Gratulerer til Tom Egeland

RIVERTONPRISEN for beste norske krim 2009 gikk til Tom Egeland for Lucifers evangelium. Rivertonprisen, «Den gyldne revolver», deles ut årlig av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur. Her følger info fra pressemeldingen som er sendt ut fra Rivertonklubben i dag:

-Vinneren leverer spenningsromaner som helt klart overgår de bestselgende aktørene der ute i den store verden, heter det fra juryens begrunnelse. Lucifers evangelium er Egelands åttende roman.

Utdrag fra juryens begrunnelse: Han debuterte i 1988. Med et grøss… Etter det har han utforsket flere, ja de fleste avskygninger av genren, og i dag leverer han spenningsromaner som helt klart overgår de bestselgende aktørene der ute i den store verden… Årets roman er en klassisk eventyrroman som virkelig går til bunns i vår forestillingsverden om det onde, om himmel og helvete, falne engler og forrykte religiøse sekter. Med denne romanen har forfatteren levert en fortelling hvor spenningen ikke bare finnes i overflaten, men er smertefullt integrert i handlingen.

 Informasjon om forfatteren: Forfatteren og journalisten Tom Egeland (1959) er født og oppvokst  i Oslo. Han debuterte i 1988 med grøsseren Stien mot fortiden (gjenutgitt i 2006 som Ragnarok) om et moderne par som blir fanget i norsk vikingtid. I 1993 utga han grøsseren Skyggelandet, mens han introduserte seriefigurene Kristin Bye og Gunnar Borg, begge journalister, i mediethrilleren Trollspeilet (1997). Publikumsgjennombruddet kom med boken Sirkelens ende (2001), om funnet av et gullskrin som inneholder et 2000 år gammelt manuskript som vil endre vår forståelse av Jesus og kristendommen. Etter Sirkelens ende skrev Egeland den parapsykologiske kriminalromanen Åndebrettet (2004). Thrilleren Ulvenatten kom I 2005. Fra 2006 har Egeland arbeidet som fulltidsforfatter.
I 2007 utkom to bøker av Egeland: Barnebokdebuten Piken i speilet og spenningsromanen Paktens voktere, som er en frittstående fortsettelse av Sirkelens ende.

I 2009 utga Egeland den tredje romanen om Bjørn Beltø: Lucifers evangelium. Egelands bøker er oversatt til 20 språk.

Rivertonprisen er et samarbeid mellom Rivertonklubben, Den norske Forleggerforening, Bokhandlerforeningen og De norske Bokklubbene. Rivertonklubben ble startet i 1972 og det er Rivertonklubbens egen jury som utnevner vinneren.

Øya av Victoria Heslop

Så har jeg også lest den – boka jeg har inntrykk av at alle har lest. Og alle har likt. Øya av Victoria Heslop. Det har vært både underholdene og interessant å lese seg gjennom denne historien. Øya er Spinalonga som i mange, mange år ble brukt som koloni for spedalske. Å bruke et reelt historisk sted for å fortelle en relativt enkel historie er et godt og smart grep fra Hislop sin side.  Det skaper en ekstra dimensjon og gir ekstra styrke til historien. Når man samtidig som man leser en fiktiv historie, faktisk kan relatere det til virkelige menneskeskjebner som kunne oppleve å være hele livet på denne isolerte øya, blir man betydelig mer emosjonelt knyttet til det hele. Og det trengs-  ihvertfall for meg.

For selve historien Hislop har skrevet er ikke revolusjonerende på noen som helst måte. Det er en historie om kjærlighet, håp, savn, svik, ære og stolthet. Egentlig ganske klassisk. Men rammen det hele får med skjebnene på Spinalonga gjør det hele mer lesverdig. Det aller første som slo meg da jeg begynte å lese Øya er at språket oppleves som svært enkelt og rett fram. Det er ikke brukt mange ekstra og unødvendige ord for å forklare hva som skjer, eller for å beskrive menneskers tanker og følelser. Det går ganske så beint fram. Men det virker, ganske lenge. Det er lett å henge med og vi får ganske kjapt et godt innblikk i persongalleriet og skjebnene. Og det fortelles om triste skjebner her.

