Herlig, dystert og vakkert fra Zafón

Himmelens fange

Store forventninger! Det er stikkordet for hvordan jeg følte det da jeg satte meg ned med Carlos Ruiz Zafóns siste roman Himmelens fange. Da er det lett å bli skuffet…..

Zafón har fått en solid plass mange litteraturelskeres hjerte verden over. Ikke så rart, kanskje? For er det noe vi liker så er det gode historier. Og med Vindens skygge, viste Zafón at han kan brette ut en historie med mange lag, parallelle skjebner, gotiske skikkelser og mysterier, tapt og vunnet kjærlighet og en dose reinspikka krim.

Vindens skygge viste oss vei inn i et eget univers, et mørkt og dystert Barcelona. Vi ble sendt videre inn i mørket gjennom Engelsen spill, dog uten at Zafon viste oss den samme litterære magien denne gangen. Velskrevet og godt? Ja! Men, det var likevel noe som ikke løftet det like høyt.

Den gotiske mester?

 Så hva med Himmelens fange? Jo, her er vi tilbake i Barcelona. Det er mørkere enn noensinne. Vi møter igjen Daniel Sempere og hans far, Fermín Romero de Torres, Bernarda, Bea, Barcelo – og enda flere av de kjente ansiktene fra tidligere. Men, det er Fermín som er den sentrale skikkelsen denne gangen. Og om vi syntes vi kjente ham fra før og visste noe om et liv fylt med plager, angst og fornedrelser – ja så har vi bare sett toppen av isfjellet tidligere.

Fermíns forhistorie males frem i et Barcelona der den kommende politiinspektøren Fumero er i ferd med å slå seg frem – bokstavelig talt. Den byen Zafón presenteres oss for vekker til minne en setning jeg husker fra filmteorien, der jeg leste om den poetiske realismen: «I den poetiske realismen har alltid det siste toget gått». Det er ikke håp. Alt er mørkt og det vil forbli slik.

Nå vet vi jo at Fermín har kommet seg gjennom det hele, men de mysteriene som rulles opp denne gangen, fikk meg virkelig til å kose meg. Her er det overraskelser og ubehageligheter. Og den magien jeg savnet i Engelens spill er tilbake. Jeg har tatt meg selv i å le for meg selv av Fermíns tilsynelatende utømmelige kilde av spreke, velformulerte utsagn. Og Zafón – som jeg noen gang tenker at må være vår egen tids språklige Fermín – strør om seg med metaforer, motsetningsfylte sammenligninger og forunderlige beskrivelser med noe så sjeldent som en gotisk eleganse.
Flere ganger blir jeg sittende å tenke på hvor stor likhet det er mellom Zafóns litteratur og den som vi får beskrevet fra en av hans sentrale skikkelser i universet sitt: Julian Carax.

Vindens skygge

Den store finalen oppleves kanskje å komme litt tidlig, denne gangen, men etterspillet forandrer mitt syn ganske kjapt. For det kunne ikke endt riktigere denne gangen. Og det er fortsatt nok av små, løse tråder som gjør at vi bare kan vente på neste kapittel, fra det dystre og mørke Barcelona, der det likevel finnes nok av gode mennesker som til tross for sine dystre skjebner bevarer livsgnist og kjærlighet.

Zafón oppleves som strammere i uttrykket denne gangen. Det er ikke fullt så mange ord og boken er mer lettbent (ikke lettvint) enn sine forgjengere. Den er kortere også. Og selv om jeg gjerne skulle ønske jeg kunne fortsette ferden innover i Zafóns univers når jeg kom til siste side, er det også godt å oppleve at jeg ikke savner noe når det hele er over.

En absolutt anbefaling!

Kai Remlovs fantastiske opplesning

PS: Det eneste triste nå, er at jeg ikke kan kose meg med lydboken på norsk. For her hadde det virkelig vært på sin plass men en ny runde med Kai Remlov – her kunne han igjen briljert som Fermín Romero de Torres. Men etter det jeg forstår, kommer det ingen lydbok denne gangen.

