg gruleder meg!
Odinsbarn har jeg hørt i lydbokversjon, der Erich Kruse Nielsen, skal ha skryt for en rolig og sindig, men likevel svært så god opplesning. Stemmen hans kler historien godt. Råta er lest på tradisjonelt vis, men de er begge bøker som kommer til å nytes i både lyd- og leseversjon flere ganger.

Ravneringene er ikke bare noe av det beste norske jeg har lest innenfor fantasy-sjangeren. Det er noe av det beste jeg har lest av fantasy. Dette er blitt en av mine virkelige favoritter. Takk så langt, Siri Pettersen. Du har sørget for at verden for alltid vil være litt annerledes.

Og nå er det bare Evna igjen…

Blogglistenhits

3 litterære godbiter

Bokhøsten byr på så mangt. Nye bekjentskaper, gode gjensyn og kanskje en og annen solid overraskelse. Her er 3 tips til noe som er verdt å få med seg denne høsten.

hellig_kuHellig Ku
Hellig Ku er en av de bøkene jeg er mest spent på denne høsten. Boken er allerede ute og undertegnede gleder seg til å få begynt på denne boken, som er skrevet av ingen ringere enn David Duchovny. Duchovny ble ”allemannseie” gjennom X-files på 1990-tallet. Senere har han gjort suksess også i Californication som karakteren Hank Moody. Men, fyren kan ikke bare spille, han kan også etter sigende skrive. Denne høsten kommer hans roman Hellig Ku ut på norsk, mellom Tigerforlagets permer.
Slik beskrives historien fra forlaget: Elsie Bovary er en temmelig fornøyd ku som bor på en temmelig grei bondegård. Helt til hun en natt sniker seg ut av innhegningen og trasker ned til våningshuset. Gjennom vinduet oppdager hun at bonden ser på en dokumentarfilm om et slakteri. Livet til Elsie blir øyeblikkelig snudd på hodet.
Løsningen blir å rømme. Hun får med seg den gretne grisen Shalom, som nettopp har konvertert til jøde, og Kalle, en beleven kalkun som ikke kan fly, men kan styre mobiltelefonen til gjengen med nebbet. Med stjålne pass og dårlige forkledninger legger de i vei på et fantastisk eventyr, blant annet for å mekle fred i Midtøsten.

Hellig Ku beskrives som en satirisk bok og en solid feelgoodroman.

9788203359408Vingebelastning
Få norske bøker, har gjort så stort inntrykk på meg som bøkene til Helga Flatland. Et åpenbart talent som også har evnet å forvalte skrivekunnskapene til å kunne skape gode historier, som griper tak og gjør noe med deg. De tre bøkene Bli om du vil, reis om du må, Alle vil hjem, ingen vil tilbake og Det finnes ingen helhet, står for meg fortsatt som et usedvanlig gjennomarbeidet stykke skrivekunst.
Denne høsten er Flatland ute med ny roman – Vingebelastning. Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».
I følge forlaget Aschehoug handler Helga Flatlands nye roman om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.
Undertegnede er spent, men føler seg svært trygg på at Flatland igjen har begått et solid stykke arbeid.

9788205478022Ruffen og tiden som gikk i stykker
Ruffen vender tilbake!! Åtte år etter forrige bok, er Ruffen endelig tilbake i et helt nytt eventyr. Og sannelig er det ikke som om jeg gleder meg. For er det en karakter som har vært med meg hele veien fra barndommen og frem til voksen alder, så er det Ruffen. Denne stakkars sjøormen som ikke kunne svømme, som reddet den flyvende hollender, som dro til sin tante i Loch Ness, som fant drageslottet og Hamayoko.

I Ruffen og tiden som gikk i stykker er det noen skumle hvalrosser som har brutt seg inn i et hemmelig rom under slottet hvor Ruffen bor. Der har de stjålet noe som, uten at de vet det, forandrer på absolutt alt. Over natta slutter tiden å eksistere, og plutselig er fortid, nåtid og fremtid viklet inn i hverandre i et eneste stort nøste. Det blir Ruffen som må løse opp i floken. Underveis får han hjelp av gode venner, både nye og gamle.