Som sagt synes jeg dette virker ganske godt, ganske lenge. Men på et tidspunkt går rett og slett litt av luften ut av ballongen. I forkant av finalen, når selve historien ska lnå sin topp og rammehistorien skal få sin oppklaring, opplever jeg det som at det egentlig ikke er så mye igjen. Det blir litt tomt. Og det selv om selve avslutningen er dramatisk nok. Jeg tor noe av dette har å gjøre med at hovedsporet som er lagt for Øya, nemlig Spinalonga i seg selv, blir forlatt. Det oppleves som at den kjernen jeg har sett, på en måte blir tømt og borte for øynene på meg. Det hele skal avsluttes og oppsummeres utenfor rammeverket. Akkruat det skulle jeg ønske at Hislop hadde valgt en annen løsning på.

Likevel er det ingen tvil om at Øya er en fin bok. Lettlest og lett tilgjengelig. Og noen ganger er det også noe av det viktige. Her har vi en bok som mange leser og mange liker. Kanskje er det også mange som ellers ikke ville lest i det hele tatt, som faktisk tar steget inn i denne romanen, nettopp fordi mange liker den, anbefaler den og kommer seg gjennom den. Slik sett er kanskje Øya en viktig bok for litteraturen, selv om det litterære nok ikke er av det aller ypperste – ifølge meg da.

Levi Henriksen og ebøkene

Dagsavisen tar igjen for seg ebøkene og fremtiden for norsk litteratur, norske forfattere og norsk bokbransje. Denne gangen er det forfatter LEvi Henriksen som snakker om sin skepsis. Henriksen er en av de forfatterne som er med i testingen av ebøkene og kjøprsprosessen her i Norge. For de som er med som testere (inkl. meg) er noen få bøker, blant annet fra Henriksen, lagt ut til en meget rimelig penge. 15 kroner per bok. Dette er naturlig nok satt som en svært lav pris for at folk stiller opp og bruker av sin tid på å rapprotere tilbake sine opplevelser rundt lesebrett, nedlastningsprosedyrer, kjøpsprosess, brukervennlighet osv.

Levi Henriksen, som jeg selv leser nå på lesebrettet mitt som en del av den store testingen, forteller til Dagsavisen at han fikk tilbud om å bli med i testen med sine bøker og var da klar over prisen bøkene hans ville bli solgt for. Nå forteller han til avisen at han er svært bekymret og foretar et regnestykke om hvor lite forfatterne kommer til å tjene dersom prisen blir 15 kroner per bok! Henriksen er åpenbart bekymret fro frermtiden for norske forfattere. Og dersom prisen skulle lbi så lav per bok, ville nok jeg også vært engstelig om jeg hadde tjent mine penger på å skrive. Men å tro at prisen blir så lav, virker likevel i overkant naivt selv for en forfatter med teknologivegring. Og ettersom bøkene hans er med i testingen av ebøkene – ja så må han vel ha sagt ja til det hele?

Nå har altså foratterne bestemt seg for å diskutere ebøkene i helgen på sitt årsmøte. Forfatterforeningen har tatt pause i forhandlingene for å spørre sine medlemmer til råds ettersom tilbudet om vederlaget for ebøkene fra forleggerne er betydelig lavere enn det som er for vanlieg bøker i dag. Det er sikkert lurt at forfatterne samles og diskuterer dette godt seg imellom. Så får vi håpe at de kommer fram til en enighet som kan gi oss en fremtid med elektorniske bøker på norsk.

Jeg kan nok godt forstå at Henriksen og andre forfattere er skeptisek til hvor lavt prisnivået på ebøker faktisk kan bli og jeg håper virkelig at forlagene har vett nok til å gi forfatterne et tilbud de kan leve godt med.  Det ville vært for trist om dette på ny skulle stoppe opp og sørge for at vi ikke får ebøkene i sving på lang tid.

