Det er drømmen for mange og virkelighet for de få. Men Martin Fyrileiv er en av dem som nå kan si at han er en publisert forfatter. 36-åringen fra Namsos debuterer på Schibsted Forlag med den første boken i en serie som bærer navnet «Bergtatt». Og med det er han også med på å bekrefte hvor godt det gror i det norske fantasy-landskapet. Bokens offesielle lansering er 11. februar
Til daglig har Martin Fyrileiv sitt virke som lærer ved Høknes Barneskole i Namsos, og læreryrket har vært hverdagen hans de siste seks årene. Men det var ikke den retningen den nyslåtte forfatterens utdannelsesløp begynte.
– Jeg har mellomfag i Nordisk arkeologi fra NTNU Trondheim, men jeg så raskt at det var lite faste jobber i bransjen. Derfor hoppet jeg av studiene for å pense meg inn på et sikrere yrkesvalg. Da ble det lærer av meg også, sier Martin.
Etter endt utdannelse har han virket som lærer i ved Lauvsnes skole i Flatanger i to år og nå 4 år ved Høknes Barneskole i Namsos.
– I tillegg har jeg vært nesten fire år i forsvaret og har befalsutdanning derfra. Og jeg har blant annet jobbet frivillig som feltarkeolog i Staraja Ladoga i Russland.
Med andre ord er det snakk om en forfatter som har hendet både kunnskaper og erfaringer fra flere og svært ulike retninger både i arbeid og utdannelse. Men skrivingen har vært en del av livets hans lenge – så også «Bergtatt».
– Jeg tror jeg begynte å skrive litt nå og da i 2005, mens jeg studerte på lærerutdanningen. Jeg hadde egentlig ingen umiddelbare planer om å sende inn til noe forlag, men da Schibsted i 2011 holdt en åpen manuskonkurranse for barne- og ungdomslitteratur, var jeg bare nødt til å sende inn noe, sier Namsos-læreren.
6 av 300
– Jeg var tross alt nesten i mål, og hadde noen måneder å gjøre det «ferdig» på før fristen. Jeg sendte inn, og ble overrasket av at jeg faktisk klarte å bli en av de 6 vinnerne blant ca. 300 deltakere, og det på første forsøk. Jeg hadde aldri før sendt inn noe romanmanus til noe forlag. Jeg ble ganske overveldet for å si det mildt, fortsetter han.
Likevel har det tatt sin tid før han endelig har kunnet se en ferdig bok bli til og til han kan holde det første eksemplaret i hånden.
– Det første utkastet som ble sendt til forlaget, var veldig forskjellig sammenlignet det ferdige resultatet som nå foreligger mellom to permer. Manuset har utviklet seg i samarbeid med redaktøren og blitt mye bedre. Jeg er i sterk tvil om jeg noen gang i framtiden vil våge å lese gjennom førsteutkastet på nytt. Det tilhører fortiden, sier han før han legger til:
– Men jeg har arkivert første versjon, som alle andre versjoner fram mot utgivelse. I alt 12 versjoner har gått fram og tilbake mellom meg og forlaget.
Så har vi også fått bekreftet at det å gi ut bok ikke bare handler om å skrive, men også om å holde ut, ha vilje til å endre, justere, pirke og stryke. Og som for mange andre forfattere i Norge er ikke skrivingen en fulltidsjobb – ikke i kroner. Men det tar likevel mye av tiden.
– Jeg jobber 100 prosent som kontaktlærer og må tilpasse fritiden så jeg får tid til å skrive. Jeg sitter i perioder med to fulltidsjobber på grunn av skrivinga og det blir noen sene ettermiddager og kvelder, men siden det å bli forfatter er noe jeg ønsker å satse fullt og helt på, så er det ingen stor byrde i seg selv og jobbe så mye. Det går på bekostning av familien, men jeg har en samboer som støtter meg 110% og som er veldig fleksibel og forståelsesfull. Hun ønsker at jeg skal lykkes minst like mye som meg selv, forteller den musikkinteresserte forfatteren som også bruker musikk aktivt i skrivingen.
