Downton Abbey-skaper med roman

BELGRAVIA_productimageBelgravia er en roman om hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene. Den er skrevet av Julian Fellowes og er nå ute på Gyldendal.

Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler …
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.

«Det er et bredt og morsomt lerret som strekkes, og Fellowes har mange gode tidsbilder og gir leserne en følelse av å lese noe eksklusivt.» (Guri Hjeltnes, VG)

«En klassisk britisk underholdningsroman, som har mye til felles med hans mest kjente verk, tv-serien Downton Abbey. Her er forbudt kjærlighet, svik og familiehemmeligheter så det monner.» (Marie L. Kleve, Dagbladet)

 

 

 
 

Blogglistenhits

Reklamer

Drama, lidenskap og hummerliv

MortonBokhøsten er for alvor over oss og det betyr at vi har mye å se frem mot i ukene og månedene som kommer. Leselysten.com begynner høsten med tre raske presentasjoner av noe vi kan glede oss til – ikke minst et etterlengtet comeback fra Erik Fosnes Hansen.

Ny ”slager” fra Kate Morton?
Kate Morton har solgt ti millioner bøker på verdensbasis og har en stor leserskare i Norge. Nå er hennes femte roman ute på norsk på Vigmostad & Bjørke.
Juni 1933. I familien Edevanes herskapshus er alt klart for det årlige midtsommerselskapet. 16 år gamle Alice Edevane er full av drømmer og fremtidshåp. Men innen klokken slår midnatt har familien lidd et tap som gjør at de forlater hjemmet sitt for alltid.
70 år senere er politietterforsker Sadie Sparrow i Cornwall på ferie. En dag kommer hun over et forlatt hus og får høre om tragedien som rammet familien som en gang bodde der. Alice Edevane, som nå har blitt en eldre dame, lever et stille og rolig liv som bestselgende krimforfatter i sitt fasjonable hjem i London. Helt til Sadie tar kontakt og vil vite mer om hennes fortid.  

Kate Morton (f. 1976) er en av verdens mest folkekjære forfattere. Hun er utgitt på 34 språk, i over 40 land. Huset ved innsjøen gikk rett til topps på bestselgerlistene i Australia og Canada da den kom ut i fjor og har også ligget inne på New York Times bestselgerliste. Kate Morton er fra Australia, men bor nå i London med mann og barn.

Les mer på hjemmesiden hennes: https://katemorton.com/6-2/

 

image005Brennende lidenskap
Vigmostad & Bjørke har flere bøker ute nå. Bare én hemmelighet er oppfølgeren til suksessromanen Bare én natt. Den svenske bokserien byr på underholdning, spenning, lidenskap og humor. En het beretning om sterke kvinner og hemmelighetene vi alle skjuler.
Den tretti år gamle feltlegen Isobel Sørensen holder hodet kaldt selv i de verste katastrofesituasjoner. Men når noen kutter den økonomiske støtten til hennes hjertebarn, den veldedige organisasjonen Medpax, mister hun fatningen.
Alexander De la Grip, yngste sønn i en av Sveriges mest innflytelsesrike adelsfamilier, er en skruppelløs jetsetter som er kjent for to ting: utseendet og kvinnehistoriene. Da en bakfull Alexander en dag treffer den rasende, men vakre legen, bestemmer han seg for at Isobel skal bli hans neste erobring – koste hva det koste vil.
Isobel vet at Alexander har det Medpax trenger; ubegrenset med penger. Folk er imidlertid ikke alltid dem de utgir seg for å være, og når tiltrekningen mellom dem er et faktum, tvinges begge til å revurdere noen etablerte sannheter. Kommer den dypt sårede Isobel noen gang til å kunne fortelle sin hemmelighet?

Simona Ahrnstedt (f. 1967) er forfatter, psykolog, feminist og blogger. Hun holder skrivekurs og brenner for romansesjangeren; bøker av kvinner, for kvinner, om kvinner.

 

HummerlivEtterlengtet fra Fosnes Hansen
Fra Cappelen Damm kommer i september en av høstens bøker som nok følges av størst forventninger. Erik Fosnes Hansen har ikke kommet med en roman siden Løvekvinnen i 2006 – en bok som igjen er aktualisert gjennom filmatiseringen av boken som kommer på kino denne høsten.
Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem og allerede i romanens dramatiske åpningsscene blir Sedd satt på en hard prøve idet han må forsøke å blåse liv i en døende banksjef. Utstyrt med Røde Kors Hjelpekorps’ gjenopplivningskurs gjør 14-åringen en heltemodig innsats, men til ingen nytte. Kanskje innvarsler den gamle banksjefens død den nye tid på hotellet Fåvnesheim, et gammeldags høyfjellshotell med stolte tradisjoner, men som nå lider under at turismen flytter seg til ‘det infernalske syden’ som Sedds bestefar, hotelldirektøren, pleier å si.
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.
Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.

1982 er et dramatisk år for Sedd og alle rundt ham. Et år på liv og død, kan man nesten si. Et år som vil forme livet hans for alltid.

 

 

Blogglistenhits

JoJo Moyes dominerer – Boklista uke 37

Jojo Moyes tar de to første plassene på lista over solgt skjønnlitteratur uke 36.
«Den ene pluss en» troner øverst, mens «Et helt halvt år» ligger som nummer to. Bak Jojo Moyes to bøker er Unni Lindell er inne på tredjeplass med «Brudekisten».
Når det gjelder Generell literatur er Bitta Mikkelborg også på topp med to bøker, «Kluter: strikking hele året» og «Sokker: strikking hele året». Dorthe Skappel følger opp med «Skappelstrikk».
Jojo Moyes topper også listen for billigbøker, med «Et helt halvt år», mens Alyson Richmans «Hele livet på en dag» og John Greens «Faen ta skjebnen» ligger på henholdsvis andre og tredje plass.

