The Chronicles Of Hawklan – Part 2, 3, og 4

Into Narsindal

Tidligere har jeg her på leselysten.com skrevet om mitt første møte med Roger Taylors «The Chronicles of Hawklan». Det var etter å ha lest den første boken i serien, «The call of the Sword». Da var jeg veldig fornøyd og så meget fram til fortsettelsen.

I løpet av sommeren kom jeg meg etter hvert gjennom det tre resterende delene av historien også. «The fall of Fyorlund», The waking of Orthlund» og «Into Narsindal». Det tok sin tid og om det var verdt det? Både ja og nei. Dermed skinner det kanskje allerede gjennom at jeg ikke er helt overbevist etter å ha lest hele serien.
Det hele begynte jo så veldig godt. «The call of the sword» var et friskt møte med en ny verden for meg. En fantasiverden der mennesker med ulike evner virkelig kjenner naturen, fjellene, metallene og vesnene i sine omgivelser. Hawklan – en healer – som ut av intet dukker opp som hele sin verdens store håp uten at han selv er klar over det og uten at han selv er villig til å tro på det. Med det første. Og i den første boka la virkelig Taylor til rette for at dette skulle bli en storslagen historie. I denne fantasyhistorien fant jeg plutselig ting jeg ikke visste at jeg har savnet i «Ringenes herre». En ny og spennende versjon av den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Et solid utgangspunkt for en episk fortelling av de sjeldne.
Det er virkelig synd at Taylor ikke makter å følge opp i noen av de påfølgende delene av historien – etter min mening. Der hvor det storslagne anslaget er lagt i første bok, blir det etter hvert veldig langt mellom de viktige tingene i historien og det er lange sekvenser som oppleves som fullstendig overflødige. Det er svært mye som skal fortelles og forklares, tilsynelatende uten at vi kommer noen vei. Det hvor Taylor er effektiv i språk og fortelling i den første boka, synes jeg han svikter gjennomgående på dette i de tre neste.
Når så det hele skal avsluttes og oppsummeres. Når den store krigen nærmer seg slutten og alt skal gå godt, blir det ingenting ut av det hele. Der andre fortellinger virkelig har et klimaks som gjør den lange reisen frem verdt alt slitet, opplever jeg det som at all luft går ut av Taylors historie. Til syvende og sist sitter jeg igjen med noen spørsmål: Var dette alt? Hadde du ikke mer å fortelle? Hvor ble det av finalen? Den store kampen? Den store seieren?
Jeg vil nok alltid sammenligne fantasybøker jeg leser med Ringenes herre – og det er kanskje urettferdig. Samtidig er disse to fortellingene eksempler på hvordan en bredt anlagt historie, med mange personer og mange tråder, til syvende og sist faller på plass – eller ikke. Der Tolkien gir meg opplevelse av viktighet og tyngde, makter ikke Taylor å gjøre det samme. Dermed sitter jeg igjen med en lang historie som til tider har vært tung å jobbe seg gjennom, og som til syvende og sist ikke gir en god opplevelse i det hele tatt. Nå mener jeg riktignok at man ikke bare skal lese fantastiske og gode bøker hele tiden. Man trenger noe som skaper en balanse og som viser deg fortskjellene på det dårlige, middelmådige og virkelig flotte. Uten nedturer vil heller ikke oppturene stå fram i sitt riktige og fortjente lys. Derfor er jeg heller ikke lei eller angrende fordi jeg har lest Taylors serie om Hawklan.
Jeg har kjøpt en til av bøkene hans. En frittstående oppfølger til serien om Hawklan, men jeg er ikke veldig sikker på om jeg kommer til å lese den. Til det har nok ikke Taylor overbevist nok. Jeg er likevel glad for at jeg faktisk fullførte serien slik at jeg har hen hel historie og holde opp mot allerede lest og forhåpentligvis kommende store bøker og serier i fantasysjangeren.

Bildet er coverert på «Into Narsindal» – den siste i serien «The Chronicles Of Hawklan»
Bildet er hentet fra Musroom ebooks
Boken er lest på min Cybook Gen3

The Chronicles of Hawklan av Roger Taylor

Denne våren har jeg vært så heldig å få utvidet min fantasy-horisont. Helt siden jeg for om lag 13 år siden fulførte Ringenes herre, har jeg alltid hatt lyst til å lese mer innenfor denne sjangeren- Likevel har det aldri falt seg slik at det har blitt noe av. Ikke før jeg i vår endelig skred til verket.

Valget falt på Roger Taylors serie om Hawklan i The chronicles of Hawklan. Dette er en serie på fire bøker, som senere har fått frittstående oppfølgere. Historien begynner med The call of the sword. Hawklan er healer. Etter at slottet Anderras Darion har stått tomt så lenge folket kan huske, dukker han opp nærmest ut fra intet og slår seg ned i slottet sammen med sin følgesvenn – fuglen Gavor. Hawklan har ingen minner om sin fortid, men tilsynelatende kjenner han likevel godt til Anderras Darion. Det er slik den storslåtte beretningen om Hawklan tar til. Vi følger Hawklan og hans etterhvert sentrale deltakelse i kampen for deg gode, mot den ulitmate ondskapen – Sumral.

Etterhvert som historien skrider frem kjenner Hawklan at en sterk kraft rører seg i ham. Han blir drevet mot å oppsøke kilden til en kraft som ikke er av det gode. Og han legger ut på en reise sammen med Gavor. Mer av historien røper jeg ikke…

Taylor skriver godt. Språket er etter min mening akkurat passe effektivt. Her er omgivelsene, bygninger og mennesker beskrevet inngående og godt uten at det blir brukt for mange ord på det. Jeg forsvant raskt inn hans skapte verden der Orthlund, Fyorlund, Riddin og Narsindal er rikene spiller seg ut i. En verden der menneskene er svært knyttet til naturens iboende kraft. En verden full av mystiske krefter. Dette er begynnelsen på en klassisk kamp mellom det gode og det onde.

En fengende og flott historie som jeg har hatt vanskelig for å legge fra meg. The Chronicles of Hawklan fortsetter i bøkene The Fall of Fyorlund, The waking of Ortlund og Into Narsindal

Denne boken er lest på min Cybook Gen 3

%d bloggere liker dette: