To sikre vinnere!

Vigmostad & Bjørke sørger for en pangstart på det nye litteraturåret for de unge leserne – og sikkert også for en del av oss voksne. Nå kommer del to av Night School og den første boken i en ny serie fra skaperen av  Percy Jackson.

corr4_NightSchool-ARVEN-jacket-NEWNight School – Arven
Jeg var mer enn begeistret for den første boken i serien Night School av C.J. Daugherty (les mer om Bak murene her). Nå kommer endelig del to.
Arven er den andre av fem bøker i den internasjonale bestselgerserien for ungdom, Night School. En uhyre spennende, nervepirrende og ikke minst romantisk historie fra engelsk kostskolemiljø – helt uten overnaturlige elementer!

I løpet av ett år har Allie blitt arrestert tre ganger, slått opp med to kjærester og sett familien gå i oppløsning. Bare i Cimmeria føler hun seg hjemme. Men nå lurer farene også innenfor skolens murer. Og i sentrum av det hele stå Allies familie. Denne gangen kan ingen beskytte henne. Ingen andre enn Allie selv.

Selv har jeg ventet i flere måneder på denne. Om den bare er halvparten så god som den første boken i serien, er dette noe å glede seg til.

Se boktrailer her: https://www.youtube.com/watch?v=UkZP9w6DZOY

 

_9788251685528Magnus Chase og gudene fra Åsgard
Med de spennende og lærerike bøkene om den greske halvguden Percy Jackson, har Rick Riordan fått en høy stjerne blant unge norske lesere. Forventningene er derfor store til den amerikanske suksessforfatterens nye serie Magnus Chase og gudene fra Åsgard – inspirert av norrøn mytologi.

Sommersverdet er første bok i trilogien og den gikk rett inn på 1. plass på bestselgerlistene i USA da den kom ut i oktober i fjor. Boken, som passer for barn og unge fra ti år og oppover, har fått strålende mottakelse og mange mener dette er Riordans beste så langt:

Siden moren døde på mystisk vis, har Magnus Chase bodd på gaten. En dag spores han opp av onkelen, som forteller den hjemløse sekstenåringen at han er sønn av en norrøn gud.
I Åsgard forbereder gudene seg på krig. For å forhindre Ragnarok må Magnus finne et våpen som har vært tapt i tusener av år. Da ildjotnene går til angrep og han tvinges til å velge mellom sin egen sikkerhet og livet til hundrevis av uskyldige, begår han en fatal feil. Noen ganger er det kun i døden man kan finne et nytt liv …

”Rick Riordans nye serie er ganske enkelt glimrende – kanskje hans beste så langt.” sier Harlan Coben.

Rick Riordan (f. 1964) hadde skrevet krimbøker for voksne i flere år da sønnen ba ham fortelle en historie om greske guder og helter. Det ble starten på den første serien om halvguden Percy Jackson – og mer enn 35 millioner solgte bøker verden over, 300 000 av dem i Norge. Riordan fulgte opp suksessen med seriene Kane-krøniken, basert på egyptisk mytologi, og Gudene fra Olympos. Og nå er turen altså kommet til de norrøne gudene. Bok 2 i trilogien, Tors Hammer, kommer våren 2017.

 

 

Blogglistenhits

… og verden var aldri den samme

RR1_omslagEn sjelden gang møter du personer som gjør så sterkt inntrykk på deg, at du bare vet det: Verden vil aldri bli helt den samme igjen. Hirka Halelaus er akkurat en slik en.

Jeg skal innrømme jeg har vært treg. Svært treg med å begynne å lese Siri Pettersen trilogi om Ravneringene. Det har likevel ikke vært helt uten gevinst. For ved å vente så lenge, har jeg også sluppet å nærme meg slutten. Sluppet frykten for at ferden inn i det fremmede universet ikke kan fortsette. Frykten for at det hele skal være over.
Jeg husker da jeg anmeldte Siste natt i Twisted River av John Irwing, og jeg samtidig fortalte verden at dette var den aller første boken jeg hadde lest av Irwing. Da sa en god venninne: Åh, jeg skulle ønske jeg var Irwing-jomfru igjen!!
I dag forstår jeg enda  bedre hvordan hun følte det. Den følelsen du aldri kan oppleve på nytt. Der hvor du tar de første, forsiktige stegene inn i en fremmed verden, som du ikke kan få nok av, og som gjør at du stadig roper på mer, samtidig som du egentlig bare har lyst til å gå tilbake for å begynne på nytt med blanke ark enda en gang. Der hvor du så altfor raskt kjenner redselen for at dette skal ta slutt så altfor fort.

Det er altså Odinsbarn og Råta, de to første bøkene i Ravneringene-trilogien av Siri Pettersen, som har gitt meg disse følelsene. Og enda er jeg ikke ferdig. Ifølge min kone, som har lest alle tre, har jeg fortsatt det beste og kuleste igjen. Samtidig skal jeg ha dette sagt: Det er en forrykende start vi er med på i Odinsbarn. Rett på og uten bremser, og med herlig driv. Et driv som bare synes å styrkes i bok to – Råta.

Men først, en kjapp omslagspresentasjon av Odinsbarn: Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene …
Dette danner utgangspunktet for en historie som griper tak om leseren fra første stund.

Foto: Lars Myhren Holand

Foto: Lars Myhren Holand

Nådeløse valg og utsøkt timing
Når en skal skape et univers, bør en være tydelig på hva det er som gjør dette annerledes enn alt annet. Pettersen viser bare med sin prolog i Odinsbarn hvor viktig det er og hvor effektivt det kan gjøres. Gjennom disse sidene, snur hun vår verden og våre tanker på hodet, etablerer nye sannheter som vi aksepterer raskt. Og enda mer: hun setter tonen av noe som er både mørkt, dystert og spennende.
Underveis som historien skrider frem, gjør forfatteren både tydelige og gode valg. Timingen underveis er nærmest utsøkt og ingenting er tilfeldig. Sakte men sikkert øker både intensiteten og kompleksiteten i historie og univers. Det hele vokser og flere overraskelser lurer underveis. Pettersen evner å holde både på spenning og framdrift, samtidig som hun viser en usedvanlig god evne til å holde beinhardt på egen historie.
Det er blitt snakket mye om George R. R. Martin og hans nådeløse innstilling til å ta livet av både den ene og den andre i En sang om is og ild. Siri Pettersen er like nådeløs – men likevel på en mer nennsom måte. Det er som om hun er sendt ut med et oppdrag: Skap en historie som sitter som et skudd – hele veien! Hun gjør sine valg deretter. Forskjellen til Martin er at Pettersen synes å ha en bedre forståelse for at det ikke nødvendigvis er det ytre, det synlige og det bestialske som gir den beste effekten. Det skal ikke underslås at hun bruker sterke litterære og visuelle virkemidler for å få frem dramatikk og uhygge i historien sin, men snarere er det som om valgene som må fattes og forståelsen som må aksepteres av karakterene, som virkelig er kraften i historien. Ikke minst gjelder dette hovedpersonen selv. Hirka.

Den gode kraftenRR2_omslag
I sentrum for det hele står Hirka. Hirka Halelaus. En rødhåret jente, som er alt hva vi ønsker en heltinne skal være. Hun er viljesterk, tøff og engasjert, har omsorg, medfølelse og vilje til å forstå, samtidig som hun er sårbar og usikker. Det er befriende deilig å ha en heltinne som ikke bare får til det hun skal, som ikke bare utfordrer og vinner, men som også synes livet er vanskelig, som ikke forstår den store sammenhengen, som gjør feil valg. Hun er hel, troverdig og lett å like. Hirka er virkelig en slik person som du vet har forandret noe i livet ditt for alltid.
Og etter hvert som historien skrider frem og forståelsen hennes – og vår – øker, blir hun stadig stilt overfor vanskeligere valg, tøffere situasjoner. Og enda vil ny forståelse bli satt på prøve igjen.  Hirka må være den tøffeste helten jeg har møtt på veldig veldig lenge. Og den beste. Fortjenesten skal Pettersen ha fordi hun åpenbart har jobbet frem en så komplett karakter. En som er troverdig i alle situasjoner og som faktisk velger riktig ut ifra den hun er og den forståelsen hun har, ikke fordi det er det riktige for historien – for mer er det en stor forskjell der.
Hirka vokser også med oppgavene. Utfordringene hun stilles overfor i bok to – Råta – er vanskeligere og mer komplekse. Og hun rives mellom lojaliteter og verdener – på en utsøkt måte.

Det herlig komplekse
I tillegg til det rent skrivemessige, karaktermessige og historiemessige, så har Siri Pettersen plassert alt sammen i en kul sammenheng – rent fysisk med tanke på vår egen verden. Det skaper for det første en herlig klangbunn for en del av de konkrete elementene, samtidig som det gir historien en dimensjon av tanker om oss selv, som er god å ha med på veien. Vi kan kjenne igjen ting, ritualer, baktanker og mye mye mer fra vår egen verden og vårt eget samfunn. Noen ganger så mye at det nesten blir litt guffent. For Pettersen får frem mye av de rent menneskelige elementene ved det å ha makt, det å ha noe å skulle forsvare, det å ensrette og det å holde på en lojalitet – eller ikke. Personlig setter jeg ekstra stor pris på fantasy og science-fiction som forteller noe om meg selv, samfunnet jeg lever i, og som stiller spørsmålstegn ved ting vi gjør. Pettersen får dette utmerket til.
I tillegg er det et solid og gjennomarbeidet univers hun trekker oss inn i. Ting henger på greip, uansett hvor utrolig og virkelighetsfjernt det egentlig er. Og det må ha krevd sitt – for det er ingen enkel verden og intet enkelt univers som er snekret sammen her. De store sammenhengene er der, selv om verken vi eller karakterene i boken egentlig oppfatter dem. Noen ganger i tide, noen ganger for sent.

EvnaVeien videre…
Og så er det slik, at jo lenger ut du kommer i  Odinsbarn, og jo lenger ut du kommer i Råta, jo mindre lyst har du til å komme til slutten, selv om du ikke kan komme fort nok fram til de nye svarene og de nye spørsmålene. Så, nå har jeg «bare» Evna igjen. På en måte er det flott – fordi jeg kommer nærmere den store forståelsen. Samtidig så er det trist – fordi jeg vet at det snart vil være slutt. For å si som løveungen til Kartsen: Jeg gruleder meg!
Odinsbarn har jeg hørt i lydbokversjon, der Erich Kruse Nielsen, skal ha skryt for en rolig og sindig, men likevel svært så god opplesning. Stemmen hans kler historien godt. Råta er lest på tradisjonelt vis, men de er begge bøker som kommer til å nytes i både lyd- og leseversjon flere ganger.

Ravneringene er ikke bare noe av det beste norske jeg har lest innenfor fantasy-sjangeren. Det er noe av det beste jeg har lest av fantasy. Dette er blitt en av mine virkelige favoritter. Takk så langt, Siri Pettersen. Du har sørget for at verden for alltid vil være litt annerledes.

Og nå er det bare Evna igjen…

Blogglistenhits

Den fremmede – frem fra glemselen

God russisk fantasy

November er en hektisk måned – særlig om en henger seg med på NaNoWriMo og skal forsøke å skrive mye. Derfor vil også november inneholde en del gjensyn med gamle omtaler og anmeldelser her på leselysten.com.
Først ute av bøkene som trekkes frem fra glemselen er en av de aller cooleste bøkene jeg har lest de siste årene: Den fremmede av Max Frei.

Det er ikke hver dag en bokelsker oppdager noe nytt fra uventet hold. Men russisk fantasy kan absolutt gi gode opplevelser.

Den Fremmede av Max Frei er en bok jeg har brukt mye tid på. Ja, faktisk mange uker. Og enda kan jeg ikke si at jeg er på langt nær ferdig med det hele. Betyr det at det er en dårlig bok? Absolutt ikke, er mitt enkle svar på det.
Og snarere er det tvert imot. Jeg digger den. Men jeg oppfatter den samtidig som tung å komme i gang med. Det tar sin tid før det hele virkelig får driv og det er en svært annerledes verden man her skal stifte bekjentskap med. For selv om denne verden ikke er så omfattende og stor (foreløpig) så er Jekko på mange måter komplekst. For her er alt så fascinerende annerledes.
Her er det helt vanlig med magi og det er hvilken grad av magi du bruker som er avgjørende for om det er legalt eller ikke. Og det er i om natten og i drømmer at mye skjer. Vår helt, Sir Max, jobber for en ordenstjeneste – noe slikt som et slags etterforskende politi. Han er nylig hentet fra vår egen verden til Jekko og det viser seg snart at han har sværrt gode talenter i jobben.

Og akkurat som Max selv, må vi tilpasse oss denne nye verden som er så ulik vår egen. Og det kreves en del av meg føles det som. Det skyldes kanskje ikke bare at dette er en fremmed verden. Men der også noe i språket, settingen og handlingen som drar meg i en annen retning enn jeg vanligvis gjør. Jeg tror det handler om preferanser og kultur som er annerledes for meg enn forfatteren.
Max Frei er nemlig pseudonymet for Svetlana Martynchik – en russisk forfatterinne som har en helt annen verden og kultur som bakteppe når hun skriver. Og det er morsomt.

Den Fremmede anbefales på det sterkeste – om du da er interesserte i en annerledes og ikke minst morsom fantasy-opplevelse.

Les mer om forfatteren: http://en.wikipedia.org/wiki/Svetlana_Martynchik

Her følger forlagets omtale av boken:
Den fremmede er de fascinerende og ubeskrivelig morsomme nedtegnelsene til Sir Max, en mislykket, men vennligsinnet fyr som finner et nytt og bedre liv i den magiske verden Jekko.
Max Frei skriver eksentrisk og sjarmerende, og har fengslet russiske lesere i snart femten år. Tonen er ikke ulik Alice i eventyrland.
Max er en taper som har snudd døgnet på hodet og gjør det han kan best: ingenting. Drømmene hans har alltid vært mer interessante enn livet han lever, så når han tilbys jobb i en annen verden, er han klar som et egg. Med ett er han nattavløser for Sir Djuffin Halli, den Høystærede Sjefen for Den hemmelige spesialenheten i byen Jekko, og det nye livet blir fylt av oppklaring av diverse magiske overtramp og enorme matorgier med de andre tjenestemennene i departementet. Skjebnen smiler endelig til Max. Og Max smiler tilbake.
«Historien er skrevet i et levende, underholdende språk, fullt av herlige ord og uttrykk.»
Kine Hult, Stavanger Aftenblad
«Vi antok ikke Max Freis fantastiske episke roman Den Fremmede fordi den var russisk. Vi antok den fordi det er en vanvittig god bok.» Overlook Press, USA
Se oversetterne fortelle om Den fremmede i Bok & samfunn.

Stjerne, ørn og Evna… 3 litterære godbiter

Høsten holder sitt grep om oss og vi kan bare nyte årstiden med godt lesestoff. Vi presenterer 3 nyheter fra den litterære verden i dag – og med det 3 svært forskjellige tips til lesestoff. Ja, det er til og med 3 bøker som inngår i hver sin serie.

Blå stjerneBlå stjerne – spionroman fra Guillou
I femte bok av Det store århundret slår den svenske suksessforfatteren Jan Guillou til med sitt spesialområde: Spionromanen. Andre verdenskrig er under utvikling og griper dypt inn i familien Lauritzens liv i Stockholm. Mens eldstebror Lauritz verken vil se eller forstå hva som skjer, er holdningen til de to døtrene, Rosa og Johanne, den motsatte.
Rosa jobber fortsatt innenfor den legale militære etterretningstjenesten, mens Johanne rekrutteres av den britiske spion- og sabotasjeorganisasjonen SOE. Hun havner i strid med både SS-styrker og grensevakter når den største og viktigste operasjonen nærmer seg; å redde Norges jøder på flukt fra nazistene. Britenes kodenavn for Johanne Lauritzen er Blå stjerne.

Jan Guillous forfatterskap startet i 1971, og til sammen har han skrevet mer enn 40 bøker. Det store århundret er hans mest omfattende prosjekt noensinne og forteller om 1900-tallet – menneskehetens største, styggeste og blodigste århundre. Les mer om Blå stjerne og resten av serien her.

Blå stjerne er oversatt av Bodil Engen og er ute på Vigmostad & Bjørke.

 

 

ørnens spådomØrnens spådom
Ørnens spådom, som nå kommer på Front forlag, er sjette bok i Simon Scarrows populære Eagle-serie om Romerriket og soldatene Macro og Cato. Scarrow tar med seg leserne sine på en dramatisk reise, en reise preget av hans inngående kunnskaper om livet som soldat i den romerske hæren.

Året er 45 e.Kr. Det er vår og centurionene Cato og Macro er fanget i Roma, i vente på etterforskningen om hvor vidt de er innblandet i drapet på en medoffiser. Det er da den keiserlige sekretæren, den underfundige Narcissus, gir dem et tilbud de ikke kan avslå: å redde en keiserlig agent som har blitt fanget av piratene som opererer på den illyriske kysten.
Med seg har han ruller som er avgjørende for keiserens sikkerhet og Romas fremtid. Men Narcissus sender også med Vitellius, en gammel fiende av de to centurionene. De tre offiserene reiser fra Ravenna med den keiserlige flåten, men piratene er oppmerksomme og romerne må betale en høy pris. I mindretall av fienden, omgitt av rykter om forræderi, og truet av Vitellius’ ønske om hevn, må centurionene Macro og Cato finne piratbasen for å avverge katastrofen som kan ødelegge keiseren.

Boken er oversatt av Ragnhild Aasland Sekne

 

 

EvnaEtterlengtet av slutning med Evna
Nå er den her straks! Avslutningen på Ravneringene fra Siri Pettersen. Den norske fantasy-suksessen skal nå få sin finale i Evna.

Etter å ha forlatt vår verden gjennom portene, havner Hirka i Dreysil, i de blindes verden. En verden hvor hun bare regnes som en utilstrekkelig halvblodsart. Men Hirka er også beviset på Graals virilitet, og skal lede de blindes invasjon av Ymslanda, hennes hjemland.
Hun står nå overfor sitt livs vanskeligste valg. Hvem er hennes folk? Er det de blinde, eller ætlingene? Hvem skal få hennes lojalitet? Og hva veier tyngst: Blodsbånd, eller båndet til dem hun vokste opp med?

For å kunne redde verden må Hirka bli alt hun har hatet og foraktet. En strateg. En kriger. En som kalkulerer med liv.

Siri Pettersen ble tidligere i år tildelt Bokhandelens barne- og ungdomsbokstipend. Det er Gyldendal som gir ut Ravneringene.

 

 

 

 

 

Blogglistenhits
 

Vil bergta hele kongeriket

Bergtatt høyoppløstDet er drømmen for mange og virkelighet for de få. Men Martin Fyrileiv er en av dem som nå kan si at han er en publisert forfatter. 36-åringen fra Namsos debuterer på Schibsted Forlag med den første boken i en serie som bærer navnet «Bergtatt». Og med det er han også med på å bekrefte hvor godt det gror i det norske fantasy-landskapet. Bokens offesielle lansering er 11. februar

Til daglig har Martin Fyrileiv sitt virke som lærer ved Høknes Barneskole i Namsos, og læreryrket har vært hverdagen hans de siste seks årene. Men det var ikke den retningen den nyslåtte forfatterens utdannelsesløp begynte.
Jeg har mellomfag i Nordisk arkeologi fra NTNU Trondheim, men jeg så raskt at det var lite faste jobber i bransjen. Derfor hoppet jeg av studiene for å pense meg inn på et sikrere yrkesvalg. Da ble det lærer av meg også, sier Martin.
Etter endt utdannelse har han virket som lærer i ved Lauvsnes skole i Flatanger i to år og nå 4 år ved Høknes Barneskole i Namsos.
I tillegg har jeg vært nesten fire år i forsvaret og har befalsutdanning derfra. Og jeg har blant annet jobbet frivillig som feltarkeolog i Staraja Ladoga i Russland.
Med andre ord er det snakk om en forfatter som har hendet både kunnskaper og erfaringer fra flere og svært ulike retninger både i arbeid og utdannelse. Men skrivingen har vært en del av livets hans lenge – så også «Bergtatt».
Jeg tror jeg begynte å skrive litt nå og da i 2005, mens jeg studerte på lærerutdanningen. Jeg hadde egentlig ingen umiddelbare planer om å sende inn til noe forlag, men da Schibsted i 2011 holdt en åpen manuskonkurranse for barne- og ungdomslitteratur, var jeg bare nødt til å sende inn noe, sier Namsos-læreren.

6 av 300
Jeg var tross alt nesten i mål, og hadde noen måneder å gjøre det «ferdig» på før fristen. Jeg sendte inn, og ble overrasket av at jeg faktisk klarte å bli en av de 6 vinnerne blant ca. 300 deltakere, og det på første forsøk. Jeg hadde aldri før sendt inn noe romanmanus til noe forlag. Jeg ble ganske overveldet for å si det mildt, fortsetter han.
Likevel har det tatt sin tid før han endelig har kunnet se en ferdig bok bli til og til han kan holde det første eksemplaret i hånden.
Det første utkastet som ble sendt til forlaget, var veldig forskjellig sammenlignet det ferdige resultatet som nå foreligger mellom to permer. Manuset har utviklet seg i samarbeid med redaktøren og blitt mye bedre. Jeg er i sterk tvil om jeg noen gang i framtiden vil våge å lese gjennom førsteutkastet på nytt. Det tilhører fortiden, sier han før han legger til:
Men jeg har arkivert første versjon, som alle andre versjoner fram mot utgivelse. I alt 12 versjoner har gått fram og tilbake mellom meg og forlaget.
Så har vi også fått bekreftet at det å gi ut bok ikke bare handler om å skrive, men også om å holde ut, ha vilje til å endre, justere, pirke og stryke. Og som for mange andre forfattere i Norge er ikke skrivingen en fulltidsjobb – ikke i kroner. Men det tar likevel mye av tiden.
Jeg jobber 100 prosent som kontaktlærer og må tilpasse fritiden så jeg får tid til å skrive. Jeg sitter i perioder med to fulltidsjobber på grunn av skrivinga og det blir noen sene ettermiddager og kvelder, men siden det å bli forfatter er noe jeg ønsker å satse fullt og helt på, så er det ingen stor byrde i seg selv og jobbe så mye. Det går på bekostning av familien, men jeg har en samboer som støtter meg 110% og som er veldig fleksibel og forståelsesfull. Hun ønsker at jeg skal lykkes minst like mye som meg selv, forteller den musikkinteresserte forfatteren som også bruker musikk aktivt i skrivingen.
Det er viktig for meg å høre på musikk når jeg skriver. Det setter meg i rett stemning.

Martin Fyrileiv hoEn norrøn fantasytradisjon
Han har valgt å sikte seg inn mot det som av flere beskrives som en vanskelig sjanger bare å slippe gjennom hos forlagene med. Fantasy. Og sjangeren har vært med ham lenge.
Fantasysjangeren begynte å interesserte meg først i ti-årsalderen da vi begynte å spille rollespill og da jeg oppdaget Tolkiens verden. Jeg har alltid vært fascinert av norrøn mytologi, overtro og folketro, forteller Martin.
Og da er vi på vei rett inn i hans eget univers som vi vil bli bedre kjent med i «Portvokteren» som er den første boken i en trilogi.
«Portvokteren» er første bok i en fantasyserien Bergtatt, for barn og ungdom i alderen ti år og oppover, forteller Fyrileiv.
Historien løper ut fra Jotunheimen og Lom kommune. Her møter vi en gutt som går i sjuende klasse, og som opplever en del merkelige ting som i bygda. En dag blir nabodamen funnet drept, og Einar, som hovedpersonen heter, begynner å lure på om faren er involvert i drapet. Han følger etter faren for å se hva han driver med, og oppdager en tunnel som fører langt inn i fjellet. En glemt verden ligger foran han, men ikke uten at han havner i alvorlige problemer. Han er så visst ikke alene. Han oppdager en gjemt verden inne i fjellet, der dverger og troll kjemper om overlevelsen. Myter og eventyr, ser ut til å være virkelig.
Idéen til «Bergtatt» kom vel ikke av seg selv. Jeg har alltid vært glad i gode historier. Og når jeg ikke spilte rollespill lenger, så følte jeg at noe manglet i fantasyuniverset i Norge. Vi hadde veldig få bøker som baserte seg på norrøn mytologi, norsk folketro og overtro. Det rotekte norske! Historier vi har blitt fortalt i generasjoner og som har vært en del av oppvekst og skolegang i generasjoner. Jeg savnet den norske grunnmuren i fantasy, og ønsket å fortelle en slik historie, basert på vår egen nåtid, forteller Martin Fyrileiv og jeg tenker at det er en uredd tanke og en enda større ambisjon. Jeg sier til ham at det kan minne litt om hva jeg har lest om Tolkiens arbeid – han savnet en egen engelsk mytologi. Er du like ambisiøs som Tolkien?
Jeg kjenner ikke Tolkiens indre drivkraft mot å erstatte en manglende engelsk mytologi. I Norge er vi så heldige at vi har en fantastisk myotologi allerede. Jeg ville aldri tenkt at noe burde rettes på med den, men jeg tror at den burde være lenger framme i norsk litteratur. Vi burde la oss inspirere mer av den i fantasysjangeren spesielt, slik at vi får en klarere stemme som et motsvar til fantasyen som blir skrevet i utlandet. Det siste jeg vil, er at fantasysjangeren i Norge skal forvitre inn i en sjangertåke som hovedsakelig lar seg inspirere av utenlandske bestselgere, så jeg oppfordrer så mange forfattere som mulig i denne sjangeren til å omfavne det som er i vår egen kulturarv og bruke dette som grunnlag for historiene. Tross alt, fantasylitteraturen i Norge har en forpliktelse, og det er å være etterkommeren til de tradisjonelle eventyrene.

Om det å skrive
Jeg tror arbeidsprosessen er like forskjellig som det er forfattere, sier Bergtattforfatteren. – Men noen likhetstrekk vil jeg tro finnes. Jeg er nødt til å ha musikk i bakgrunnen, gjerne noe som reflekterer sjangeren, scenen, osv. Filmmusikk er en god inspirator.
Og han har brukt mye tid for å komme i mål ,men han har også noe tips til de som har lyst til å prøve selv.
For min egen del må karakterene og plottet modnes i hodet mens jeg noterer uten sammenheng, gjerne over flere dager og uker før jeg kaster meg inn i skriveprosessen. I begynnelsen var jeg like opphengt i skrivefeil , setningsoppbygging, som å få ferdig selve plottet. Mitt tips er at man bare bør begynne å skrive når man har plottet skissert foran seg. Historien blir gjerne til litt mens man skriver, og det fungerer godt for meg, men man må skrive. Føle at man produserer, og føle at historien formes. Først da ser i alle fall jeg hva jeg IKKE vil legge vekt på, og det er like viktig som å finne hvordan du VIL skrive historien. Rettskriving og setningsoppbygging kommer senere uansett.
Småpirkingen velger han heller å overlate til den siste fasen.
Dessuten må man regne med å ha minst en omskriving av hele manuset. Skifte ut navn på karakterer, både protagonister og antagonister. Kaste de 200 sidene du har jobbet med i flere måneder, kanskje år, og skrive alt på nytt! Da er det dumt å ha brukt for mye tid på småtterier i begynnelsen.
Men som Martin også understreker, så er det vanskelig å få til dette helt alene.
Jeg er så heldig å ha en samboer som liker å lese. Hun har også vært en viktig del av skriveprosessen, ved blant annet å lese gjennom flere av versjonene og gi tilbakemelding underveis. Ikke minst har det vært viktig å ha noen å kunne dele idéer med. Det er veldig få andre jeg deler noe som helst med tidlig i skriveprosessen. Det blir rett og slett for skummelt. Ikke for at jeg er redd for tilbakemelding, men for at idéen og plottet i seg selv trenger litt skygge så andre ikke fanger opp hva du tenker å skrive om. Hvis man har bestemt seg for å skrive en fortelling, så har man troen på den. Man føler at dette er det riktige. At den historien kan fortelles. Det er ikke slik at man føler dette for alle idéer man har. Når man først har funnet den, så hold den tett til brystet.
For en som har lyst til å skrive selv, har han en advarsel også.
Det som er sikkert er at skriving er hardt arbeid. Det nytter ikke å tro at man kan knipse, så blir manuset ferdig. Når det er ferdigskrevet så har egentlig ikke jobben begynt enda. Det er først når man bearbeider det etter første utkast at historien begynner å leve, og selv da er det lenge til man sitter med en bok i hånden. Det er en prosess som vokser underveis, og har man ikke tid til å gjøre det skikkelig, så bør man holde seg unna. Det finnes svært få snarveier i denne jobben.
Han legger heller ikke skjul på at det har vært en lang vei fra han vant Schibsteds manuskonkkuranse i 2011.
Det har tatt sin tid. Etter konkurransen i 2011 ble det et lite vakuum da redaktøren jeg hadde sluttet i jobben sin. Men for om lag ett år siden ble jeg tildelt ny redaktør, Leif Bull, som jeg har samarbeidet godt og tett med fram mot utgivelsen. Jeg har blitt veldig godt tatt vare på av Schibsted Forlag, og kunne ikke ha drømt om et bedre samarbeid. Man må som debutant være tålmodig. Ting tar gjerne litt tid, men et manus skal også bearbeides, utvikles, og ikke minst få en høy nok kvalitet.

Endelig forfatter
Fyrileiv legger ikke skjul på at det føles godt å endelig kunne kalle seg forfatter.
Jeg har jobbet ett par år med forlaget, og er svært glad for at jeg nå kan si at jeg er en utgitt forfatter. Forventningene har dempet seg etter hvert som jeg har blitt kjent med bransjen. Det siste jeg vil er å leve i en utopisk bokverden der man tror at man skal bli rik, eller berømt. Da tror jeg man skriver på feil grunnlag.
For det er ikke penger som er drivkraften til Namsos nye, litterære sønn.
Jeg vil fortelle historier. Historier som barn og unge kan huske som noe bra. Historier som gir leseglede, ikke minst for gutter som ikke har de store lesevanene. Mange finner ikke bøker de liker, og derfor ikke leser. Jeg ønsker å gjøre mitt for at de skal finne en slik god historie.
Så tenker han seg litt om.
Der tror jeg læreren i meg dukket opp et sekund. Jeg ser hvor vanskelig det er for unge å finne litteratur de liker. Barnebøker er viktige for at de som vokser opp får et positivt forhold til bøker også i voksen alder, og i den medieverden de befinner seg i, fanger de unge langt vekk fra en god bok, sier lærer’n som likevel har visse ambisjoner på vegne av det kollektive.
Vi trenger dessuten en ny, norsk fantasytradisjon i Norge. En tradisjon som baserer seg på det norrøne. Norsk fantasy som utmerker seg i sin egenart. At vi skriver noe som ikke bare er norsk, men også noe sjangeren har tilhørighet til. Kristine Tofte, og Song for Eirabu tror jeg har vært vendepunktet for en ny norsk fantasytradisjon. Vi har flere forfattere som har basert seg på det norrøne, blant annet Sigbjørn Mostue (Alvetegnet), Siri Pettersen (Odinsbarn), Tonje tornes (Hulder) (med flere..). Hvis det blir slik at norske forfattere skriver på norrønt grunnlag, vil jeg med sikkerhet si at vi har en ny norsk fantasytradisjon på frammarsj, og «Bergtatt»-serien er mitt bidrag til dette. En slik tradisjon vil også høste respekt i miljøet på et annet vis enn tidligere. Et slags norsk fantasy-noir?

