Kan jeg anbefale en bok jeg ikke blir fengslet av?

Det er et av to spørsmål jeg stiller meg og som jeg håper jeg har funnet gode svar på. Det andre spørsmålet, og kanskje vel så viktige, er: Kan jeg anbefale, eller i det hele tatt uttale meg om en bok jeg ikke har lest ferdig?

Det er ikke første gang jeg har gjort meg slike tanker som dette. Da jeg var yngre, veldig mye yngre, hadde jeg en innstilling om at en bok jeg haddde begynt på, måtte fullføres. Dette førte naturlig nok til at slet meg gjennom en hel del bøker som etter min mening ikke bare har vært kjedelige, liten medrivende og noen til og med direkte dårlig.
En dag forstod jeg imidlertid at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg slo meg til ro med at det måtte være lov å slutte å lese en bok som ikke fenget meg på noe som helst vis. Vendepunktet for meg var «Sofies verden» av Jostein Gaarder. Det var rett og slett for meg umulig å fullføre den. Jeg har imidlertid aldri definert boka som dårlig. Jeg synes bare den var svært kjedelig. At «Sofies verden» har fengslet mange er jeg imidlertid ikke overrasket over. For det er noe spennende bare ved tanken om å kunne bringe lærdom til mennesker på en slik litterær måte. Og med tanke på hvor mange som har kjøpt (og trolig lest) boken er det ingen tvil om at den må ha mye bra ved seg. Poenget for meg var bare det at den ikke fenget meg i det hele tatt.
Mange år har gått siden den gang. Og jeg har lest mange bøker – og fullført de fleste. Det er sjelden jeg finner så lite som tiltaler meg ved en bok at jeg ikke fullfører den.

kamelgutten_nyDen boken som jeg nå da har tenkt å forsøke meg å anbefale, uten å ha lest den ferdig og uten virkelig å ha blitt fenget av den, er langt unna å være en bok jeg kan si at jeg ikke liker. Snarere handler det om at jeg personlig ikke fenges av historien. Når jeg likevel vil anbefale den, så handler det om min overbevisning om at mange vil oppleve dette som en god, medrivende og engasjerende historie. Jeg tenker nemlig slik at en bok skal leses på sine egne premisser. En bok skal ikke defineres ut ifra hva en person skulle ønske den var. Akkurat som jeg mange ganger har lest filmanmeldelser av herlige underholdningsfilmer, som får slakt fordi den som anmelder den synes å skulle ønske at det var et dyptgripende, fransk drama. Og det går jo ikke an.
Boken jeg da vil anbefale er «Kamelgutten» av Sakin H. Jaiteley. Jeg omtalte tidligere denne i artikkelen om 3 førsteinntrykk og det ante meg allerede da at dette ikke var den typen historie som jeg vanligvis verdsetter høyest. Men, jeg tenkte også at jeg absolutt skulle gi boken sjanse. Her er resymeet fra forlaget (Juritzen): Santiago er en ung gutt som mister sin familie under den store flommen i India. Han blir satt på en lastebil sammen med en enda yngre jente, uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje.
De to skilles raskt, og Santiago ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater. Han blir en stallgutt som skuffer møkk i kamelstallen og lever av kjeks og vann.
Men han håper på en fremtid: at han en dag skal få ri på sjeikens kameler i et av de intense kamelløpene, nasjonalsporten som tar livet av barnejockeyer hvert eneste år.
Snart oppdager Santiago at jenta han møtte i lastebilen, har endt opp i sjeikens harem. Han lover henne å vinne det store kamelløpet, som sjeiken sier kan bli redningen for dem begge.
Hjertet til Santiago begynner for alvor å banke, både for den kommende konkurransen, og ikke minst for den vakre Daya.
En tredel ute i boka savner jeg fortsatt følelsen av virkelig å bli revet med videre. For min del handler det nok om at det er lite her som overrasker meg. Dramatikken i historien er absolutt tilstedeværende og det Santiago utsettes for berører meg på et vis. Likevel gripes jeg aldri helt. Det har nok også nå å gjøre med at jeg synes språket er litt flatt. Det er litt forutsigbart og jeg savner ord og vendinger som løfter scener og hendelser ut av boken og inn i min visuelle sfære. Samtidig blir det nesten litt i overkant korrekt og flinkt.
Likevel må jeg si dette: Jeg tror svært mange lesere der ute vil bli grepet av historien om Santiago og Daya. For her er det drama i store mengder. Det handler om barn som utsettes for mennesker og opplevelser de aldri skulle opplevd – ikke engang når de blir voksne. På sett og vis vil jeg også tenke at dette kan være en viktig historie å fortelle. Alt som setter søkelys på hvordan barn opplever å bli en handelsvare og bli utnyttet er bra. Derfor burde også Santiagos historie bli lest av mange.

For min del skulle jeg ønske at forfatteren kunne gripe litt sterkere om hjertet mitt og gi meg følelsen av at det rives ut. Men slik er det med litteratur og kunst. En kan ikke treffe alle. Det er en hundre prosent subjektiv øvelse å lese en bok. Slik vil det alltid være. Likevel har jeg lyst til å si at dette er en bok som mange vil ha glede å lese og som like sikkert vil berøre mange hjerter der ute. Så selv om den ikke traff meg hundre prosent, er det ikke vanskelig å anbefale denne til de av dere der ute som liker en klassisk dramatisk historie.


 

Godt avtsemt satire

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-1Satire kan ofte være slitsomt. Anmasende og betydelig mindre morsomt enn det er både viktig og treffende. Noen ganger er det bare trist. Men, så hender at en får servert god satire, som er malt frem med nennsom hånd og som trer passe tydelig fram med sin kritikk, og da finnes det nesten ikke noe som er mer fornøyelig.

Roger Pihl har etter min mening fått til akkurat dette siste med sin nye roman «Mannen som ikke ville hjem». Ett lettlest, men langt fra lettvint skråblikk på det norske helsevesen, politikere, blåskjorter, mennesker og store prosesser. Bortsett fra det jeg mener er et lite forseggjort omslag, er det lite ved denne boken som ikke tiltaler meg.

Historien i seg selv er enkelt og snedig satt opp: Valdemar Vågen er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler.

På sykehuset får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem. Han gjør alt for ikke å bli utskrevet. Men han vet jo at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han?

Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?
rogerValdemar er en karakter det er lett å like. Han har, når han innser at han egentlig ønsker å ha det bra og bli tatt vare på, en humor som lar ham boble (om enn ikke ove) av herlige små kommentarer. Enten han velger å ytre dem eller ikke. Hans personlige reise gjennom historien blir en herlig vandring fra det for mange av oss tror vi må gjøre, til det mange av oss tenker at vi egentlig vil gjøre. Men som kan være vanskelig å gjøre noe med. Valdemar er gitt et fint følge av et lett slentrende språk fra forfatterens side. På denne måten lykkes Pihl langt på vei, ikke bare med å underholde og sette fingeren på ting, men også i å kle sin historie i en språkdrakt som passer utmerket. Det er som med bunad på 17. mai: Det bare funker!

Det er også godt å merke hvor normal Valdemar er i sitt sinn til tross for at vi ser ham som annerledes enn oss selv. Kanskje er det fordi han er gitt noen av de egenskapene, ønskene og lystene som vi egentlig kunne likt å ha selv? Slik fremstår Valdemar på smertsetillende som noe av en drømmekarakter – han er både morsom og hensynsfull. Nådeløs men medgjørlig. Herlige kombinasjoner bare det.

Rundt Valdemar strør det om seg med herlige karakterer, både lystige og mindre vellykkede mennesker. Sentralt står også et korps av pliktoppfyllende, imøtekommende og ikke minst omsorgsfulle sykepleiere. De er enda lettere å like enn Valdemar.

Vi møter også «Boffen», Kåre, Tundal, Jenny og mange flere på dette sykehuset som er både ekstraordinært og underfundig reelt. Og selv om flere av skikkelsen viser seg å ha mer eller midnre utenkelige roller i mer eller mindre utenkelige konstelasjoner, forlater historien aldri virkeligheten helt. Uansett hvor langt Pihl velger å trekke satiren, er det alltid en fot – i det minste tre tær – som står igjen i den virkelige verden.

Og det står for meg som svært tydelig at under all humoren, så stråler det ut et ganske så kraftig spark til politikere, sykehusdirektører og andre som er mer opptatt av pengene – eller ikke pengene – i helsesektoren, enn de er opptatt av menneskene som skal behandles og tas vare på.

IMG_20140514_010947Jeg omtalte denne boken på leselysten.com tidligere under en kort sak om førsteinntrykk. Dersom Roger Pihls «Mannen som ikke ville hjem» skal danne skole for hvordan mine førsteinntrykk stemmer overens med den endelige opplevelsen av boken – så lover det godt. Boken har  langt overgått mine forventninger utifra førsteinntrykket jeg fikk.

«Mannen som ikke ville hjem» er ute på Juritzen Forlag.

3 gode førsteinntrykk

Kan man bedømme en bok bare på et førsteinntrykk? Kanskje ikke. Likevel har nå jeg en tro på at åpningssetning, åpningskapittel og omslag kan være med på å gi et inntrykk av en bok. Her kommer tre raske, men positive førsteinntrykk.

 

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-11. Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl
Roger Pihl er ute med ny bok. Mannen som ikke ville hjem er en bok om Valdemar Vågen, en grunder og den eneste som tar ansvaret for firmaet. Han er en frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp – helt til han på sykkeltur blir påkjørt av en bil. Et raskt åpningskapittel setter raskt i gang denne romanen og Pihl klarer i løpet av noen korte sider å skape et inntrykk av hva vi skal få servert: Det er humørfyllt, satirisk og underholdende. Med snert! 
Historiens forlengelse er at Vågen havner på sykehuset hvor han endelig får hvilt og hvor han er uten forpliktelser. Og – han får omsorg fra kvinner. For ham er det som å komme til himmelen og han vil ikke hjem. Derfor gjør han etter hvert alt for ikke å bli utskrevet.
Åpningskapittelet i boken treffer meg positivt og jeg ser for meg at dette blir en underholdende og morsom reise. Omslaget synes jeg nok er mindre vellykket. Riktignok blir jeg nysgjerrig på tøflene, men på en helt glatt og ikke fullt så innbydene oransje tonplate, synes jeg det visuelle førsteinnrykket virker ganske tamt.
Mannen som ikke ville hjem er ute på Juritzen Forlag.

 

97882033562232. Den 13. disippel av Tom Egeland
Bjørn Beltø er tilbake. Endelig er det mange av oss som sier. Bjørn Beltø, den albino arkeologen som reiser verden rundt på jakt etter løsninger på gamle mysterier og gåter, har fenget meg i alle de foregående bøkene. Dette er god underholdning, med fin spenning og særlig dette med at Egeland knytter sine historier så tett opp til sentrale og spennende konspirasjonsteorier, religiøse beretninger, myter og legender, gjør bøkene til gode krimbøker, der det heldigvis er lengre mellom de mest bestialske mordene som kan ha en tendens til å overfylle andre krimbøker.
Atter en gang har Egelands bok fått følge av et solid og gjennomarbeidet omslag. Dette må kanskje være et av de beste når det gjelder Beltø-bøkene. For denne gangen virker det hele svært autentisk, bildet har en virkelighetsnær følelse som straks setter en tone for det hele. Sammen med tittelen, som akkurat som Lucifers Evangelium, bærer bud om virkelig store og banebrytende funn, sitter som et skudd og gjør det ganske åpenbart for meg med en eneste gang: Denne må jeg lese.
Den 13. disippel er ute på Aschehoug Forlag.

 

kamelgutten_ny3. Kamelgutten av Sakina H. Jaiteley
Juritzen er også ute med Kamelgutten av Sakina H Jaiteley. Dette er en bok som gir ett helt annet uttrykk en den tidligere omtalte boken fra Juritzen – men så er det også en helt annen bok. Omslaget har et helt annet og stemningsfullt omslag. I sterke farger av rødt og oransje ledes vi raskt i tanker mot noe mer eksotisk en norske sykehus.
Santiago er en ung gutt som mister sin familie under en flom i India. Sammen med den yngre jenta Daya, blir han satt på en lastebil uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje. Han ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater hvor han blir stallgutt – han finner en trøst i et håp om at han en dag skal få ri i kamelløpene.
Jeg liker omslaget på boken og synes det er med på å fortelle at vi her har å gjøre med noe langt mer alvorlig. Det heler er også stemningsfullt. Åpningskapittelet har også en viss snert over seg – og det er dramatisk. Vi kommer rett inn i flommen og scenen der Santiago mister sin far av syne da de kjemper mot vannmassene.
Historien høres ikke ut som mitt personlige førstevalg, men det later likevel til å være en historie som vil både fenge, glede og røre.
Kamelgutten er ute på Juritzen Forlag.