I denne syvende boka om Ruffen, som er større, villere og frodigere enn noensinne, viser Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen oss at selv de minste hendelser kan avstedkomme de største konsekvenser.

Da har jeg enda mer å glede meg til denne høsten!

Blogglistenhits

Sebald setter spor i sjelen

Campo-Santo_hd_image”Campo Santo” … Bare tittelen på denne boken vekker min umiddelbare interesse. Og med et omslag som oser av lyst til å dra meg inn i en fremmed verden. På jakt etter opplevelser, følelser og (for meg) helt nye tanker.
W.G. Sebald er et nytt bekjentskap for meg. Og jeg får litt den samme følelsen som da jeg brøt John Irwing-møydommen min med «Siste natt i Twisted River»: Irriterende at jeg ikke gjorde det før. Glede over endelig å ha gjort det.
Så langt har jeg dykket ned i prosa-delen av Santo Campo. På fire korte tekster blir jeg på behørig vis dratt ned og inn i en verden der refleksjon og tanke er så tilstedeværende at jeg fort kan fastslå at jeg ikke vil ut. Så snart jeg lukker boken for et annet gjøremål er det som hjernen min roper: «Jeg vil tilbake!!»

Mens jeg satt å leste i Santo Campo, var jeg i ferd med å gi min knappe halvliter til blodbanken. Det ble en forunderlig og herlig liten seanse der jeg på den ene side, i høyre arm, var i ferd med å gi av meg selv for å hjelpe liv, mens jeg på den annen side, i venstre hånd, hold boken til Sebald hvor jeg leste om død, begravelser, gravstøtter og –hus og tradisjoner knyttet til dette. Et helt absurd spenn å bli sittende i. Samtidig så flott med så kraftige kontraster mellom den kulturelle siden og den fysiske siden av meg denne dagen.
Teksten jeg leste er en skjønnlitterær tekst, der Sebald utforsker tanker, tro, overtro og skepsis med mer rundt begravelser og ritualene vi er gjennom i de vi skal ta farvel med våre kjære. Et tema som skulle gjør meg nedstemt, kanskje? Men det virker ikke slik. I stedet blir jeg sittende å tenke og så mange ting i livet. Smått og stort. Universelt og jordnært. Men alt oppleves som viktig.

Grubleriene han setter i gang hos meg handler om store spørsmål. På den ene siden vil jeg kjenne svarene, på den annen vil jeg helst ikke. På samme tid vil jeg tro og tvile. Og det som fascinerer meg mest midt oppe i alle disse tankene som Sebald setter i gang, er hvor tilsynelatende enkelt han får det til. For her trer ikke språket frem som noe ekstravagant, snarere er det motsatt. Det er kort, lett og nesten lekent. Noe som i seg selv skaper gode spenninger mellom språk og tema.
0 R UMAX     PL-II            V1.5 [4]Dette siste understreker også tematikken i denne lille historien. Den følelsen vi stilles i når døden trer inn i vår sfære. Den som deler seg i gode minner og erindrede gleder på den ene siden, og det intense savnet og tapet på den andre siden. Jeg leser historien hans ferdig på t-banen på vei hjem. Det handler fortsatt om gravstøtter, gravfølger og likvaker – og jeg undres om jeg skal føle dårlig samvittighet fordi jeg smiler og føler trang til å le, mens jeg leser om disse alvorlige temaene. Det gjør noe med meg når jeg leser Sebald.

Hele prosa-delen av denne boken berører noe sentralt i mitt liv føles det som. Hver på sitt forunderlige vis. Og alle historiene setter et spor av en eller annen form i hjernen min. Og i sjelen min.

Det er ikke vanskelig å anbefale Capo Santo.

 

3 bøker på min ønskeliste

Tidligere har jeg kommet med noen anbefalinger til bøker du kan ønske deg til jul. Her kommer 3 av mine litterære juleønsker.

golem_01. Golemen og Dsjinnen

Jeg er glad i fantasy og selv om jeg har mine klare favoritter, er det alltid spennende å se etter nye og annerledes fortellinger og forfattere. Juritzen Forlag har i år gitt ut Golemen og Dsjinnen skrevet av Helene Wecker. Dette høres ut som et nytt og spennende bekjentskap – og spennende at Juritzen også bringer fantasy til folket.

Her er forlagets opplysninger om boken:
Chava er en golem, en magisk skapning laget av leire og pustet liv i av en polsk rabbiner som ønsket seg en kone og et nytt liv i Amerika. Men på båten over Atlanteren dør han, og Chava er dermed helt alene da hun ankommer New York i 1889.
Mens hun prøver å skape seg en tilværelse i sitt nye hjemland, og skjule hva hun egentlig er, treffer hun et annet overnaturlig vesen. Ahmad, en jinni skapt av ild, som nettopp er sluppet løs fra den kobberflasken som har vært hans fengsel i tusen år. Gjennom deres øyne ser vi oss selv, menneskene, og alle våre merkelige egenskaper og fikse ideer.
Dette er en bemerkelsesverdig og uforglemmelig fortelling som utspiller seg i grenselandet mellom virkelighet, eventyr og religiøs mystikk. En fabel om å være en fremmed, men også en historie om et usannsynlig vennskap mellom to rake motsetninger, som til slutt kanskje vil redde dem begge.

«En fortryllende miks av mytologi og historisk drama»
skrev Publishers Weekly i sin anmeldelse av boken.

Stikkord: Nytt bekjentskap, fantasy, religiøs mystikk.

Odinsbarn2. Odinsbarn

Jeg fortsetter listen med mer fantasy, denne gangen norsk. Siri Pettersen har kommet med sin første bok i en serie som har fått navnet Ravneringene. Til strålende kritikker har Odinsbarn sørget for at norsk fantasy har fått et nytt, spennende forfatterskap vi kan være stolte av. Det gror virkelig godt i den norske fantasysjangeren – til min store glede.

Odinsbarn er ute på Gyldendal og står høyt oppe på min litterære ønskeliste for julen 2013. Her følger forlagets omtale av historien som brettes ut i første del av denne serien:
Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.
Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…
Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene.

Stikkord: Norsk fantasy, Ravneringene og norrønt landskap.

Berlin3. Berlin av Torgrim Eggen

Den tredje boken på årets ønskeliste er noe helt annet og vi begir oss inn i dokumentarens verden. Da går reisen til Berlin, som Torgrim Eggen har valgt å «portrettere». Tidligere har Eggen skrevet tilsvarende bok om Manhattan, men denne gangen er det Det 20. århundrets hovedstad som skal til pers.

Jeg har ikke lest mye av Torgrim Eggen tidligere, men det jeg har lest har imponert meg. Trynefaktoren er noe av det skarpeste og mest presise jeg har opplevd av politisk satire – selv om den egentlig rommer så uendelig mye mer. For en som drømmer om en gang selv å klare å skrive en bok, ble jeg til tider nesten litt irritert på Torgrim – rett og slett fordi hans språk, dramturgi og forståelse for egne grep og historie er så til de grader presist. Trynefaktoren er en bok som er lett å anbefale.

Men, denne gangen handler det altså om Berlin og ikke minst også en anledning til å lese seg litt opp på David Bowie – som etter det jeg har skjønt er den artisten som står forfatterens hjerte nærmest. Boken er ute på CappelenDamm og her følger forlagets omtale av boken:
Årets bok er på samme måte som boken Manhattan fra 2007 et byportrett og moderne kulturhistorie, og Eggen følger Berlin fra keiserens fall i 1918 fram til i dag. Men historien er av en slik natur at den er mindre lystig denne gangen, mer melodrama enn komedie.
I det 20. århundret var Berlin verdens brennpunkt. Fra revolusjonen, via nazismen og den kalde krigen til en gjenforent by. Fremdeles er det ingen europeisk hovedstad som angår oss mer. Boka skildrer byens brutale historie, men også noen av dens usedvanlige personligheter. Du møter skurker og helter, genier og gudinner: Marlene Dietrich, Joseph Goebbels, Rosa Luxemburg, Andreas Baader, Leni Riefenstahl, Bertolt Brecht, Hildegard Knef, Kurt Tucholsky, Fritz Lang, Käthe Kollwitz, Willy Brandt, Albert Speer, Nina Hagen, Erich Mielke, David Bowie og Blixa Bargeld.