Topp 5: Det var en gang…

I det store og hele er vel alle åpningssetninger i romaner egentlig en vri på eventyrenes Det var en gang… Eller kanskje ikke. Men sannheten er ihvertfall den at det er en viktig setning. Kanskje den viktigste? Nåvel, i en roman er vel alle setningene viktige, men likevel er det noe spesielt med det aller første som står, på den første siden når man begynner på en ny bok. Once upon a time… Det var en gang… Det hendte i de dager… Den dagen snøen falt… Bortsett fra den siste – som er hentet fra det som etterhvert har blitt en slags mytisk stiloppgave fra fortidens skole – så er det alle kjente og (mer eller mindre) kjære åpninger på bøker.
I John Irvings Siste natt i Twisted River er en stor del av slutten viet en forfatters jakt på den perfekte setningen å begynne sin siste bok med. Denne fiktive forfatteren (eller er det Irving selv) jobber seg alltid fra slutten av historien og framover, slik at det siste han skriver blir historiens første setning. Det som i hvert fall er sikkert er at en romans åpningssestning er viktig for hvordan man møter og kommer i gang med en historie. Her er fem av mine favoritter når det gjelder åpninger av romaner. Nedtellingen starter her:

Hobbiten

 

5. Hobbiten av J.R.R. Tolkien
I et hull i en bakke, bodde det en hobbit.
En av de absolutte klassiske åpninger av en bok. Det er J.R.R. Tolkiens ord og det er starten på Hobbiten. Forhistorien til Ringenes Herre. Begge verkene, sammen med Silmarillion og resten av Tolkiens ulfullendte verker (eks. Hurins Barn) står som sentrale bøke i fantasy-genren. Åpningen på Hobbiten er seg selv svært enkel, men slår an en tone som hele historien og boken bære med seg videre. Det er eventyr, det er relativt ukomplisert og egentlig lettbent. Med det siste mener jeg ikke at det er en enkel og grunn historie, men språket og rytmen, fortellerstemmen og hastigheten har i mine ører et ganske lett og lystig preg.

Vanære

4. Vanære av J.M. Coetzee
J.M. Coetzee slår an en fantastisk innsiktsfull åpning av sin bok Vanære, som egentlig setter hele hovedpersonens perosnlighet ved starten av historien i et riktig og grelt lys.
Til å være en mann på hans alder, toogfemti år og skilt, synes han at han har løst problemet med sex ganske bra.
Jeg ser vanskelig at boken og introduksjonen av vår hovedperson kunne vært løst bedre. Nå vi i løpet av de få, neste setningene forstår at løsningen er å kjøpe sex fra en prostituert – ja da føler jeg at vi virkelig har fått satt mannen i sin bås og at vi er klare til en vandring med forandring. Ellers en flott bok, med sterkt budskap. Ikke bare hyggelig, men en bok som absolutt anbefales på det varmeste.

Trekkoppfuglen

 

3. Trekkoppfuglen av Haruki Murakami
Da telefonen ringte, sto jeg på kjøkkenet og kokte en kjele spagetti og plystret til en FM-sending av ouverturen til Rossinis Den tyvaktige skjære, som må være den helt rette musikken å koke pasta til.
Akkurat som med film, elsker jeg bøker som er langsomme. Bøker som lar tiden være og konsentrerer seg om  fortelle det den har lyst til og så får det ta den tiden det tar. Innledningen på Trekkoppfuglen gir et særdeles tydelig signal (for meg) om at her er det bare å forberede seg på at her vil tiden gå. Vi har god tid til å koke pasta, plystre, dvele og tenke. Godt å vite, tenker jeg når jeg leser dette og begir meg videre inn i denne mursteinen av en fabelaktig fortelling. Dette var mitt første møte med Murakami og det var kjærlighet ved første avsnitt.

Bunny Monros død

2. Bunny Monroes død av Nick Cave
«Det går til helvete,» tenker Bunny Monro i et slikt sjeldent øyeblikk av selvinnsikt som er forbeholdt dem som snart skal dø.
Det er virkelig smell i Nick Caves åpning på sin andre roman Bunny Monros død. Selv om jeg per dags dato ikke har lest boken ferdig – på langt nær – kan trygt si at jeg sjelden eller aldri har opplevd at en åpningssetning i en roman så til de grader setter stemningen for det som skal komm videre. Dette er dystert og trist, ynkelig og pinlig, morsomt og elegant – alt på en gang. Cave har en usedvanlig ærlig og direkte måte å skrive på. Det er rett på sak og det gis ikke ved dørene i noen setninger. Bunny Monro, er en virkelig ynkelig og patetisk person. Likevel får Cave fram gode sider ved mannen. Man blir både trist på hans vegne, pinlig berørt og glad i mannen. Og tonen er satt fra første setning.

Vindens skygge

1. Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón
Ja, så har jeg jukset litt. For boken og setningen som kommer på topp, fyller egentlig ikke alle kravene jeg selv har satt opp. Boken er Vindens skygge og setningen kommer først etter at vi har fått satt stemningen fra datidens Barcelona godt i brystet i et første avsnitt:
Daniel, det du skal få se i dag, kan du ikke fortelle til noen.
Og da er tonen og stemningen satt på plass. Det er begynnelsen på en historie om hemmeligheter, skjulte skatter, glemte bøker og tapte sjeler. Det er en setning som forteller oss at vi har mye i vente. Gotisk, dystert, vakkert og vemmelig. Ja, bøkene til Zafon har vel egentlig alt. Slik har dette blitt en av mine store, store favoritter.

Ja, sjansen er vel stor for at mange kan tenke seg andre kandidater som burde vært på lista. Men, dette var nå mine favoritter. Jeg minner også om vår Kahlih Gibran-konkurranse som fortsatt går.



Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón

Verken før eller siden har en bok truffet meg på en så spesiell måte som Vindens skygge gjorde da jeg leste og hørte denne. For meg fremstår det i dag som merkelig at jeg ikke ble fullstendig fengslet av denne bøken første gang jeg leste den. Men slik var det altså.

Det er for meg et mysterium hvordan bøker kan møte deg på forskjellige måter. Samme historien kan oppleves som fantastisk en dag og platt og trist en annen dag. Et godt eksempel på dette er Alkymisten av Paulo Coelho. Min opplevelse av den boken henger også tett sammen med hvor fengslet jeg ble av Vindens skygge – da den virkelig traff meg. Første gang jeg leste Alkymisten traff den meg som en virkelig god bok. En flott historie, med mye innhold og mye på hjertet. Da jeg ved en senere anledning høtre lydboken i norsk utgivelse, ble jeg nærmest lamslått av hvor lite innhold det faktisk var i boken. Plutselig framstod det hele som tamt, platt og med fullstendig mangel på dybde. I plutselig oppdaget jeg at Coelho ikke har lyst til at jeg skal tenke selv – han vil absolutt forklare alt sammen for meg. I lengden blir det faktisk kjedelig. Det kan nok være en forklaring her at jeg i mellom å lese Alkymisten og at jeg hørte på Alkymisten, ble jeg fullstendig grepet av Vindens skygge – ikke minst gjennom å høre den norske lydbok-utgivelsen.

Så var det altså Vindens skygge det skulle handle om her. Den første gangen jeg leste boken var det noe som ikke stemte. Jeg har slått meg til ro med at dette skyldes at jeg rett og slett tok feil av hva slags bok det var jeg leste og dette ble hengende som noe som irriterte meg litt. Men det var stor begeistring for boken rundt meg, så jeg ga den en ny sjanse. Det angrer jeg ikke på. Da jeg for andre gang leste boken var jeg helt med. Fullstendig fengslet i Zafóns dystre Barcelona – en by jeg aldri har vært i og plutselig ikke hadde lyst til å forlate. Det er deilig å bli så betatt av en bok og en historie. Det er deilig å kjenne at skyggene, dysterheten og utryggheten i boka, nærmest setter fysiske spor i kroppen.

Det er svært mange med meg som har blitt fengslet av Zafón bok. I store deler av verden har han falt i smak hos millioner av lesere. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå. For meg fremstår Zafón som en av de forfatterene som virkelig kan tegne med ordene sine. Beskrivelsene av menneskene, gatene, skyggene og den nærmest gotiske stemningen i boka, er ikke bare dystert vakkert – det er malerisk. For hver nye scene som utspiller seg, tegner Zafón nye bilder av Barcelona og menneskene som gir meg følelsen av å bo der. Følelsen av at jeg kjenner gatene, butikkene og plassene.

For en som er glad i bøker, har Vindens skygge ekstra mye å by på. Hvor fantastisk er det ikke å høre om «De glemte bøkers kirkegård», bokantikvariatet til familien Sempre og ikke minst Julian Carax og Lain Coubert! For dere som ikke allerede har lest boken er det følgende som er utgangspunkt for historien:

Vindens skygge handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv. (Hentet fra wikipedia)

Vindens skygge inneholder spenning, drama, «spøkelser», bøker, historie, sorger og fortvilelse. Boken ligger høyt på listen over det aller beste jeg har lest. Fascinerende – ettersom jeg ikke var så veldig begeistret første gangen jeg leste den. Zafón har skrevet mer – ikke minst Engelens spill der handlingen er lagt til tider før Vindens skygge. Også her er De glemte bøkers kirkegård og bokhandelen til Sempre sentralt i historien.
Lydboken i norsk versjon er også helt fantastisk. Kai Remlow står for en fantastisk opplesning der han uten å gjøre for mye ut av seg selv, bringer Zafóns skikkelser og miljøer til liv på en fabelaktig måte. Aller best er vel hans innlevelse og tolkning av Fernando Romero de Torres. Absolutt ubetalelig.

Garantier for at du vil like boken kan jeg ikke gi, men dersom du er glad i bøker og gode historier tror jeg sjansen er stor for at akkurat Vindens skygge til behage deg.

Boken er lest i vanlig, trykt utgave og hørt som lydbok lest av Kai Remlow.