 

3 alternativer til påskekrim

Det drar seg raskt mot påske og i bokhandlene fylles hyllemeter på hyllemeter med nye og gamle krimbøker. Skulle du derimot være blant de som har et ønske om å bruke påskeferien til dypdykk i andre litterære retninger, har jeg tre forslag til bøker som kan prøves.

Skammens historie1. Skammens historie – baksiden av den norske selvhyllesten
Thomas Vestgården og Sigmund Aas har valgt å markere 200-årsjubileet for Grunnloven, med å fortelle om helt andre sider av Norges historie. «Skammens historie» er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke.
Denne boken ligger på mitt eget nattbord og er neste ute i køen av bøker som skal leses. Ifølge forlaget, CappelenDamm, ønsker forfatterne å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.
Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling.
Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

 

Uroens bok2. Uroens bok – den alle snakker om!
Med sitt herlige markedsføringsstunt En bokhandel, en bok, en uke, klarte Solum Forlag å skape virkelig blest rundt Uroens bok av Fernando Pessoa. Han beskrives som Portugals betydeligste forfatter ved siden av nasjonalskalden Luiz Vaz de Camões. Han publiserte forholdsvis lite i løpet av sitt liv, men etter Pessoas død ble det funnet utallige manuskripter i hans etter hvert legendariske amerikakoffert.
Fernando Pessoa skrev sjelden under eget navn. Han benyttet seg av såkalte heteronymer; definerte og adskilte dikterpersonligheter som uttrykte forskjellige – og ofte innbyrdes uforenlige – sider ved hans dikteriske personlighet.
Uroens bok er tillagt Bernardo Soares, en skikkelse som ligger tett opptil Pessoa selv – og et ubotelig ensomt og hypersensitivt menneske som forteller sin «selvbiografi uten hendelser» og sin «historie uten liv». Uroens bok kretser om jeg’ets oppløsning, livsledens innerste vesen, drømmenes natur og den moderne tids splittede univers. Den er tragisk, den er komisk, den er poetisk og stillferdig provoserende.
Heldigvis har jeg også fått denne boken i hus – gleder meg.

 

Helt sant3. Helt sant! av Michael Palin – morsomt og viktig
Denne boken var jeg så heldig å lese i fjor – og det er en slik bok som jeg er sikker på jeg kommer til å lese igjen. Miachale Palin som vi først og fremst forbinder med latter og reiser, har med denne romanen skrevet en viktig og fornøyelig historie. Det handler om ambisjoner, miljøvern, forretninger, opprør og svik. Alt pakket inn i en varm atmosfære der vi virkelig kommer innpå både mennesker og problemstillinger.
Det er herlig når en forfatter lar deg humre og le, samtidig som du dykker ned i større og vanskeligere problemstillinger. Absolutt anbefalt lesing.

 

 

Brabok.no – spennende satsing fra Juritzen

Bilde

Arve Juritzen gir seg ikke og fortsetter sitt morsomme, kommersielle promoteringsarbeid. Denne gangen lanserer han en ny side for leseglade lesehester: brabok.no

Leselysten.com har tatt en liten kikk på siden og dette ser lovende ut. For oss ser dette ut som et sted der man kan anbefale all verdens bøker og slakte de man synes fortjener det. Du kan etablere lesesirkler med andre venner og bokinspirator Liv Gade kommer med sine anbefalinger. 

Og selvfølgelig kan man vinne bøker.

Vi har sansen for Arve Juritzen og hans spenstige inntreden i norsk bokverden. Brabok.no er absolutt å anbefale  for deg som er interessert i bøker.