Hele Boklista finner du hos Bokhandlerforeningen:

Bokhandlerforeningen | Boklista.

3 bøker for ørene

Det er noe helt spesielt med lydbøker. En særegen måte å la seg flyte inn i et annet univers. Lydbokforlaget holder koken og sender stadig ut ventende godbiter. Her er 3 nye bøker for ørene.

Harpesang1. Harpesang av Levi Henriksen
Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.
Det er De Syngende Søskene Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt titusener av plater, singler med titler som Det er mitt kors å bære og Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel. Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos søsknene Thorsen.

Anmeldelsene av boken har vært gode:
«Varig gåsehud» 
Hamar Arbeiderblad
«Harpesang er det beste Levi Henriksen har skrevet noen gang. Historien er én av de aller eldste vi har, en slags skapelsesberetning … Dette framstår som oasen i bokhøsten for meg, en uimotståelig og god leseopplevelse.» 
Anita Krok, Glåmdalen

Amandas gåte2. Amandas gåte av Isabell Allende
«Amandas gåte» handler om en fryktløs kvinne som med alle midler forsvarer det hun elsker, og om familiens livreddende kraft.
Hun er en selvstendig, lynskarp, men også egenrådig og sta tenåring. Selv om Amanda Martíne og moren er ulike som natt og dag, er båndet mellom dem uslitelig. Da er serie morbide drap finner sted i hjembyen San Francisco, begynner Amanda å etterforske sakene, med hjelp av morfaren og internettvenner fra hele verden. Plutselig forsvinner moren sporløst, og Amandas hobby blir blodig alvorlig. Til slutt hviler det på hennes unge skuldre å redde morens liv.

«… forholdene mellom personene er beskrevet med like stor varme og klokskap som alltid i Allendes bøker. Og det er en fest å være til stede i familiesammenkomstene, som rommer store emosjoner og skarpe replikker.» 
skriver Kristine Isaksen i VG i sin omtale av boken.

Marmor3. Marmor av Torill Brekke
En eldre kvinne begraves fra Paulus kirke på Grünerløkka. På annen rad sitter barnebarnet Carla og tenker tilbake på hva bestemoren fortalte om livet sitt og generasjonene før. Ikke få barn! sa hun da Carla var tenåring: Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!
«Marmor» er en original slektsroman om en annerledes familie. Flere er rikt begavet, likevel strever de med samfunnets uskrevne regler. Vi får glimt av en stamfar fra Italia, vi treffer den avdødes to døtre som fremdeles hater henne intenst, og vi møter Carlas millionærfetter Jam som lever isolert fra omverdenen. Carla selv har nettopp fått vite at hun er gravid. Skal hun våge å få barnet?

Gode nyheter for e-bøkene? Momsfritak for bøker lønnsomt for norsk litteratur

En fersk rapport fra Oslo Economics konkluderer i en fersk rapport med at momsfritak for både papir- og e-bok er det som best ivaretar litteraturpolitiske målsetninger om en mangfolid norsk litteratur.

Hør! Hør!

Les mer hos forfatterforeningen.no
Ny rapport: Momsfritak for bøker lønnsomt for norsk litteratur | Den norske Forfatterforening DnF.

Solid debut om livet, Oslo og Jokke!

Lyden av asfaltDet er noe uimotståelig over «Lyden av asfalt». Opplevelsen av å lese noe dønn ærlig og direkte fra hjertet, er med hele veien. For dette er ikke bare en oppvekstroman om en ung gutt som til tider er i fri flyt og i stadig større kamp med og mot seg selv. Det er også et varmt og nært portrett av en by som både jeg-personen i romanen og forfatteren selv åpnebart har et elsk/hat forhold til.

Kulissen er Oslo, primært Oslo øst. Vi vandrer opp og ned byens gater og uten å være spesielt interessert i byens geografi, er det lett å henge med i historiens bevegelse. Den nesten konstante fysiske forflytningen vi befinner oss i, fra gate til gate, inn og ut av kjøpesenteret, ned mot Løkka, fra skole til skole, fra hjem til hjem, sørger for driv til historien. Det er en solid parallell til hovedpersonens nesten hvileløse vandring gjennom livet, der det meste mangler retning og vilje.

Men om det er noe som har både retning og vilje er det Kveine og hans historie. Skjønt det tar litt tid før vi virkelig rives med, er det sjelden vi mister interessen for historien. Til det er det for mange ubesvarte spørsmål, for mange uåpnede dører og for mange valg som enda ikke er tatt. Og heldigvis er det slik, at det som forfatteren bruker plass på i det aller første, og som noen ganger gir en følelse av at vi ikke kommer helt i gang, til syvende og sist sitter igjen som sentrale elementer i historien. Det føles godt å ha vært med på reisen gjennom en oppvekst fra begynnelsen og ingen hendelser eller tanker oppleves å være unyttige og overflødige. Snarere tvert om. Til å være debutant synes Kveine å ha en imponerende grep om de litterære grepene.

Kveines språk er direkte og uhøvla. Har en troverdig klang og han er flink til å la språket være en aktiv aktør i historien. Det understreker den sosiale settingen vi beveger oss i, tydeliggjør sosiale skiller som er sterkt tilstedeværende som drivende krefter i historien, og skaper også det nødvendige trøkket historien trenger. Parallelt med dette er Jokke en sentral karakter i historien. Guttegjengen fra Linderud suger Jokke og hans Valentinere til sitt bryst, han blir bæreren av ærligheten, han setter ord på det de ikke selv klarer. Han er en av dem. Den eneste sanne stemmen i en hverdag for flere av dem sliter med å finne sin plass, sitt sted å vokse. Vi ledsages av Jokkes tekster underveis og referansene går igjen også i kapitteloverskrifter. Samtidig som Jokkes liv – og død – er med på å danne en rød tråd gjennom hele historien. Et spennende grep som fungerer meget godt. Jokke, hans musikk, hans tekster og alle historiene og mytene rundt ham, har vært en del av undertegnedes liv også. Kveines bruk av ham som en del av rammeverket, vil nok være med på å gjøre historier, tanker og følelser gjenkjennelige for mange i vår felles generasjon.

Foto: John Andresen

Foto: John Andresen

«Lyden av asfalt» er en oppvekstroman fra Oslo, ja vel. Likevel har Kveines roman noe mye mer universelt over seg. For selv jeg, som vokste opp på bondelandet, ikke så langt unna Kveine i tid, kjenner meg igjen her. Jokke er en felles parallell, slik den er for mange av oss som ble fanget av hans direkte og ærlige rock. Men enda bedre er det hvordan karakterenes utfordringer, tanker og opplevelser av å være enten innenfor eller utenfor, er akkurat de samme som jeg kunne ha der jeg vokste opp – nord i Telemark. Så mang en gang kjenner jeg igjen meg selv når det gjelder både motgang og medgang, lengselen etter opplevelsene og angeren over de gale valgene. Hovedpersonens reise oppleves i det store og hele som viktig og interessant. Og får meg også til å reflektere over egne valg og tanker.

På den siden som trekker totalinntrykket litt ned, har jeg allerede vært innom at det nok tar litt lang tid før dette virkelig suger tak i oss. Når det først gjør det er det likevel på behørig vis. En annen ting jeg reagerer negativt på er at noen av karakteren rundt vår hovedperson tenderer til å bli i overkant tydelige. Noen av dem får sine nyanser malt frem, men dessverre er det noen av dem som etter hvert får litt preg av å være karikaturer av seg selv. Det er sjelden dette blir påtrengende, men her og der slår tanken inn om at det nok hadde gjort seg med et litt mer nyansert blikk på noen av dem. Samtidig er de alle med på å forme hovedpersonen, og er slik sett gode elementer i å få fortellingen fram.

Totalinntrykket er likevel solid. Ynge Kveine har begått noe som må beskrives som en solid debut. Det er en bok som er lett å anbefale ikke bare fordi den har en god historie, men også fordi den har noe på hjertet. Kveine setter ord på den rotløsheten så mange av oss har kjent på gjennom ungdomsårene. Følelsen av ikke å finne den rette hylla i livet. Et liv der vi kanskje lar tilfeldighetene avgjøre, snarere enn at vi tar aktive valg selv. «Lyden av asfalt» gir kanskje ikke svarene på de store spørsmålene, men den kan hjelpe deg med å sette i gang tankene. I tillegg til at den er en underholdende, morsom og temposterk roman. Dette siste er et avgjørende element i positiv retning. Det skjer mye og vi får sjelden muligheten til å slappe helt av. Akkurat som hovedpersonen, som jobber seg gjennom livet, fra slag til slag og med lengselsfullt blikk mot de altfor få seirene.

Vel blåst, Kveine!

 

 

 

Mer, mer, mer!

hmndweb-275x355«Huset mellom natt og dag» er et sårt tiltrengt bidrag til den norske litterære flora. Science fiction slik det skal være: Fylt til randen med action, tempo og råskap – i tillegg til en passende dose samfunnskritikk.

Jeg har alltid likt science fiction, men er samtidig en av dem som må innrømme at jeg for det meste har kost meg med sjangeren på film. Og noe av det som tiltaler meg så mye med denne sjangeren, både på lerretet og i skrevne ord, er hvordan skaperne kan dra oss med til ukjente verdener, langt fra våre hverdagslige liv, samtidig som de forteller historier om oss selv, våre liv, våre valg og våre omgivelser. I bøkenes verden har jeg vandret mer i det klassiske fantasylandskapet. Og selv om det også der kan spores spennende blikk på oss selv og samfunnskritikk, har det sjelden for min del gitt meg de samme og like treffende perspektivene som god science fiction får til.

Hva så med Ørjan N. Karlssons «Huset mellom natt og dag»? Jo, den river oss med inn i en dyster framtidsvisjon. Sentrert i et klaustrofobisk Europa, der alt synes å være gjenkjennbart, men likevel helt ulikt det vi kjenner det som i dag. Sentralt i historien ligger, nær sagt selvfølgelig, teknologien. Dagens app’er på telefoner og brett er strukket til å bli bioapper, operert inn i mennesker. Direkte tilgang til informasjon gjennom sansene. En verden der det alltid er noen som følger med, alltid noen som vet hvor du er og nesten alltid hvem du er.

Stemningen i det hele vekker klare assosiasjoner til mer eller mindre klassiske science fiction-noir filmer som «Bladerunner» og «Strange days». Vi nyter å alltid kjenne oss litt igjen og skremmes like mye av det som er forandret og fremmed. Jegeren og den jagede er sentrale for det hele. Tempoet drives stadig av flukten fra overmakten som kan befinne seg over alt og være hvem som helst. Men framdriften har hele tiden en søken med seg. Det letes etter svar, som når de kommer ofte bringer med seg nye spørsmål.

Karlsson imponerer meg på flere plan med denne boken, som er den første i en serie om Marko Eldfell.

Marko er en norsk desertør på flukt. I skjul i Tiranas livsfarlige gater livnærer han seg av strøjobber for lokale kriminelle. Etter en konflikt med en lokal mafioso finner militæret ut av hvor han befinner seg og flukten synes håpløs. Idet alt håp synes ute, tilbyr en eksentrisk forretningsmann seg å hjelpe, men det er en hake. For å vinne tilbake sin frihet må han spore opp sin tidligere troppssjef og gode venn, Jack Stenthon. Problemet er bare at Marko så Stenthon dø på slagmarken i Tblisi.

Dette danner utgangspunktet for en velskrevet, spennende og til tider intens fortelling der den dystre fremtidsvisjonen legger rammene for alt. Jorda er delt opp i mindre enklaver der kun de rikeste og mektigste kan bo, mens storparten av befolkningen må overleve i favelaer, brakkebyer og falleferdige, urbane bykjerner. Marko Eldfell er en klassisk og god actionhelt. Han behersker det meste, vet hvordan å overleve, men har samtidig tydelige menneskelige trekk som gjør ham både troveridg og interessant. Og dette med troverdigheten er en av tingene som imponerer mest i Karlssons bok. For i et univers der fantasien er det eneste som egentlig setter grensene for hva som er mulig og ikke, klarer han hele tiden å ha oss med på tankegangen og valgene han gjør. Fantastisk teknologi som kan virke fjernt og uendelig komplisert ved første øyekast, trekkes inn så det blir forståelige biter i totalen. Vi har ingen problemer med å tro på det vi blir presentert.

Parallelt med dette bruker Karlson gode elementer som sørger for at vi alltid føler en tilhørighet i vår egen historie. På denne måten trekker han fine linjer som bygger både dybde og engasjement.

Samfunnskritikken har jeg også nevnt. Den er aldri påtrengende, men likevel tydelig. Og selv om han tar i bruk svært mange av de klassiske elementene, eksempelvis storebror som alltid ser deg, hvordan penger og illegale markeder er de sterke drivkreftene, så blir dette gode elementer som er med på å fortelle det som er det aller viktigste med boken. Nemlig en god historie.

En skal kanskje være forsiktig med å bruke ord som nyskapende og enestående når det gjelder science ficton, men det kan samtidig være fristende i dette tilfellet. Men uansett om det er andre historier som tenderer inn mot samme tematikk og elementer som brukes, så har vi her fått en ny stjerne å følge med på i science fiction-landskapet.

Et ekstra pluss er det også hvordan historien trer frem med nærmest filmatiske scener. Det er ikke vanskelig å se for seg Marko Eldfell som en karakter på lerret eller skjerm. Det er i det minste lov å håpe.

Det kjedeligste med å ha lest boken er enkelt å greit at det sikkert vil føles som altfor lang tid før neste bok i serien om Eldfell kommer ut. I mellomtiden får jeg sette meg ned med boken en gang til. Og når jeg har lest gjennom en gang til, kan jeg rope ut: Mer, mer, mer!!!

«Huset mellom natt og dag» er i disse dager ute på Vendetta forlag.

Mer om boken, Karlsson og serien kan du lese her.

Totalt uengasjerende om utroskap

UnknownPaulo Coehlo er nå klar på norsk med sin nyeste roman «Utroskap». Dessverre blir det et heller uengasjerende kammerspill, der forfatterens forsøk på å skape dramatikk og kanskje sjokkere leserne, bare ender med å skape emosjonell avstand til karakteren og platthet i historien.
Paulo Coehlo har en stor fanskare, verden over. Og det er åpenbart at han har en evne til å treffe noe hos mange lesere. Suksessen hans ser ikke ut til å ha noen ende. Forfatterskapet hans er interessant på mange måter og har etter mitt syn klare høydepunkt og bunnmål. Min oppfatning er at hans forrige bok «Manuskriptene fra Accra» er hans hittil beste arbeid. Jeg ble både engasjert og betatt av historien. Det opplevdes som han denne gangen hadde noe å fortelle meg. Samtidig som han hadde en litt mer nøktern og passende innpakning på det hele enn hva jeg har opplevd fra Coehlos kant tidligere.

Denne gangen er det, som tittelen sier, utroskap som er temaet. Vi er i Sveits, der en kvinne har det perfekte liv, med perfekt mann, perfekte barn og i det hele tatt, et perfekt liv. Likevel er det noe som skurrer. Det er noe hun ikke er fornøyd med, uten at hun kan sette fingeren på det. Så blir hun brått – eller rettere sagt hun velger brått – å kaste seg ut i en affære med en tidligere ungdomskjæreste som nå er en politiker. Affæren innledes med at hun skal intervjuet ham. Når intervjuet er ferdig, låser han døren og hun går ned på kne for ham. Det er direkte formidlet, men uten særlig engasjement. Kvinnen er jeg-personen og alt sentrerer seg om hennes tanker, fortvilelse og undring over hva det er hun begir seg utpå.

«Coehlo forsøker nærmest desperat å engasjere oss – men det blir aldri mer enn ord på papiret»

Og det er i dette spennet mellom hva hun tenker, hva hun ikke forstår om seg selv, hva hun gjør, hva hun forsøker å ikke gjøre hele historien utspiller seg. Eller rettere sagt: Der den burde utspille seg. Og akkurat her er det Coehlo lykkes så lite denne gangen. For selv om han forsøker så helhjertet og intenst å engasjere og til og med sjokkere oss, blir det aldri mer enn ord på papiret. Og ganske kjapt begynner jeg å lure på hva han egentlig forsøker å gjøre. Skal jeg støtte denne kvinnen? Føle med henne? Føle avsky? Og fortsatt, etter å ha fordøyd boken godt, er jeg uten evne til å forstå hvor Coehlo virkelig vil denne gangen. Særlig når han forsøker å sjokkere eller kanskje bare vekkes oss skikkelig, med sex-scener som er direkte som bare det, så blir det heller aldri noe mer enn overdreven bruk av virkemidler. Det skaper verken engasjement, avsky eller forakt. Og kanskje er det tristeste av alt denne gangen at jeg ikke føler noe som helst.

Etter hvert som historien utspiller seg og flokene blir større for kvinnen, begynner igjen Coehlo å falle tilbake til en av hans mest irriterende grep som forfatter. Han må forklare meg absolutt alt. Jeg etterlates aldri for meg selv, med mine tanker og funderinger over hva personene i boken tenker, føler og hvorfor de gjør ting. Det er som han sitter med en teskje og heller informasjonen inn i hjernebarken min. Bare for å være helt sikker på at jeg ikke misforstår noe som helst. Jeg har aldri skjønt hvorfor forfattere ønsker å gjøre noe slikt. For er det ikke akkurat i skjæringspunktet mellom hva vi leser og hva vi får lov til å fundere over selv at de store bøkene trer frem og viser hva som virkelig er god litteratur? Denne gangen er det så påtrengende hvordan forfatteren ønsker å fortelle meg alt att det blir direkte irriterende. Det hemmer hele engasjementet for historien og er i sin tur med på å øke avstanden til karakterene. Og alt dette er veldig synd. For det Coehlo forsøker å debattere og belyse, nemlig utroskap, har så uendelig godt av å kunne bli behandlet på en god måte.

Jeg kan heller ikke la være å si noe om opprullingen og avslutningen av det hele. For her kom det eneste tidspunktet der jeg virkelig lot meg engasjere litt. Dessverre var det av lattermildhet. For i det Coehlo skal avslutte det hele, bringe historien til en ende og sørge for at alt henger sammen, tar han oss – bokstavelig talt – med på en flytur så pompøs og svulstig som jeg sjelden har opplevd. Og jeg skal forsøke å ikke latterliggjøre her, men jeg klarte ikke å dy meg da jeg leste det. Jeg tok til høytlesningen for å fortelle mine omgivelser om hva det var jeg leste.

Coehlo forsøker nærmest desperat å engasjere oss, men det blir aldri mer enn ord på papiret denne gang. Dessverre. En bok med tittelen Utroskap hadde fortjent så veldig mye bedre.

 

Sebald setter spor i sjelen

Campo-Santo_hd_image”Campo Santo” … Bare tittelen på denne boken vekker min umiddelbare interesse. Og med et omslag som oser av lyst til å dra meg inn i en fremmed verden. På jakt etter opplevelser, følelser og (for meg) helt nye tanker.
W.G. Sebald er et nytt bekjentskap for meg. Og jeg får litt den samme følelsen som da jeg brøt John Irwing-møydommen min med «Siste natt i Twisted River»: Irriterende at jeg ikke gjorde det før. Glede over endelig å ha gjort det.
Så langt har jeg dykket ned i prosa-delen av Santo Campo. På fire korte tekster blir jeg på behørig vis dratt ned og inn i en verden der refleksjon og tanke er så tilstedeværende at jeg fort kan fastslå at jeg ikke vil ut. Så snart jeg lukker boken for et annet gjøremål er det som hjernen min roper: «Jeg vil tilbake!!»

Mens jeg satt å leste i Santo Campo, var jeg i ferd med å gi min knappe halvliter til blodbanken. Det ble en forunderlig og herlig liten seanse der jeg på den ene side, i høyre arm, var i ferd med å gi av meg selv for å hjelpe liv, mens jeg på den annen side, i venstre hånd, hold boken til Sebald hvor jeg leste om død, begravelser, gravstøtter og –hus og tradisjoner knyttet til dette. Et helt absurd spenn å bli sittende i. Samtidig så flott med så kraftige kontraster mellom den kulturelle siden og den fysiske siden av meg denne dagen.
Teksten jeg leste er en skjønnlitterær tekst, der Sebald utforsker tanker, tro, overtro og skepsis med mer rundt begravelser og ritualene vi er gjennom i de vi skal ta farvel med våre kjære. Et tema som skulle gjør meg nedstemt, kanskje? Men det virker ikke slik. I stedet blir jeg sittende å tenke og så mange ting i livet. Smått og stort. Universelt og jordnært. Men alt oppleves som viktig.

Grubleriene han setter i gang hos meg handler om store spørsmål. På den ene siden vil jeg kjenne svarene, på den annen vil jeg helst ikke. På samme tid vil jeg tro og tvile. Og det som fascinerer meg mest midt oppe i alle disse tankene som Sebald setter i gang, er hvor tilsynelatende enkelt han får det til. For her trer ikke språket frem som noe ekstravagant, snarere er det motsatt. Det er kort, lett og nesten lekent. Noe som i seg selv skaper gode spenninger mellom språk og tema.
0 R UMAX     PL-II            V1.5 [4]Dette siste understreker også tematikken i denne lille historien. Den følelsen vi stilles i når døden trer inn i vår sfære. Den som deler seg i gode minner og erindrede gleder på den ene siden, og det intense savnet og tapet på den andre siden. Jeg leser historien hans ferdig på t-banen på vei hjem. Det handler fortsatt om gravstøtter, gravfølger og likvaker – og jeg undres om jeg skal føle dårlig samvittighet fordi jeg smiler og føler trang til å le, mens jeg leser om disse alvorlige temaene. Det gjør noe med meg når jeg leser Sebald.

Hele prosa-delen av denne boken berører noe sentralt i mitt liv føles det som. Hver på sitt forunderlige vis. Og alle historiene setter et spor av en eller annen form i hjernen min. Og i sjelen min.

Det er ikke vanskelig å anbefale Capo Santo.

 

Vil bergta hele kongeriket

Bergtatt høyoppløstDet er drømmen for mange og virkelighet for de få. Men Martin Fyrileiv er en av dem som nå kan si at han er en publisert forfatter. 36-åringen fra Namsos debuterer på Schibsted Forlag med den første boken i en serie som bærer navnet «Bergtatt». Og med det er han også med på å bekrefte hvor godt det gror i det norske fantasy-landskapet. Bokens offesielle lansering er 11. februar

Til daglig har Martin Fyrileiv sitt virke som lærer ved Høknes Barneskole i Namsos, og læreryrket har vært hverdagen hans de siste seks årene. Men det var ikke den retningen den nyslåtte forfatterens utdannelsesløp begynte.
Jeg har mellomfag i Nordisk arkeologi fra NTNU Trondheim, men jeg så raskt at det var lite faste jobber i bransjen. Derfor hoppet jeg av studiene for å pense meg inn på et sikrere yrkesvalg. Da ble det lærer av meg også, sier Martin.
Etter endt utdannelse har han virket som lærer i ved Lauvsnes skole i Flatanger i to år og nå 4 år ved Høknes Barneskole i Namsos.
I tillegg har jeg vært nesten fire år i forsvaret og har befalsutdanning derfra. Og jeg har blant annet jobbet frivillig som feltarkeolog i Staraja Ladoga i Russland.
Med andre ord er det snakk om en forfatter som har hendet både kunnskaper og erfaringer fra flere og svært ulike retninger både i arbeid og utdannelse. Men skrivingen har vært en del av livets hans lenge – så også «Bergtatt».
Jeg tror jeg begynte å skrive litt nå og da i 2005, mens jeg studerte på lærerutdanningen. Jeg hadde egentlig ingen umiddelbare planer om å sende inn til noe forlag, men da Schibsted i 2011 holdt en åpen manuskonkurranse for barne- og ungdomslitteratur, var jeg bare nødt til å sende inn noe, sier Namsos-læreren.

6 av 300
Jeg var tross alt nesten i mål, og hadde noen måneder å gjøre det «ferdig» på før fristen. Jeg sendte inn, og ble overrasket av at jeg faktisk klarte å bli en av de 6 vinnerne blant ca. 300 deltakere, og det på første forsøk. Jeg hadde aldri før sendt inn noe romanmanus til noe forlag. Jeg ble ganske overveldet for å si det mildt, fortsetter han.
Likevel har det tatt sin tid før han endelig har kunnet se en ferdig bok bli til og til han kan holde det første eksemplaret i hånden.
Det første utkastet som ble sendt til forlaget, var veldig forskjellig sammenlignet det ferdige resultatet som nå foreligger mellom to permer. Manuset har utviklet seg i samarbeid med redaktøren og blitt mye bedre. Jeg er i sterk tvil om jeg noen gang i framtiden vil våge å lese gjennom førsteutkastet på nytt. Det tilhører fortiden, sier han før han legger til:
Men jeg har arkivert første versjon, som alle andre versjoner fram mot utgivelse. I alt 12 versjoner har gått fram og tilbake mellom meg og forlaget.
Så har vi også fått bekreftet at det å gi ut bok ikke bare handler om å skrive, men også om å holde ut, ha vilje til å endre, justere, pirke og stryke. Og som for mange andre forfattere i Norge er ikke skrivingen en fulltidsjobb – ikke i kroner. Men det tar likevel mye av tiden.
Jeg jobber 100 prosent som kontaktlærer og må tilpasse fritiden så jeg får tid til å skrive. Jeg sitter i perioder med to fulltidsjobber på grunn av skrivinga og det blir noen sene ettermiddager og kvelder, men siden det å bli forfatter er noe jeg ønsker å satse fullt og helt på, så er det ingen stor byrde i seg selv og jobbe så mye. Det går på bekostning av familien, men jeg har en samboer som støtter meg 110% og som er veldig fleksibel og forståelsesfull. Hun ønsker at jeg skal lykkes minst like mye som meg selv, forteller den musikkinteresserte forfatteren som også bruker musikk aktivt i skrivingen.
Det er viktig for meg å høre på musikk når jeg skriver. Det setter meg i rett stemning.

Martin Fyrileiv hoEn norrøn fantasytradisjon
Han har valgt å sikte seg inn mot det som av flere beskrives som en vanskelig sjanger bare å slippe gjennom hos forlagene med. Fantasy. Og sjangeren har vært med ham lenge.
Fantasysjangeren begynte å interesserte meg først i ti-årsalderen da vi begynte å spille rollespill og da jeg oppdaget Tolkiens verden. Jeg har alltid vært fascinert av norrøn mytologi, overtro og folketro, forteller Martin.
Og da er vi på vei rett inn i hans eget univers som vi vil bli bedre kjent med i «Portvokteren» som er den første boken i en trilogi.
«Portvokteren» er første bok i en fantasyserien Bergtatt, for barn og ungdom i alderen ti år og oppover, forteller Fyrileiv.
Historien løper ut fra Jotunheimen og Lom kommune. Her møter vi en gutt som går i sjuende klasse, og som opplever en del merkelige ting som i bygda. En dag blir nabodamen funnet drept, og Einar, som hovedpersonen heter, begynner å lure på om faren er involvert i drapet. Han følger etter faren for å se hva han driver med, og oppdager en tunnel som fører langt inn i fjellet. En glemt verden ligger foran han, men ikke uten at han havner i alvorlige problemer. Han er så visst ikke alene. Han oppdager en gjemt verden inne i fjellet, der dverger og troll kjemper om overlevelsen. Myter og eventyr, ser ut til å være virkelig.
Idéen til «Bergtatt» kom vel ikke av seg selv. Jeg har alltid vært glad i gode historier. Og når jeg ikke spilte rollespill lenger, så følte jeg at noe manglet i fantasyuniverset i Norge. Vi hadde veldig få bøker som baserte seg på norrøn mytologi, norsk folketro og overtro. Det rotekte norske! Historier vi har blitt fortalt i generasjoner og som har vært en del av oppvekst og skolegang i generasjoner. Jeg savnet den norske grunnmuren i fantasy, og ønsket å fortelle en slik historie, basert på vår egen nåtid, forteller Martin Fyrileiv og jeg tenker at det er en uredd tanke og en enda større ambisjon. Jeg sier til ham at det kan minne litt om hva jeg har lest om Tolkiens arbeid – han savnet en egen engelsk mytologi. Er du like ambisiøs som Tolkien?
Jeg kjenner ikke Tolkiens indre drivkraft mot å erstatte en manglende engelsk mytologi. I Norge er vi så heldige at vi har en fantastisk myotologi allerede. Jeg ville aldri tenkt at noe burde rettes på med den, men jeg tror at den burde være lenger framme i norsk litteratur. Vi burde la oss inspirere mer av den i fantasysjangeren spesielt, slik at vi får en klarere stemme som et motsvar til fantasyen som blir skrevet i utlandet. Det siste jeg vil, er at fantasysjangeren i Norge skal forvitre inn i en sjangertåke som hovedsakelig lar seg inspirere av utenlandske bestselgere, så jeg oppfordrer så mange forfattere som mulig i denne sjangeren til å omfavne det som er i vår egen kulturarv og bruke dette som grunnlag for historiene. Tross alt, fantasylitteraturen i Norge har en forpliktelse, og det er å være etterkommeren til de tradisjonelle eventyrene.

Om det å skrive
Jeg tror arbeidsprosessen er like forskjellig som det er forfattere, sier Bergtattforfatteren. – Men noen likhetstrekk vil jeg tro finnes. Jeg er nødt til å ha musikk i bakgrunnen, gjerne noe som reflekterer sjangeren, scenen, osv. Filmmusikk er en god inspirator.
Og han har brukt mye tid for å komme i mål ,men han har også noe tips til de som har lyst til å prøve selv.
For min egen del må karakterene og plottet modnes i hodet mens jeg noterer uten sammenheng, gjerne over flere dager og uker før jeg kaster meg inn i skriveprosessen. I begynnelsen var jeg like opphengt i skrivefeil , setningsoppbygging, som å få ferdig selve plottet. Mitt tips er at man bare bør begynne å skrive når man har plottet skissert foran seg. Historien blir gjerne til litt mens man skriver, og det fungerer godt for meg, men man må skrive. Føle at man produserer, og føle at historien formes. Først da ser i alle fall jeg hva jeg IKKE vil legge vekt på, og det er like viktig som å finne hvordan du VIL skrive historien. Rettskriving og setningsoppbygging kommer senere uansett.
Småpirkingen velger han heller å overlate til den siste fasen.
Dessuten må man regne med å ha minst en omskriving av hele manuset. Skifte ut navn på karakterer, både protagonister og antagonister. Kaste de 200 sidene du har jobbet med i flere måneder, kanskje år, og skrive alt på nytt! Da er det dumt å ha brukt for mye tid på småtterier i begynnelsen.
Men som Martin også understreker, så er det vanskelig å få til dette helt alene.
Jeg er så heldig å ha en samboer som liker å lese. Hun har også vært en viktig del av skriveprosessen, ved blant annet å lese gjennom flere av versjonene og gi tilbakemelding underveis. Ikke minst har det vært viktig å ha noen å kunne dele idéer med. Det er veldig få andre jeg deler noe som helst med tidlig i skriveprosessen. Det blir rett og slett for skummelt. Ikke for at jeg er redd for tilbakemelding, men for at idéen og plottet i seg selv trenger litt skygge så andre ikke fanger opp hva du tenker å skrive om. Hvis man har bestemt seg for å skrive en fortelling, så har man troen på den. Man føler at dette er det riktige. At den historien kan fortelles. Det er ikke slik at man føler dette for alle idéer man har. Når man først har funnet den, så hold den tett til brystet.
For en som har lyst til å skrive selv, har han en advarsel også.
Det som er sikkert er at skriving er hardt arbeid. Det nytter ikke å tro at man kan knipse, så blir manuset ferdig. Når det er ferdigskrevet så har egentlig ikke jobben begynt enda. Det er først når man bearbeider det etter første utkast at historien begynner å leve, og selv da er det lenge til man sitter med en bok i hånden. Det er en prosess som vokser underveis, og har man ikke tid til å gjøre det skikkelig, så bør man holde seg unna. Det finnes svært få snarveier i denne jobben.
Han legger heller ikke skjul på at det har vært en lang vei fra han vant Schibsteds manuskonkkuranse i 2011.
Det har tatt sin tid. Etter konkurransen i 2011 ble det et lite vakuum da redaktøren jeg hadde sluttet i jobben sin. Men for om lag ett år siden ble jeg tildelt ny redaktør, Leif Bull, som jeg har samarbeidet godt og tett med fram mot utgivelsen. Jeg har blitt veldig godt tatt vare på av Schibsted Forlag, og kunne ikke ha drømt om et bedre samarbeid. Man må som debutant være tålmodig. Ting tar gjerne litt tid, men et manus skal også bearbeides, utvikles, og ikke minst få en høy nok kvalitet.

Endelig forfatter
Fyrileiv legger ikke skjul på at det føles godt å endelig kunne kalle seg forfatter.
Jeg har jobbet ett par år med forlaget, og er svært glad for at jeg nå kan si at jeg er en utgitt forfatter. Forventningene har dempet seg etter hvert som jeg har blitt kjent med bransjen. Det siste jeg vil er å leve i en utopisk bokverden der man tror at man skal bli rik, eller berømt. Da tror jeg man skriver på feil grunnlag.
For det er ikke penger som er drivkraften til Namsos nye, litterære sønn.
Jeg vil fortelle historier. Historier som barn og unge kan huske som noe bra. Historier som gir leseglede, ikke minst for gutter som ikke har de store lesevanene. Mange finner ikke bøker de liker, og derfor ikke leser. Jeg ønsker å gjøre mitt for at de skal finne en slik god historie.
Så tenker han seg litt om.
Der tror jeg læreren i meg dukket opp et sekund. Jeg ser hvor vanskelig det er for unge å finne litteratur de liker. Barnebøker er viktige for at de som vokser opp får et positivt forhold til bøker også i voksen alder, og i den medieverden de befinner seg i, fanger de unge langt vekk fra en god bok, sier lærer’n som likevel har visse ambisjoner på vegne av det kollektive.
Vi trenger dessuten en ny, norsk fantasytradisjon i Norge. En tradisjon som baserer seg på det norrøne. Norsk fantasy som utmerker seg i sin egenart. At vi skriver noe som ikke bare er norsk, men også noe sjangeren har tilhørighet til. Kristine Tofte, og Song for Eirabu tror jeg har vært vendepunktet for en ny norsk fantasytradisjon. Vi har flere forfattere som har basert seg på det norrøne, blant annet Sigbjørn Mostue (Alvetegnet), Siri Pettersen (Odinsbarn), Tonje tornes (Hulder) (med flere..). Hvis det blir slik at norske forfattere skriver på norrønt grunnlag, vil jeg med sikkerhet si at vi har en ny norsk fantasytradisjon på frammarsj, og «Bergtatt»-serien er mitt bidrag til dette. En slik tradisjon vil også høste respekt i miljøet på et annet vis enn tidligere. Et slags norsk fantasy-noir?

Vil helst skrive
Martin har nok av ideer både i hodet og på papiret til en lang forfatterkarriere om vi skal tro ham selv.
«Bergtatt»-serien vil nok ferdigstilles fortløpende. Jeg har planer om at dette skal være en trilogi, men er ikke fremmed for tanken om en fjerdebok, men dette er nok et par år fram i tid, og noe jeg vil ta stilling til etter hvert som serien skrider fram. Jeg ønsker ikke å binde meg i en fast ramme, og si bastant at slik vil det bli. Jeg er i utgangspunktet åpen for hvordan framdriften blir med serien etter hvert, men jeg ønsker ikke at det blir en serie som aldri tar slutt.
Og Namsos-læreren er ikke i tvil om hva som er det største ønske for fremtiden:
Jeg ønsker selvfølgelig å satse på skrivingen, og kommer nok til å skrive parallellprosjekter etter hvert. Jeg har hodet fullt av historieskisser jeg ønsker å få ned på papiret. Mange av disse er fantasy for barn og ungdom, men jeg ønsker heller ikke å binde meg til å være kun en forfatter for barn og unge. Jeg har også en del idéer innen krimsjangeren for barn og voksne, men også fantasy for voksne.
Likevel vil nok Namsoselevene fortsatt kunne ha glede av sin forfatterlærer.
Jeg kommer nok til å fortsette som lærer framover. Å være forfatter i Norge er ikke synonymt med god inntekt av skrivingen, og selv om man tjener greit et år, betyr det ikke at den samme inntekten dukker opp neste år. Men jeg ønsker i første omgang å jobbe litt mindre som lærer, for eksempel en dag mindre i uka, og dedikere denne dagen til skrivingen.