Jeg fortsetter å leve i håpet.

Full stopp – igjen?

I dag kan jeg lese hos Dagsavisen at det kan bli full stans for den store lanseringen av norske ebøker som opprinnelig er varselt 16. mars. Ifølge Dagsavisen har Aschehoug allerede hoppet av lanseringen og at flere av de store forlagene nå ser ut til å følge etter og det skal ifølge avisen være moms-spørsmålet som sørger for at det hele nå kan strande. Triste saker.

Personlig er jeg ikke sikker på om bildet er så enkelt. Som vi har kunnet lese om hos Dagens Næringsliv tidligere er prisene på de elektroniske bøkene satt veldig høyt fra forlagene – før momsen er lagt på. I et eksempel kunne vi da se at en ebok faktisk ville kunne komme til å koste mer enn den samme boken kjøpt mellom to permer i bokhandelen. Det i ser selv er jo bare trist.

Nok en gang får jeg følelsen av at de norske forlagene egentlig ikke har lyst til å selge ebøker til oss. Men jeg håper jo at det virkelig ikke er sant. Ifølge uttalelser fra forlagene til Dagsavisen skal det ikke være snakk om en lang utsettelse denne gangen, men nå begynner det å bli så mye utsettelser og dpårlige nyheter rundt lanseringen av norske ebøker, at jeg ikke tørr tro på noen stor lanseringen før jeg faktisk ser at den kommer.

Jeg håper både foralgene og regjeringen tar til fornuft når det gjelder pris til forbruker og moms på ebøker, slik at vi snart kan få satsingen på ebøker opp på beina–

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Haruki Murakami er uten tvil en av de mest spennende forfatterene jeg har kommet over de siste årene. Mitt første møte med den japanske forfatteren var «Trekkoppfuglen» som jeg ved en tilfeldighet fikk av en god kollega. Dette ble for meg et lykkelig møte. For «Trekkoppfuglen var en åpenbaring for meg. En seier i fortellerglede og et møte med en forfatter som ga mersmak på flere bøker fra samme mann.

Det er den unge mannen Okada vi følger i denne boken. Han rives løs fra sine hverdagslige rutiner når katten hans har vært borte i flere dager, en ukjent kvinne ringer og tilsynelatende vet alt om ham, og hans kone blir plutselig borte. Okada starter jakten på kona og dette bringer oss inn i en bredt anlagt fortelling som ikke er lett å oppsummere kort. Det er mange møter, mellom mange mennesker. Og det er mange skjebner det berettes om . Noe som virkelig gjør et sterkt inntrykk på meg i «Trekkoppfuglen» er innblikket i krigens grusomheter gjennom et par beskrivelser av tortur som rett og slett gjorde meg redd og engstelig. Historien som fortelles spenner vidt og bredt og tar stadig nye, interessante vendinger.

Om lag et år må det nå være siden jeg leste Trekkoppfuglen, og selv om jeg nå har store elementer i historien jeg ikke klarer å fremkalle, elementer jeg nok ikke husker, så er det en ting som sitter sterkt i fortsatt. Totaltopplevelsen av boken. Følelsen av å bli fortalt en god historie. Følelsen av at her har forfatteren virkelig lyst til å fortelle meg en historie. Gleden over å oppleve at hver eneste nye vending i historien er velkommen. Den konstante spenningen knyttet til hva som kommer rundt neste sving. Akkurat her ville nok mange forfattere ha noe å lære av Murakami.

Erik Fosnes Hansen og hans Løvekvinnen, har jeg skrevet om på leselysten.com tidligere. Og der hvor jeg da mener at Fosnes Hansen blir for opptatt av å skrive de riktige og pene ordene og mister kontakten med fortellergleden, er det den stikk motsatte tanken som fester seg når jeg leser Murakami. Jeg vet jo at ordene er valgt med omhu og at ingenting er tilfeldig, men jeg blir ikke sittende å tenke på det? Det er historien som er i sentrum. Forfatterens ønske om å drive historien framover. Og de gangene man opplever det skal man virkelig ta vare på.

Derfor er Trekkoppfuglen en bok jeg ikke har problemer med å anbefale. Leve fortellergleden! Leve Murakami!!!

ebøker – hva blir prisen?

Det er for min del knyttet mye spenning til 16. mars og det som er den planlagte lanseringen av norske ebøker for alvor. Jeg har faktisk gledet meg helt siden mars i fjor, da jeg fikk et lesebrett i hendene og dermed var klar for å tre inn i den nye, digitale bokverden. Frem til nå har jeg stort sett lest engelsk litteratur på dette lesebrette – med et par unntakt på bøker som er kjøpt gjennom digitalbok.no og lastet ned fra mobipockets «lager» av gamle, gratisstoff – så som Ibsen. Nå for tiden er jeg da altså med å tester ebokkjøp, eboklesing etc. for bokklubben,no. Da har jeg fått lov til kjøpe bøker til en rimelige penge, mot at jeg melder tilbake om de erfaringer jeg gjør meg underveis. Noen av erfaringene har jeg delt med dere her på leselysten.com, mens ander innspill er levert inn via testbloggen http://www.eboktest.wordpress.com.

Det har kommet mange gode og interessante tilbakemeldinger fra testbrukerne på både kjøp, installering, nedlasting og leseopplevelse. Jeg tror nok både forlag og forhandlere får med seg gode råd på veien her. Men det vi foreløpig ikke har vært innom her i det hele tatt, og som kanskje er noe av det viktigste av alt, det er prisen bøkene får ved lanseringen 16. mars og hvordan den vil være i fremtiden? Derfor slår jeg nå et slag for dette.

Helt siden jeg begynte å lese ebøker, har jeg tenkt på hvordan dette kan bli en suksess i Norge. Her i landet er vi jo godt vant med at bøker koster en del og slik blir det kanskje med ebøker også? Eller kanskje ikke? For jeg tror nemlig det fortsatt er slik at mange av oss liker å holde en ordentlig bok i hendene. Kjenne arkene og teksturen deres. Høre lyden når vi blar. Kjenne lukten av boken og det trykte ord. Dette er ting som forsvinner med eboka. Noe av rammene rundt lesingen vil altså endre seg. Til gjengjeld får du mange bøker inn på et lesebrett og du trenger ikke like mye plass i bokhyllene for å kunne ta vare på alle de flotte bøkene du har lest. Lesebrettet er lett å ta med seg, du blir ikke sliten av det ettersom det ikke er bakgrunnsbelyst og det er i det hele tatt ikke så langt fra en vanlig bok. Men jeg tror likevel vi er veldig glad i bøkene våre.

Nettopp derfor trenger vi noe som gjør at vi vil vurdere å kjøpe bøkene elektronisk i stedet for i trykket versjon. Og den faktoren er kanskje først og fremst penger. Jeg tror ikke salget av ebøker vil ta av i Norge, med mindre prisen på en ebok ligger merkbart under prisnivået for vanlige bøker. Jeg kan selvfølgelig ta grundig feil, men jeg tror vi mennesker er såpass følelsesmessig knyttet til bøkene våre at vi helst vil ha dem trykt på papir og samlet mellom to permer. Men dersom prisen er god nok, vil nok flere tenke at dette kanskje tross alt er et praktisk og fint alternativ.

Nå vet vi jo enda ikke hvor dyre de norske ebøkene blir 16. mars. Men allerede har jo amazon gjort sitt for at norske forlag ikke bare kan gjøre akkurat hva de vil. Amazon og deres Kindl har fått mange tilhengere og tilbudet her – og gjennom andre – er etterhvert stort på litteratur av internasjonale forfattere. Med norske forfattere er det imidlertid gått litt tregere. Det er noen norske utgivlser tilgjengelige på digitalbok.no og kanskje noen andre steder, men det er altså 16. mars det virkelig skal ta av – håper ihvertfall noen av oss.

Denne uken har jeg kunnet lese i avisene at finansministeren vår ønsker å legge moms på ebøker. Han likestiller altså ikke en elektronisk utgave av en bok, med den samme boken trykket på trykkeri eller lest inn som lydbok. Begge disse alternativene er nemlig fritatt for moms. Etter min – og heldgivs en del andre – sin oppfatning, er det innholdet i bøkene som er fritatt for moms – ikke formatet. Naturlig nok er ikke jeg tilhenger av moms på ebøker – de burde absolutt likebehandles med bøker i andre formater. Så får vi se om Johnsen får tilslutning fra resten av regjeringskollegiet på dette, eller om de kanskje finner et annet sted å hente inn penger.

Samtidig kan vi lese i Dagens Næringsliv denne uken at forlagene har satt en virkelig høy pris på ebøker fra starten av. Forlagene jobber selvfølgelig for momsfritak og for egen lommebok. Men med de prisnivået som er angitt i DN kan vi risikere at ebøker vil bli dyrere å kjøpe for nedlastning enn det vil koste å gå å kjøpe boken i butikken. Det blir merkelig.

Jeg har snakket med folk som er inne i forhandlingene rundt penger etc. for ebøker og jeg forstår at dette nok er ganske komplisert. Likevel så kan det nok for mange av oss vanlig dødelige mennesker fortone seg omtrent slik om vi blir bedt om å tenke oss hva som ligger bak prising av ebøkene: Det meste er jo egentlig som før, bortsett fra at forlagene sparer masse penger på distribusjon, trykking og ikke minst varelager. Dette er utgifter som helt forsvinner med digitale bøker. Om jeg velger å tenke slik vil dette bli et regnestykke som gir like mye til forfatter som før, like mye til forlag som før, like mye til forhandler som før, men lavere pris til forbruker.

Men, så enkelt er det altså ikke. Jeg håper likevel at prisnivået på ebøker ikke blir slik jeg frykter, men heller at elektroniske utgaver av bøker blir liggende lavere en den tradisjonelle boka. Da vil det nok være aktuelt for flere å gå over til en digital hveredag – også på bokfronten.

Dyp Rød 315 av Helene Uri

Det er ofte tilfeldigheter som slår inn på vår ferd gjennom livet og som endrer kursen, eller gir oss opplevelser og øyeblikk vi kanskje aldri ellers ville ha fått med oss. Opplevelser som vi etterpå kan si at vi er svært så glad for at vi faktisk har fått oppleve. Dette har jeg opplevd i disse seneste dager.

Jeg har altså fått bli med som tester av ebøker for De norske Bokklubbene. Som en del av denne testen har jeg kjøpt noen bøker som ble tilgjengelig for oss som er testbrukere disse ukene. Her fant jeg blant annet flere bøker av Helene Uri – som jeg fram til nå ikke har lest noe som helst av. Hun er en forfatter jeg har lest en del om – men ikke noe av. Hun har absolutt vært en av de mange norske forfatterne de siste årene, som jeg har hatt stor lyst til å begynne å lese. Valget søm første bok fra Uris penn falt på «Dyp rød 315». Og det ble en leseopplevelse med stort spenn. Fra det herlige til det ekle, fra sexy til urovekkende.

Aller først slår det meg at dette er en svært lettlest bok. Den er heller ikke lang – ikke mer enn 144 sider viser lesebrettet mitt når jeg tar boken frem. Kort og lettlest er likevel ikke tegn på at noe ikke er bra. Joseph Conrads «Mørkets hjerte» er for eksempel ikke lang – med du verden så god den er! Utover dette skal jeg ikke sammenligne «Dyp rød 315» med «Mørkets hjerte». Felles er imidlertid at jeg liker begge bøkene godt.