Stikkord: Europas midtpunkt, melodrama og David Bowie.

Herlig, dystert og vakkert fra Zafón

Himmelens fange

Store forventninger! Det er stikkordet for hvordan jeg følte det da jeg satte meg ned med Carlos Ruiz Zafóns siste roman Himmelens fange. Da er det lett å bli skuffet…..

Zafón har fått en solid plass mange litteraturelskeres hjerte verden over. Ikke så rart, kanskje? For er det noe vi liker så er det gode historier. Og med Vindens skygge, viste Zafón at han kan brette ut en historie med mange lag, parallelle skjebner, gotiske skikkelser og mysterier, tapt og vunnet kjærlighet og en dose reinspikka krim.

Vindens skygge viste oss vei inn i et eget univers, et mørkt og dystert Barcelona. Vi ble sendt videre inn i mørket gjennom Engelsen spill, dog uten at Zafon viste oss den samme litterære magien denne gangen. Velskrevet og godt? Ja! Men, det var likevel noe som ikke løftet det like høyt.

Den gotiske mester?

 Så hva med Himmelens fange? Jo, her er vi tilbake i Barcelona. Det er mørkere enn noensinne. Vi møter igjen Daniel Sempere og hans far, Fermín Romero de Torres, Bernarda, Bea, Barcelo – og enda flere av de kjente ansiktene fra tidligere. Men, det er Fermín som er den sentrale skikkelsen denne gangen. Og om vi syntes vi kjente ham fra før og visste noe om et liv fylt med plager, angst og fornedrelser – ja så har vi bare sett toppen av isfjellet tidligere.

Fermíns forhistorie males frem i et Barcelona der den kommende politiinspektøren Fumero er i ferd med å slå seg frem – bokstavelig talt. Den byen Zafón presenteres oss for vekker til minne en setning jeg husker fra filmteorien, der jeg leste om den poetiske realismen: «I den poetiske realismen har alltid det siste toget gått». Det er ikke håp. Alt er mørkt og det vil forbli slik.

Nå vet vi jo at Fermín har kommet seg gjennom det hele, men de mysteriene som rulles opp denne gangen, fikk meg virkelig til å kose meg. Her er det overraskelser og ubehageligheter. Og den magien jeg savnet i Engelens spill er tilbake. Jeg har tatt meg selv i å le for meg selv av Fermíns tilsynelatende utømmelige kilde av spreke, velformulerte utsagn. Og Zafón – som jeg noen gang tenker at må være vår egen tids språklige Fermín – strør om seg med metaforer, motsetningsfylte sammenligninger og forunderlige beskrivelser med noe så sjeldent som en gotisk eleganse.
Flere ganger blir jeg sittende å tenke på hvor stor likhet det er mellom Zafóns litteratur og den som vi får beskrevet fra en av hans sentrale skikkelser i universet sitt: Julian Carax.

Vindens skygge

Den store finalen oppleves kanskje å komme litt tidlig, denne gangen, men etterspillet forandrer mitt syn ganske kjapt. For det kunne ikke endt riktigere denne gangen. Og det er fortsatt nok av små, løse tråder som gjør at vi bare kan vente på neste kapittel, fra det dystre og mørke Barcelona, der det likevel finnes nok av gode mennesker som til tross for sine dystre skjebner bevarer livsgnist og kjærlighet.

Zafón oppleves som strammere i uttrykket denne gangen. Det er ikke fullt så mange ord og boken er mer lettbent (ikke lettvint) enn sine forgjengere. Den er kortere også. Og selv om jeg gjerne skulle ønske jeg kunne fortsette ferden innover i Zafóns univers når jeg kom til siste side, er det også godt å oppleve at jeg ikke savner noe når det hele er over.

En absolutt anbefaling!

Kai Remlovs fantastiske opplesning

PS: Det eneste triste nå, er at jeg ikke kan kose meg med lydboken på norsk. For her hadde det virkelig vært på sin plass men en ny runde med Kai Remlov – her kunne han igjen briljert som Fermín Romero de Torres. Men etter det jeg forstår, kommer det ingen lydbok denne gangen.