Nyheter fra Gyldendal og Juritzen

Gyldendal presenterer nyheter som kommer 1. juni. Her kommer de:

Julie

Julie – Anne Fortier
En romantisk spenningsroman om en ung kvinne som oppdager at familiens røtter strekker seg tilbake til litteraturens mest berømte kjærlighetshistorie: Shakespeares Romeo og Julie.
De foreldreløse tvillingjentene Julie og Janice Jacobs vokser opp hos sin tante Rose i USA. Da tanten dør, arver Janice alt − Julie må nøye seg med nøkkelen til en bankboks i den italienske byen Siena. Men Julie får også et brev som forteller at bankboksen skjuler en godt bevart familiehemmelighet.
Snart befinner Julie seg i Siena, og i skrinet, som har tilhørt moren, finner hun dokumenter om foreldrenes forskning på den gamle tragedien Romeo og Julie. Det viser seg at scenen for tragedien opprinnelig utspant seg i Siena og ikke i Verona som i Shakespeares versjon, og historien er hentet fra virkelige begivenheter som utspant seg i 1340 mellom to innflytelsesrike familier. Det viser seg også at Julie er etterkommer av den Giulietta hvis kjærlighet til en ung mann ved navn Romeo inspirerte Shakespeare til hans udødelige tragedie.
På sin farefulle jakt etter ytterligere svar støter Julie på etterkommerne av de familiene som satte middelalderens Siena på hodet, og hun innser at det fremdeles hviler en forbannelse over de to stridende slektene. Og; hun er selv dens neste offer. Den eneste som kan redde Julie fra hennes forutbestemte skjebne, er Romeo. Men hvor er han? Hvem er han?
Julie er et medrivende moderne eventyr som spenner fra 1300-tallets Siena til det 21. århundrets Italia og USA. En romantisk spenningsroman om en ung kvinne som oppdager at hennes families røtter strekker seg tilbake til litteraturens mest berømte ulykkelige kjærlighetshistorie: Shakespeares Romeo og Julie.

Forræderens Emblem

Forræderens emblem av Juan Gómez-Jurado
Den drevne, spanske suksessforfatteren Gómez-Jurado har denne gangen skrudd sammen en nervepirrende pageturner – om familiesvik, umulig kjærlighet og hevn, der nedgangstidene og den voksende nazismen i mellomkrigstidens München fungerer som bakteppe.
I 1940, i Gibraltarstredet, redder kaptein Gonzales om bord på en spansk patruljebåt en gruppe tyskere fra å forlise. Som takk for at han får dem i land i Portugal, gir lederen deres ham en merkelig gave: en gjenstand besatt av gull og diamanter.
Årtier senere, i 2002, får sønnen til kaptein Gonzales et usannsynlig kjøpstilbud. Han vil ikke selge, men får vite noe av forhistorien til den merkelige gjenstanden, som har røtter i mellomkrigstidens Tyskland.
I München, i 1919, er den femtenårige Paul Reiner og moren hans nødt til å ta arbeid som tjenere hos baron von Schroeder. Paul drømmer om den faren han aldri har kjent. I sin fortvilelse er han nær et selvmord, men får plutselig opplysninger som sier at faren hans kanskje ikke døde i krigen, men ble myrdet av en som sto ham nær. Fra da av drives Paul fremover mot sannheten om farens død, og jakten driver ham fra kontinent til kontinent.
Forræderens emblem er en fortettet spenningsroman i slekt med både Dan Browns og Ken Folletts fortellinger. Utrolig nok er romanen også basert på en sann historie.

I tillegg tar vi med en anbefaling av en bok fra Juirtzen Forlag:

Reisen hjem

Reisen hjem av Lori Lansens
Dette er boken for alle som liker “Bienes hemmelige liv” og “Purpurhjertene”.
Forlaget presenterer dette som en handlingsmettet, episk roman med store følelser, som veksler mellom to tidsplan. Den er varm, tragisk, spennende, raus, oppløftende og lettlest uten å være overfladisk. Reisen hjem er en internasjonal bestselger som er utgitt i 12 land og har solgt i mange hundre tusen, bare i forfatterens hjemland Canada.
Det finnes bøker som kryper inn i sjela di – under huden på deg. REISEN HJEM er en slik bok! Avslutningen er fantastisk – og meget overraskende. Jeg ble helt satt ut! Dette er Lori Lansens beste roman.” (Liv Gade – bokinspirator)