Vi får møte en usedvanlig selvbevisst, selvopptatt, kalkulerende og planleggende hovedperson. I hennes liv er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Klær, sminke, menn, mat – alt er som små brikker i en stor plan for vår kvinnes velvære og suksess. Hele historien er fortalt gjennom kvinnens samstaler med en psykolog – som selv har fått sine spørsmål og ord fjernet fra historien. Det er altså bare denne kalkukerende, planleggende kvinnene vi hører fortelle sin historie. Psykologens spørsmål kommer som oftes tydelig frem likevel. Og akkurat dette grepet forfatteren har gjort – er kanskje noe av de mest iøyenfallende ved hele boka. For meg oppleves dette som at vi kommer tettere på hovedpersonen vår og vi blir svært fokusert på at det er henne det handler om. I samme stil som hun er kalkulerende, planleggende og selvopptatt, er hele historien hun forteller fullstendig overlatt til henne, hennes synspunkt, hennes tolkning av psykologens spørsmål og hennes smiger-forsøk overfor psykologen.

Ganske lenge oppleves dette som en endimensjonal fortelling om en kvinne som kan gjøre ganske så mye for å få det som hun vil. Som styrer mellom ulike menn utifra hva som gavner henne og ikke nødvendigvis hva hennes virkelige følelser forteller at hun burde. Men vi får etter hvert et innblikk i en tilsynelatende lykkelig oppvekst, som likevel har noe sårt og unevnelig i seg. Vår hovedperson later ikke til å være det direkte offeret i denne historien, men snarere hennes lillebror. Vår hovedperson lever i en underlig og urovekkende dobbelthet mellom å være engstelig for sin fars nattlige besøk til lillebror på den ene siden, og en slags misunnelse overfor hva broren og faren har. Hva er det lillebror har som hun ikke har?

Denne følelsen møter hun igjen når det som kanskje er hennes virkelig store kjærlighet i livet, viser seg å være interessert i en annen og som faktisk velger en annen fremfor henne. Hva kan det være hun har som jeg ikke har? Hun har gjort alt som gjøres kan for at menn – og kvinner – ikke skal kunne ta slike valg. De sørger hun for at hun tar selv. Men det går altså galt likevel. Og det er etter denne «store ulykken» vi hører hun fortelle sin historie til sin psykolog.

Når vi etterhvert får et tydeligere innblikk i at det er en grunn til hun har blitt så planleggende og kalkulerende som hun faktisk er, åpner det seg nye dimensjoner som gjør at dette faktisk blir fengslende.

Alt i alt har jeg ingen vansker med å anbefale denne boken. Effektivt og godt skrevet. Kort historie som inneholder mye mer enn den først later til. Jeg synes Helene Uri her har begått en svært god roman. Og jeg gleder meg til å forsøke meg på mer av henne.

Bokhøsten som ikke kom

Ettersom jeg nå deltar i en testing av ebøker og jeg omformer bloggen min, bringer jeg her et gammelt innlegg fra i fjor høst. Det forteller bare litt om mine tanker rundt overgsangen til elektroniske bøker i Norge, slik landskapet så ut i fjor – da vi fortsatt kunne håpe på lansering av de norske elektroniske bøkene før nyttår. Nå er det mars som er satt som tidspunkt for lansering. Mens vi venter på det – her er mine tanker rundt temaet fra i fjor:

For de av oss som har tatt steget over til lesing av eBøker, eller for de som har lyst til dette, vil høsten 2009 bli spennende. Som du kan lese mer om hos NRK, får vi endelig et digitalt bokmarked i Norge. Når høsten kommer vil norske forlag tilby nye bøker til digital nedlasting. I november lanseres et felles digitalt boklager som 150 forlag og bokhandlere samarbeider om.

Jeg tilhører den gruppen mennesker som har fått meg såkalt lesebrett for å lese digitale bøker på. Jeg stortrives med denne, og har tidligere på leselysten.com skrevet om mine foreløpige erfaringer med denne. Utvalget av norsk litteratur er foreløpig svært begrenset. Det handler først og fremst om eldre utgivelser, mens f. eks. Tikken Manus sin bok, som kom ut tidligere i vår, kom veldig kjapt som eBok. Det var et godt tegn. Stort sett har jeg til nå kjøpt engelsk litteratur på engelsk – det er det stort utvalg og gode priser. Samtidig finnes det store mengder av gratis-klassikere på engelsk, fransk etc.