– Det er viktig for meg å høre på musikk når jeg skriver. Det setter meg i rett stemning.
En norrøn fantasytradisjon
Han har valgt å sikte seg inn mot det som av flere beskrives som en vanskelig sjanger bare å slippe gjennom hos forlagene med. Fantasy. Og sjangeren har vært med ham lenge.
– Fantasysjangeren begynte å interesserte meg først i ti-årsalderen da vi begynte å spille rollespill og da jeg oppdaget Tolkiens verden. Jeg har alltid vært fascinert av norrøn mytologi, overtro og folketro, forteller Martin.
Og da er vi på vei rett inn i hans eget univers som vi vil bli bedre kjent med i «Portvokteren» som er den første boken i en trilogi.
«Portvokteren» er første bok i en fantasyserien Bergtatt, for barn og ungdom i alderen ti år og oppover, forteller Fyrileiv.
Historien løper ut fra Jotunheimen og Lom kommune. Her møter vi en gutt som går i sjuende klasse, og som opplever en del merkelige ting som i bygda. En dag blir nabodamen funnet drept, og Einar, som hovedpersonen heter, begynner å lure på om faren er involvert i drapet. Han følger etter faren for å se hva han driver med, og oppdager en tunnel som fører langt inn i fjellet. En glemt verden ligger foran han, men ikke uten at han havner i alvorlige problemer. Han er så visst ikke alene. Han oppdager en gjemt verden inne i fjellet, der dverger og troll kjemper om overlevelsen. Myter og eventyr, ser ut til å være virkelig.
– Idéen til «Bergtatt» kom vel ikke av seg selv. Jeg har alltid vært glad i gode historier. Og når jeg ikke spilte rollespill lenger, så følte jeg at noe manglet i fantasyuniverset i Norge. Vi hadde veldig få bøker som baserte seg på norrøn mytologi, norsk folketro og overtro. Det rotekte norske! Historier vi har blitt fortalt i generasjoner og som har vært en del av oppvekst og skolegang i generasjoner. Jeg savnet den norske grunnmuren i fantasy, og ønsket å fortelle en slik historie, basert på vår egen nåtid, forteller Martin Fyrileiv og jeg tenker at det er en uredd tanke og en enda større ambisjon. Jeg sier til ham at det kan minne litt om hva jeg har lest om Tolkiens arbeid – han savnet en egen engelsk mytologi. Er du like ambisiøs som Tolkien?
– Jeg kjenner ikke Tolkiens indre drivkraft mot å erstatte en manglende engelsk mytologi. I Norge er vi så heldige at vi har en fantastisk myotologi allerede. Jeg ville aldri tenkt at noe burde rettes på med den, men jeg tror at den burde være lenger framme i norsk litteratur. Vi burde la oss inspirere mer av den i fantasysjangeren spesielt, slik at vi får en klarere stemme som et motsvar til fantasyen som blir skrevet i utlandet. Det siste jeg vil, er at fantasysjangeren i Norge skal forvitre inn i en sjangertåke som hovedsakelig lar seg inspirere av utenlandske bestselgere, så jeg oppfordrer så mange forfattere som mulig i denne sjangeren til å omfavne det som er i vår egen kulturarv og bruke dette som grunnlag for historiene. Tross alt, fantasylitteraturen i Norge har en forpliktelse, og det er å være etterkommeren til de tradisjonelle eventyrene.
Om det å skrive
Jeg tror arbeidsprosessen er like forskjellig som det er forfattere, sier Bergtattforfatteren. – Men noen likhetstrekk vil jeg tro finnes. Jeg er nødt til å ha musikk i bakgrunnen, gjerne noe som reflekterer sjangeren, scenen, osv. Filmmusikk er en god inspirator.
Og han har brukt mye tid for å komme i mål ,men han har også noe tips til de som har lyst til å prøve selv.
– For min egen del må karakterene og plottet modnes i hodet mens jeg noterer uten sammenheng, gjerne over flere dager og uker før jeg kaster meg inn i skriveprosessen. I begynnelsen var jeg like opphengt i skrivefeil , setningsoppbygging, som å få ferdig selve plottet. Mitt tips er at man bare bør begynne å skrive når man har plottet skissert foran seg. Historien blir gjerne til litt mens man skriver, og det fungerer godt for meg, men man må skrive. Føle at man produserer, og føle at historien formes. Først da ser i alle fall jeg hva jeg IKKE vil legge vekt på, og det er like viktig som å finne hvordan du VIL skrive historien. Rettskriving og setningsoppbygging kommer senere uansett.
Småpirkingen velger han heller å overlate til den siste fasen.
– Dessuten må man regne med å ha minst en omskriving av hele manuset. Skifte ut navn på karakterer, både protagonister og antagonister. Kaste de 200 sidene du har jobbet med i flere måneder, kanskje år, og skrive alt på nytt! Da er det dumt å ha brukt for mye tid på småtterier i begynnelsen.
Men som Martin også understreker, så er det vanskelig å få til dette helt alene.
– Jeg er så heldig å ha en samboer som liker å lese. Hun har også vært en viktig del av skriveprosessen, ved blant annet å lese gjennom flere av versjonene og gi tilbakemelding underveis. Ikke minst har det vært viktig å ha noen å kunne dele idéer med. Det er veldig få andre jeg deler noe som helst med tidlig i skriveprosessen. Det blir rett og slett for skummelt. Ikke for at jeg er redd for tilbakemelding, men for at idéen og plottet i seg selv trenger litt skygge så andre ikke fanger opp hva du tenker å skrive om. Hvis man har bestemt seg for å skrive en fortelling, så har man troen på den. Man føler at dette er det riktige. At den historien kan fortelles. Det er ikke slik at man føler dette for alle idéer man har. Når man først har funnet den, så hold den tett til brystet.
For en som har lyst til å skrive selv, har han en advarsel også.
– Det som er sikkert er at skriving er hardt arbeid. Det nytter ikke å tro at man kan knipse, så blir manuset ferdig. Når det er ferdigskrevet så har egentlig ikke jobben begynt enda. Det er først når man bearbeider det etter første utkast at historien begynner å leve, og selv da er det lenge til man sitter med en bok i hånden. Det er en prosess som vokser underveis, og har man ikke tid til å gjøre det skikkelig, så bør man holde seg unna. Det finnes svært få snarveier i denne jobben.
Han legger heller ikke skjul på at det har vært en lang vei fra han vant Schibsteds manuskonkkuranse i 2011.
– Det har tatt sin tid. Etter konkurransen i 2011 ble det et lite vakuum da redaktøren jeg hadde sluttet i jobben sin. Men for om lag ett år siden ble jeg tildelt ny redaktør, Leif Bull, som jeg har samarbeidet godt og tett med fram mot utgivelsen. Jeg har blitt veldig godt tatt vare på av Schibsted Forlag, og kunne ikke ha drømt om et bedre samarbeid. Man må som debutant være tålmodig. Ting tar gjerne litt tid, men et manus skal også bearbeides, utvikles, og ikke minst få en høy nok kvalitet.
Endelig forfatter
Fyrileiv legger ikke skjul på at det føles godt å endelig kunne kalle seg forfatter.
– Jeg har jobbet ett par år med forlaget, og er svært glad for at jeg nå kan si at jeg er en utgitt forfatter. Forventningene har dempet seg etter hvert som jeg har blitt kjent med bransjen. Det siste jeg vil er å leve i en utopisk bokverden der man tror at man skal bli rik, eller berømt. Da tror jeg man skriver på feil grunnlag.
For det er ikke penger som er drivkraften til Namsos nye, litterære sønn.