Vil helst skrive
Martin har nok av ideer både i hodet og på papiret til en lang forfatterkarriere om vi skal tro ham selv.
«Bergtatt»-serien vil nok ferdigstilles fortløpende. Jeg har planer om at dette skal være en trilogi, men er ikke fremmed for tanken om en fjerdebok, men dette er nok et par år fram i tid, og noe jeg vil ta stilling til etter hvert som serien skrider fram. Jeg ønsker ikke å binde meg i en fast ramme, og si bastant at slik vil det bli. Jeg er i utgangspunktet åpen for hvordan framdriften blir med serien etter hvert, men jeg ønsker ikke at det blir en serie som aldri tar slutt.
Og Namsos-læreren er ikke i tvil om hva som er det største ønske for fremtiden:
Jeg ønsker selvfølgelig å satse på skrivingen, og kommer nok til å skrive parallellprosjekter etter hvert. Jeg har hodet fullt av historieskisser jeg ønsker å få ned på papiret. Mange av disse er fantasy for barn og ungdom, men jeg ønsker heller ikke å binde meg til å være kun en forfatter for barn og unge. Jeg har også en del idéer innen krimsjangeren for barn og voksne, men også fantasy for voksne.
Likevel vil nok Namsoselevene fortsatt kunne ha glede av sin forfatterlærer.
Jeg kommer nok til å fortsette som lærer framover. Å være forfatter i Norge er ikke synonymt med god inntekt av skrivingen, og selv om man tjener greit et år, betyr det ikke at den samme inntekten dukker opp neste år. Men jeg ønsker i første omgang å jobbe litt mindre som lærer, for eksempel en dag mindre i uka, og dedikere denne dagen til skrivingen.

3 bøker på min ønskeliste

Tidligere har jeg kommet med noen anbefalinger til bøker du kan ønske deg til jul. Her kommer 3 av mine litterære juleønsker.

golem_01. Golemen og Dsjinnen

Jeg er glad i fantasy og selv om jeg har mine klare favoritter, er det alltid spennende å se etter nye og annerledes fortellinger og forfattere. Juritzen Forlag har i år gitt ut Golemen og Dsjinnen skrevet av Helene Wecker. Dette høres ut som et nytt og spennende bekjentskap – og spennende at Juritzen også bringer fantasy til folket.

Her er forlagets opplysninger om boken:
Chava er en golem, en magisk skapning laget av leire og pustet liv i av en polsk rabbiner som ønsket seg en kone og et nytt liv i Amerika. Men på båten over Atlanteren dør han, og Chava er dermed helt alene da hun ankommer New York i 1889.
Mens hun prøver å skape seg en tilværelse i sitt nye hjemland, og skjule hva hun egentlig er, treffer hun et annet overnaturlig vesen. Ahmad, en jinni skapt av ild, som nettopp er sluppet løs fra den kobberflasken som har vært hans fengsel i tusen år. Gjennom deres øyne ser vi oss selv, menneskene, og alle våre merkelige egenskaper og fikse ideer.
Dette er en bemerkelsesverdig og uforglemmelig fortelling som utspiller seg i grenselandet mellom virkelighet, eventyr og religiøs mystikk. En fabel om å være en fremmed, men også en historie om et usannsynlig vennskap mellom to rake motsetninger, som til slutt kanskje vil redde dem begge.

«En fortryllende miks av mytologi og historisk drama»
skrev Publishers Weekly i sin anmeldelse av boken.

Stikkord: Nytt bekjentskap, fantasy, religiøs mystikk.

Odinsbarn2. Odinsbarn

Jeg fortsetter listen med mer fantasy, denne gangen norsk. Siri Pettersen har kommet med sin første bok i en serie som har fått navnet Ravneringene. Til strålende kritikker har Odinsbarn sørget for at norsk fantasy har fått et nytt, spennende forfatterskap vi kan være stolte av. Det gror virkelig godt i den norske fantasysjangeren – til min store glede.

Odinsbarn er ute på Gyldendal og står høyt oppe på min litterære ønskeliste for julen 2013. Her følger forlagets omtale av historien som brettes ut i første del av denne serien:
Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.
Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…
Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene.

Stikkord: Norsk fantasy, Ravneringene og norrønt landskap.

Berlin3. Berlin av Torgrim Eggen

Den tredje boken på årets ønskeliste er noe helt annet og vi begir oss inn i dokumentarens verden. Da går reisen til Berlin, som Torgrim Eggen har valgt å «portrettere». Tidligere har Eggen skrevet tilsvarende bok om Manhattan, men denne gangen er det Det 20. århundrets hovedstad som skal til pers.

Jeg har ikke lest mye av Torgrim Eggen tidligere, men det jeg har lest har imponert meg. Trynefaktoren er noe av det skarpeste og mest presise jeg har opplevd av politisk satire – selv om den egentlig rommer så uendelig mye mer. For en som drømmer om en gang selv å klare å skrive en bok, ble jeg til tider nesten litt irritert på Torgrim – rett og slett fordi hans språk, dramturgi og forståelse for egne grep og historie er så til de grader presist. Trynefaktoren er en bok som er lett å anbefale.

Men, denne gangen handler det altså om Berlin og ikke minst også en anledning til å lese seg litt opp på David Bowie – som etter det jeg har skjønt er den artisten som står forfatterens hjerte nærmest. Boken er ute på CappelenDamm og her følger forlagets omtale av boken:
Årets bok er på samme måte som boken Manhattan fra 2007 et byportrett og moderne kulturhistorie, og Eggen følger Berlin fra keiserens fall i 1918 fram til i dag. Men historien er av en slik natur at den er mindre lystig denne gangen, mer melodrama enn komedie.
I det 20. århundret var Berlin verdens brennpunkt. Fra revolusjonen, via nazismen og den kalde krigen til en gjenforent by. Fremdeles er det ingen europeisk hovedstad som angår oss mer. Boka skildrer byens brutale historie, men også noen av dens usedvanlige personligheter. Du møter skurker og helter, genier og gudinner: Marlene Dietrich, Joseph Goebbels, Rosa Luxemburg, Andreas Baader, Leni Riefenstahl, Bertolt Brecht, Hildegard Knef, Kurt Tucholsky, Fritz Lang, Käthe Kollwitz, Willy Brandt, Albert Speer, Nina Hagen, Erich Mielke, David Bowie og Blixa Bargeld.

Stikkord: Europas midtpunkt, melodrama og David Bowie.

En åpenbaring for alle Tolkien-fans

Ringdrotten, den nynorske oversettelsen av Ringens Herre, åpner Tolkiens mangfoldige og storslåtte univers i nye spenninger og små åpenbaringer.

Det er noe spesielt med den følelsen. Den du bare opplever de åf gangen hvor du føler at en bok nærmest blir i ett med deg selv. Ikke alltid er det slik at dette skjer første gang du leser en bok heller. Det var for eksempel ikke før jeg for andre gang leste Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafon jeg virkelig ble fengslet av hans univers. Senere har den norske opplesningen med Kai Remlov fått en helt spesiell plass i mitt litterære hjerte, så også med Zafons påfølgende bøker fra Barcelona.

Jeg er heldig, for jeg får lest mye bøker – både som en del av arbeidet mitt og som en del av fritiden min. Det har vært mange høydepunkter. Men, uansett er det en bok jeg alltid kommer tilbake til. Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. For meg er og blir dette noe så nært som en optimal historie som det er mulig å komme. Jeg har nok lest flere bøker jeg med hånden på hjertet kan si at er bedre, men ingen bøker har en slik plass i hjertet mitt som Tolkiens 3-binds mesterverk.

Den norske lydboken lest av Anders Ribu er også et nærmest fast innslag i hverdagen. Vekselvis er det den og den engelske opplesningen av Harry Potter-bøkene, ved Stephen Fry, som surrer og går på kjøkkenet i mitt hjem. Det er en fantastisk måte å dykke dypere ned i bøkene på – å høre igjen og igjen – særlig når en da har så mange favorittsekvenser som en bare nyter å høre igjen og igjen og igjen …

Hjemme i hylla mi står også praktutgaven av Ringenes herre som Tiden ga ut for noen år siden. Skal jeg virkelig dykke ned i den, så setter jeg på lydboka, mens jeg parallelt leser i praktutgaven. Nerdete og spesielt? Helt sikkert! Men du verden som jeg nyter å ha en slik bok som alltid åpner nye ting jeg fester meg ved.

Som om ikke det var nok, så har jeg nå vært på biblioteket og funnet Ringdrotten – den nynorske oversettelsen som kom i 2006. Jeg hadde faktisk ikke fått med meg at den eksisterte en gang, men da jeg fant den visste jeg med en gang at den må leses. Og nå er jeg altså i gang.

For å si det enkelt: Det er som om en ny verden åpner seg. Jeg elsker klangen og dybden i den nynorske språkdrakten og jeg finner der et emosjonelt spenn som synes å kunne være vanskelig å finne i den vanlige bokmålsformen. Selv om jeg fortsatt har mye igjen av boken kan jeg med en gang si at Eilev Groven Myhren har gjort en fantastisk innsats. Visstnok skal det ha tatt tre år å fullføre oppgaven – for min del må jeg si det var verdt det.

For denne utgaven åpner et helt fantastisk spenn i forskjellene mellom de ulike menneskene og hobbitene med forskjellige norske dialekter. Hobbitene har fått en dialekt fra den øvre delen av Hallingdal, mens menneskene fra Gondor snakker raulandsdialekt. Orkene på side snakker et språk som blandet Oslo øst med moderne nynorsk. Eilev Groven Myhrens oversettelse bringer nytt liv til Tolkiens allerede fenomenale historie og hans mangfoldige univers.

Det er ikke vanskelig å anbefale alle Tolkien- og Ringenes herre-fans å begi seg i kast med Ringdrotten – en åpenbaring av nye og ukjente elementer ved Tolkiens mesterverk.

Ringdrotten er gitt ut på Tiden Forlag – mer å lese om den finner du her.

Jeg anbefaler også intervju med oversetter Eilev Groven Myhren i Dag og Tid tilbake i 2006.

Dette innlegget er også ute på brabok.no – en flott nettsted for alle leseglade mennesker.