Nå står vi altså foran det som kan bli en revolusjon, men som kanskje bare blir en flopp. Når de norske forlagene begynner med å legge ut nye bøker for salg som nedlastbare utgaver, vil salget trolig ligge på promille-nivå. I USA har salget av eBøker steget kraftig og fort. I 2008 skal det ha blitt solgt 750 millioner eBøker i USA ifølge NRK. Så gjenstår det å se hvor godt salget blir i Norge.

Direktør i De Norske Bokklubbene, Kristenn Einarsson, sier til NRK at han tror utvalget vil bli godt allerede fra høsten. Hans håp er at alle nyutgitte norske bøker være tilgjengelige som e-bok allerede fra høsten av. Dessuten at minst 1000 tidligere utgivelser ligger klar. Om ett års tid bør 10.000 e-bøker være tilgjengelige på norsk, sier Einarsson til NRK.

En ting er tilgangen. Noe helt annet er prisen. Og det blir vel det store spørsmålet det da: Hvor mye kommer de norske eBøkene til å koste? Mange argumenterer for at prisen på de elektroniske bøkene må bli lavere enn en vanlig trykket utgave. Jeg tror den må være det for at folk skal begynne å kjøpe disse. For meg er eBøker et godt alternativ fordi jeg liker å kunne ha med meg bøkene overalt (gjerne flere om gangen) og fordi jeg ikke har så mye bokhylleplass i hjemmet. Slik sett er eboka først og fremst et praktisk alternativ til vanlige bøker. Hadde jeg hatt all den plassen jeg ville til bøker hjemme, ville nok den vanlige boken fortsatt vært dominerende. Det er noe spesielt med bøker, følelsen av å bla, lukten etc. Disse tingene blir borte med elektroniske bøker. Til gjengjeld får du muligheten til å ha med deg en hel bokhylle i sekken eller veska. Med leserbrettene som er utviklet (googles kindl og Bokeens CyBook f. eks.) er det blitt behagelig å lese elektroniske bøker. Det vil selvfølgelig også være et alternativ å lese bøkene på pc’en. Litt mer slitsomt for øyne og hode, men man slipper i hvertfall å investere i et dyrt lesebrett.

Så var det prisen da. Det er nok mange av oss som tenker at distribusjonen av eBøker må jo bli mye billigere ettersom man slipper å trykke bøkene. Dette i seg selv vil nok være viktig for forlagene å tenke på når de skal prissette sine elektroniske utgivelser. At elektroniske bøker skal selges til samme pris som en trykket utgave og med mindre kostnader knyttet til produksjon og distribusjon, vil nok fort bli sett på som grådighet. Prisen på eBøker i Norge burde etter min mening ligge et lite hakk under de tradisjonelle utgivelsene.

Jeg gleder meg til høsten og er spent på om eBoka blir en suksess i Norge. Jeg er allerede blitt en digital leser og trives godt med det. Flere vil vi nok bli som går rundt med vårt lille brett i stedet for å bla i tunge bøker. Men blir vi mange…?

Bibliotekene ruster seg for Leseåret 2010

Jeg har fått en pressemelding fra Leser søker bok, som forteller at 40 % av landets kommuner har bibliotek som er rustet for Leseåret.  Pr 21. februar 2010 er det 208 medlemmer i biblioteknettverket Bok til alle, og flere er på vei.

– Vi er veldig glade for at det har kommet med så mange nye bibliotek i det siste. Det betyr at mange bibliotek er klare for å ta imot målgruppen for Leseåret: voksne med liten leseferdighet, sier nettverksrådgiver Tine Solvang i Leser søker bok.

Bok til alle-bibliotekene har en samling bøker som passer for voksne som av ulike grunner ikke har lest mye. Bøkene er gjort tilgjengelige både med mindre tekst, mer luft mellom linjene, og de er garantert frie for tunge formuleringer.