– Jeg vil fortelle historier. Historier som barn og unge kan huske som noe bra. Historier som gir leseglede, ikke minst for gutter som ikke har de store lesevanene. Mange finner ikke bøker de liker, og derfor ikke leser. Jeg ønsker å gjøre mitt for at de skal finne en slik god historie.
Så tenker han seg litt om.
– Der tror jeg læreren i meg dukket opp et sekund. Jeg ser hvor vanskelig det er for unge å finne litteratur de liker. Barnebøker er viktige for at de som vokser opp får et positivt forhold til bøker også i voksen alder, og i den medieverden de befinner seg i, fanger de unge langt vekk fra en god bok, sier lærer’n som likevel har visse ambisjoner på vegne av det kollektive.
– Vi trenger dessuten en ny, norsk fantasytradisjon i Norge. En tradisjon som baserer seg på det norrøne. Norsk fantasy som utmerker seg i sin egenart. At vi skriver noe som ikke bare er norsk, men også noe sjangeren har tilhørighet til. Kristine Tofte, og Song for Eirabu tror jeg har vært vendepunktet for en ny norsk fantasytradisjon. Vi har flere forfattere som har basert seg på det norrøne, blant annet Sigbjørn Mostue (Alvetegnet), Siri Pettersen (Odinsbarn), Tonje tornes (Hulder) (med flere..). Hvis det blir slik at norske forfattere skriver på norrønt grunnlag, vil jeg med sikkerhet si at vi har en ny norsk fantasytradisjon på frammarsj, og «Bergtatt»-serien er mitt bidrag til dette. En slik tradisjon vil også høste respekt i miljøet på et annet vis enn tidligere. Et slags norsk fantasy-noir?
Vil helst skrive
Martin har nok av ideer både i hodet og på papiret til en lang forfatterkarriere om vi skal tro ham selv.
– «Bergtatt»-serien vil nok ferdigstilles fortløpende. Jeg har planer om at dette skal være en trilogi, men er ikke fremmed for tanken om en fjerdebok, men dette er nok et par år fram i tid, og noe jeg vil ta stilling til etter hvert som serien skrider fram. Jeg ønsker ikke å binde meg i en fast ramme, og si bastant at slik vil det bli. Jeg er i utgangspunktet åpen for hvordan framdriften blir med serien etter hvert, men jeg ønsker ikke at det blir en serie som aldri tar slutt.
Og Namsos-læreren er ikke i tvil om hva som er det største ønske for fremtiden:
– Jeg ønsker selvfølgelig å satse på skrivingen, og kommer nok til å skrive parallellprosjekter etter hvert. Jeg har hodet fullt av historieskisser jeg ønsker å få ned på papiret. Mange av disse er fantasy for barn og ungdom, men jeg ønsker heller ikke å binde meg til å være kun en forfatter for barn og unge. Jeg har også en del idéer innen krimsjangeren for barn og voksne, men også fantasy for voksne.
Likevel vil nok Namsoselevene fortsatt kunne ha glede av sin forfatterlærer.
– Jeg kommer nok til å fortsette som lærer framover. Å være forfatter i Norge er ikke synonymt med god inntekt av skrivingen, og selv om man tjener greit et år, betyr det ikke at den samme inntekten dukker opp neste år. Men jeg ønsker i første omgang å jobbe litt mindre som lærer, for eksempel en dag mindre i uka, og dedikere denne dagen til skrivingen.
Night School – Arven
Magnus Chase og gudene fra Åsgard
Spøkelser både skremmer og fascinerer. Og det gjelder for både store og små, og har gjort det i uminnelige tider. I dag tipser vi om bøker med spøkelser i seg. Blir man noensinne kvitt redselen for spøkelser? Den man får inn i sjelen som barn. Jeg er søren meg ikke sikker. Selv om det selvsagt er flere spøkelser som også er hyggelig og rent lite skremmende, er det uhyggelig med spøkelser – ja, selv om vi alle vet at de egentlig ikke finnes. Men så var det det med om de kanskje… Nei, la oss heller presentere bøker, for unge i forskjellige aldre, som handler om spøkelser.