Bok til alle-bibliotekene er sentrale i leseåret 2010, fordi de har bøkene som passer for målgruppen. Kulturminister Anniken Huitfeldt sa til Dagsavisen 6. februar: ”Målsettingen er å skape større aksept for voksne uten leseferdigheter, øke kompetansen på tilpasset litteratur hos bibliotekene og å senke terskelen for å få folk til å besøke biblioteket. Det skal ikke være en skam å be om en lettlest bok.” Bok til alle-bibliotekene er de eneste folkebibliotekene som garantert har en samling av bøkene kulturministeren omtaler.

Gå til ditt lokale Bok til alle-bibliotek og be om en lettlest bok – eller en bok med ”Litt å lese”, som vi kaller det, oppfordrer Tine Solvang. Du vil finne en hylle i biblioteket merket BOK TIL ALLE. Bøkene med lilla merke er bøker med Litt å lese. Disse bøkene passer for voksne som har lyst til å lese bøker som er lette å komme seg gjennom.

Telemark fylke har best dekning, der er alle folkebibliotek med i Bok til alle-nettverket. I Oslo er det nesten 100 % dekning, og i Nord-Trøndelag, Rogaland, Troms, Nordland, Akershus og Vestfold er det også bra dekning.

Leser søker bok koordinerer Bok til alle-satsningen. Foreningen er også en av hovedaktørene i Leseåret. Foreningen sørger for at det finnes bøker for voksne som av ulike grunner synes det er vanskelig å lese vanlige bøker. Leser søker bok gir utviklingsstøtte til forfattere og utgivelsesstøtte til forlag. Formidlingen av bøkene skjer hovedsakelig gjennom folkebibliotekene. Fengselsbibliotek er også med i nettverket.

Løvekvinnen

Poleringen er problemet. Når jeg leser Løvekvinnen så er språket så perfekt hele tiden at det faktisk ender opp med å bli en distraksjon.

Helt siden jeg for mange år siden leste Salmer ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen, har jeg vært betatt av hans vakre språk. Språket til Fosnes Hansen er fremdeles kanskje noe av det vakreste som finnet i vår litterære verden. Salmer ved reisens slutt var også en sterk og god historie.

I Beretninger om beskyttelse var det melodiøse, rytmiske og vakre språket kanskje det aller beste med hele boken. De ulike historiene han her spinner sammen, hadde etter min mening varierende kvalitet som fortellinger. Likevel var det en bok jeg nøt i fulle drag. 

Etterhvert som jeg har lest en del bøker, har jeg kommet til følgende erkjennelse: Noen bøker har en så god historie at jeg aldri begynner å feste meg ved selve språket som enkeltstående element i fortellerkunsten. Noen ganger er både historien og språket så godt at det hele dras opp til ekstra store høyder. Og noen ganger er det egentlig bare språket som funker og historien er rett og slett ikke så veldig bra i det hele tatt, men jeg fortsetter å lese fordi språket faktisk er så veldig bra.

Løvekvinnen er i så måte interessant for meg på mange måter. Erik Fosnes Hansen har i og for seg skrevet en god historie. Og jeg tror jeg liker boken godt… Men som du sikkert har forstått allerede så er det noe som skurrer her. I hvert fall etter min mening.

Poleringen er problemet. Når jeg leser Løvekvinnen så er språket så perfekt hele tiden at det faktisk ender opp med å bli en distraksjon. I stedet for at språkets eleganse og rytme bærer historien fremover og beriker dens liv, blir jeg denne gangen sittende å tenke på hvor mye Hansen har jobbet med språket. Det blir dessverre forstyrrende etterhvert som historien skrider frem.

Men la det også være sagt: Erik Fosnes Hansen skriver godt. Historien om Eva Arktander som blir født med kroppen dekket av hår og de utfordringene det gir henne i livet, er absolutt lesverdig. Jeg er glad jeg har lest boken og den er et god skildring av hvordan mennesker og samfunn møter annerledeshet. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Hansen ikke har lyst til å fortelle meg en historie. Han har lyst til å vise meg hvor flink han er til å skrive. Og mangelen på fortellerglede er det som dessverre gjør at dette ikke blir noen innertier.

%d bloggere liker dette: