3 bøker med høst

Morgenene er mørkere og mer stemningsfulle. Og jeg innbiller meg at bøkene bare blir bedre når høstmørket senker seg over oss. Og høsten er jo boktiden framfor noen. Lanseringer står i kø, festivaler og andre arrangementer går avstabelen. Bøker med høst i tittelen er det åpenbart mange av. Det viste et raskt søk hos på nettet i dag. Ettersom jeg liker lister, og liker å begi meg ut på tynn is, gir jeg deg i dag en liste med tre bøker som har høst i tittelen – kun en av dem kan jeg gå god for – ettersom det bare er den ene jeg har lest. Uansett, her kommer de: 3 bøker med høst i tittelen.

Den høsten1. Den høsten av Elizabeth Rigbey
En rød bil i en skog dukker stadig opp i Matt Selekis drømmer. Og han har en vag fornemmelse av at det dreier seg om et dødsfall langt tilbake i tiden. Den gang han var en liten gutt som hver sommer ferierte med mor og far i Rockey Mountains. Ferier fulle av glade minner, men som nå overskygges av en nagende tvil.
Han burde være lykkelig – utdannet lege og i god fast stilling, gift med verdens flotteste kvinne og far til en fantastisk, liten gutt. Men stadig hjemsøkes han av minnene fra barndommen, og vissheten om at noe skurrer. Bedre blir det ikke når en rød bil til stadighet dukker opp bak ham også i det virkelige livet.Var egentlig alt så rosenrødt i den lille familien slik han alltid hadde trodd? Var moren den fantastiske kvinnen han husket? Og hvilke hemmeligheter er det som tydeligvis tynger faren på hans gamle dager?
Svarene får han til slutt den høsten han blir med faren til Åpningen til ingensteds. Men ingen av dem er forberedt på hva ekspedisjonen deres vil ende med: en skremmende reise til en verden av dødelig svik … en reise som forandret alt – for alltid.
«Gripende, skummel, rørende og spennende. En enestående bok!»
 skal Wall Street Journal ha skrevet da boken kom.

Høsten2. Høsten av Jan Henrik Nielsen
Romanens to hovedpersoner, Nanna og lillesøsteren Fride, har i flere år levd i skjul i en bunker etter en stor katastrofe sammen med faren sin. Alle mennesker er døde og naturen har visnet hen. Da jentene en dag våger seg opp uten at faren vet det, rammes faren av den samme mystiske sykdommen som forårsaket katastrofen. I all hast må Nanna og Fride dra av sted for å finne medisin, hvis faren skal ha noe håp om å overleve. Jentene må dra til byen de bodde i før katastrofen inntraff. I byen der moren deres valgte å bli igjen for å jobbe som lege, i et siste forsøk på å hjelpe alle de syke, desperate og døende menneskene.
Høsten er først og fremst en bok om livet og kjærligheten, tross det dystre scenariet. Det hviler noe klassisk og tidløst over denne ungdomsromanen.
Jan Henrik Nielsen (f. 1974) debuterte i 2011 med romanen Høsten. For denne boka ble han tildelt NBUs debutantpris Trollkrittet, samt nominert til Uprisen. Høsten er solgt til oversettelse i fem land, deriblant Tyskland og Frankrike.

Myekalender Høst3. Mytekalender – Høst av Terje Nordby
Strengt tatt å tøye strikken litt dette her, men ettersom dette er den eneste boken av de jeg fikk fram i mitt første søk på bøker med høst, så må den med. Mytekalenderen til Terje Nordby var et kjært følge på radioen i flere år. I bokform har det også funnet sin form. Terje Nordby formidler mytene med innlevelse, tilstedeværelse og med ett letthet i formen som gjør alt sammen så lett tilgjengelig og fristende.
Da Mytekalender Høst kom, kompletterte det hele serien. De fire bindene er alle lette å anbefale for alle som er glad i lesing, litteratur, myter, kunnskap og god underholdning.

Solid debut om livet, Oslo og Jokke!

Lyden av asfaltDet er noe uimotståelig over «Lyden av asfalt». Opplevelsen av å lese noe dønn ærlig og direkte fra hjertet, er med hele veien. For dette er ikke bare en oppvekstroman om en ung gutt som til tider er i fri flyt og i stadig større kamp med og mot seg selv. Det er også et varmt og nært portrett av en by som både jeg-personen i romanen og forfatteren selv åpnebart har et elsk/hat forhold til.

Kulissen er Oslo, primært Oslo øst. Vi vandrer opp og ned byens gater og uten å være spesielt interessert i byens geografi, er det lett å henge med i historiens bevegelse. Den nesten konstante fysiske forflytningen vi befinner oss i, fra gate til gate, inn og ut av kjøpesenteret, ned mot Løkka, fra skole til skole, fra hjem til hjem, sørger for driv til historien. Det er en solid parallell til hovedpersonens nesten hvileløse vandring gjennom livet, der det meste mangler retning og vilje.

Men om det er noe som har både retning og vilje er det Kveine og hans historie. Skjønt det tar litt tid før vi virkelig rives med, er det sjelden vi mister interessen for historien. Til det er det for mange ubesvarte spørsmål, for mange uåpnede dører og for mange valg som enda ikke er tatt. Og heldigvis er det slik, at det som forfatteren bruker plass på i det aller første, og som noen ganger gir en følelse av at vi ikke kommer helt i gang, til syvende og sist sitter igjen som sentrale elementer i historien. Det føles godt å ha vært med på reisen gjennom en oppvekst fra begynnelsen og ingen hendelser eller tanker oppleves å være unyttige og overflødige. Snarere tvert om. Til å være debutant synes Kveine å ha en imponerende grep om de litterære grepene.

Kveines språk er direkte og uhøvla. Har en troverdig klang og han er flink til å la språket være en aktiv aktør i historien. Det understreker den sosiale settingen vi beveger oss i, tydeliggjør sosiale skiller som er sterkt tilstedeværende som drivende krefter i historien, og skaper også det nødvendige trøkket historien trenger. Parallelt med dette er Jokke en sentral karakter i historien. Guttegjengen fra Linderud suger Jokke og hans Valentinere til sitt bryst, han blir bæreren av ærligheten, han setter ord på det de ikke selv klarer. Han er en av dem. Den eneste sanne stemmen i en hverdag for flere av dem sliter med å finne sin plass, sitt sted å vokse. Vi ledsages av Jokkes tekster underveis og referansene går igjen også i kapitteloverskrifter. Samtidig som Jokkes liv – og død – er med på å danne en rød tråd gjennom hele historien. Et spennende grep som fungerer meget godt. Jokke, hans musikk, hans tekster og alle historiene og mytene rundt ham, har vært en del av undertegnedes liv også. Kveines bruk av ham som en del av rammeverket, vil nok være med på å gjøre historier, tanker og følelser gjenkjennelige for mange i vår felles generasjon.

Foto: John Andresen

Foto: John Andresen

«Lyden av asfalt» er en oppvekstroman fra Oslo, ja vel. Likevel har Kveines roman noe mye mer universelt over seg. For selv jeg, som vokste opp på bondelandet, ikke så langt unna Kveine i tid, kjenner meg igjen her. Jokke er en felles parallell, slik den er for mange av oss som ble fanget av hans direkte og ærlige rock. Men enda bedre er det hvordan karakterenes utfordringer, tanker og opplevelser av å være enten innenfor eller utenfor, er akkurat de samme som jeg kunne ha der jeg vokste opp – nord i Telemark. Så mang en gang kjenner jeg igjen meg selv når det gjelder både motgang og medgang, lengselen etter opplevelsene og angeren over de gale valgene. Hovedpersonens reise oppleves i det store og hele som viktig og interessant. Og får meg også til å reflektere over egne valg og tanker.

På den siden som trekker totalinntrykket litt ned, har jeg allerede vært innom at det nok tar litt lang tid før dette virkelig suger tak i oss. Når det først gjør det er det likevel på behørig vis. En annen ting jeg reagerer negativt på er at noen av karakteren rundt vår hovedperson tenderer til å bli i overkant tydelige. Noen av dem får sine nyanser malt frem, men dessverre er det noen av dem som etter hvert får litt preg av å være karikaturer av seg selv. Det er sjelden dette blir påtrengende, men her og der slår tanken inn om at det nok hadde gjort seg med et litt mer nyansert blikk på noen av dem. Samtidig er de alle med på å forme hovedpersonen, og er slik sett gode elementer i å få fortellingen fram.

Totalinntrykket er likevel solid. Ynge Kveine har begått noe som må beskrives som en solid debut. Det er en bok som er lett å anbefale ikke bare fordi den har en god historie, men også fordi den har noe på hjertet. Kveine setter ord på den rotløsheten så mange av oss har kjent på gjennom ungdomsårene. Følelsen av ikke å finne den rette hylla i livet. Et liv der vi kanskje lar tilfeldighetene avgjøre, snarere enn at vi tar aktive valg selv. «Lyden av asfalt» gir kanskje ikke svarene på de store spørsmålene, men den kan hjelpe deg med å sette i gang tankene. I tillegg til at den er en underholdende, morsom og temposterk roman. Dette siste er et avgjørende element i positiv retning. Det skjer mye og vi får sjelden muligheten til å slappe helt av. Akkurat som hovedpersonen, som jobber seg gjennom livet, fra slag til slag og med lengselsfullt blikk mot de altfor få seirene.

Vel blåst, Kveine!

 

 

 

Mer, mer, mer!

hmndweb-275x355«Huset mellom natt og dag» er et sårt tiltrengt bidrag til den norske litterære flora. Science fiction slik det skal være: Fylt til randen med action, tempo og råskap – i tillegg til en passende dose samfunnskritikk.

Jeg har alltid likt science fiction, men er samtidig en av dem som må innrømme at jeg for det meste har kost meg med sjangeren på film. Og noe av det som tiltaler meg så mye med denne sjangeren, både på lerretet og i skrevne ord, er hvordan skaperne kan dra oss med til ukjente verdener, langt fra våre hverdagslige liv, samtidig som de forteller historier om oss selv, våre liv, våre valg og våre omgivelser. I bøkenes verden har jeg vandret mer i det klassiske fantasylandskapet. Og selv om det også der kan spores spennende blikk på oss selv og samfunnskritikk, har det sjelden for min del gitt meg de samme og like treffende perspektivene som god science fiction får til.

Hva så med Ørjan N. Karlssons «Huset mellom natt og dag»? Jo, den river oss med inn i en dyster framtidsvisjon. Sentrert i et klaustrofobisk Europa, der alt synes å være gjenkjennbart, men likevel helt ulikt det vi kjenner det som i dag. Sentralt i historien ligger, nær sagt selvfølgelig, teknologien. Dagens app’er på telefoner og brett er strukket til å bli bioapper, operert inn i mennesker. Direkte tilgang til informasjon gjennom sansene. En verden der det alltid er noen som følger med, alltid noen som vet hvor du er og nesten alltid hvem du er.

Stemningen i det hele vekker klare assosiasjoner til mer eller mindre klassiske science fiction-noir filmer som «Bladerunner» og «Strange days». Vi nyter å alltid kjenne oss litt igjen og skremmes like mye av det som er forandret og fremmed. Jegeren og den jagede er sentrale for det hele. Tempoet drives stadig av flukten fra overmakten som kan befinne seg over alt og være hvem som helst. Men framdriften har hele tiden en søken med seg. Det letes etter svar, som når de kommer ofte bringer med seg nye spørsmål.

Karlsson imponerer meg på flere plan med denne boken, som er den første i en serie om Marko Eldfell.

Marko er en norsk desertør på flukt. I skjul i Tiranas livsfarlige gater livnærer han seg av strøjobber for lokale kriminelle. Etter en konflikt med en lokal mafioso finner militæret ut av hvor han befinner seg og flukten synes håpløs. Idet alt håp synes ute, tilbyr en eksentrisk forretningsmann seg å hjelpe, men det er en hake. For å vinne tilbake sin frihet må han spore opp sin tidligere troppssjef og gode venn, Jack Stenthon. Problemet er bare at Marko så Stenthon dø på slagmarken i Tblisi.

Dette danner utgangspunktet for en velskrevet, spennende og til tider intens fortelling der den dystre fremtidsvisjonen legger rammene for alt. Jorda er delt opp i mindre enklaver der kun de rikeste og mektigste kan bo, mens storparten av befolkningen må overleve i favelaer, brakkebyer og falleferdige, urbane bykjerner. Marko Eldfell er en klassisk og god actionhelt. Han behersker det meste, vet hvordan å overleve, men har samtidig tydelige menneskelige trekk som gjør ham både troveridg og interessant. Og dette med troverdigheten er en av tingene som imponerer mest i Karlssons bok. For i et univers der fantasien er det eneste som egentlig setter grensene for hva som er mulig og ikke, klarer han hele tiden å ha oss med på tankegangen og valgene han gjør. Fantastisk teknologi som kan virke fjernt og uendelig komplisert ved første øyekast, trekkes inn så det blir forståelige biter i totalen. Vi har ingen problemer med å tro på det vi blir presentert.

Parallelt med dette bruker Karlson gode elementer som sørger for at vi alltid føler en tilhørighet i vår egen historie. På denne måten trekker han fine linjer som bygger både dybde og engasjement.

Samfunnskritikken har jeg også nevnt. Den er aldri påtrengende, men likevel tydelig. Og selv om han tar i bruk svært mange av de klassiske elementene, eksempelvis storebror som alltid ser deg, hvordan penger og illegale markeder er de sterke drivkreftene, så blir dette gode elementer som er med på å fortelle det som er det aller viktigste med boken. Nemlig en god historie.

En skal kanskje være forsiktig med å bruke ord som nyskapende og enestående når det gjelder science ficton, men det kan samtidig være fristende i dette tilfellet. Men uansett om det er andre historier som tenderer inn mot samme tematikk og elementer som brukes, så har vi her fått en ny stjerne å følge med på i science fiction-landskapet.

Et ekstra pluss er det også hvordan historien trer frem med nærmest filmatiske scener. Det er ikke vanskelig å se for seg Marko Eldfell som en karakter på lerret eller skjerm. Det er i det minste lov å håpe.

Det kjedeligste med å ha lest boken er enkelt å greit at det sikkert vil føles som altfor lang tid før neste bok i serien om Eldfell kommer ut. I mellomtiden får jeg sette meg ned med boken en gang til. Og når jeg har lest gjennom en gang til, kan jeg rope ut: Mer, mer, mer!!!

«Huset mellom natt og dag» er i disse dager ute på Vendetta forlag.

Mer om boken, Karlsson og serien kan du lese her.

Bergtatt av Bergtatt

Bergtatt høyoppløstOfte tenker jeg at de gode eventyrene tilhører en fortid som ligger langt bak oss. Som vi kanskje aldri får brakt til oss igjen. Men Martin Fyrileivs Bergtatt har endret mine tanker om dette for alltid.

Portvokteren er den første boken i en planlagt trilogi om gutten Einar. Han er et klassisk utskudd som mobbes og ikke finner tilhørighet. Når vi kommer inn i hans liv er det imidlertid ikke lenge før livet hans endres drastisk og han dras inn i en annen verden – under fjellene. Her møter han både dverger, troll, rimtusser og store farer. Det er en historie som engasjerer fra første stund, også før Einars store eventyr virkelig begynner.

Slik forhåndsomtales boken fra forlaget:
En skygge rotet rundt i rommet. Den gikk fram og tilbake, men så ble den borte. Bare lyden av snøfting og sniffing hørtes svakt fra den andre siden. Flere sekunder gikk, og plutselig så han rett inn i et gulsvart øye som stirret tilbake.
Her møter klassisk fantasy norrøn mytologi og norsk folketro, ispedd en stor dose action, humor og varme. Einar sliter. På skolen må han gjemme seg for ikke å bli mobbet, og faren forsvinner stadig hjemmefra til alle døgnets tider, visstnok for å jobbe. En dag blir den hyggelige gamle nabodamen funnet død – det ser ut som et rovdyr har tatt henne. Men når Einar oppdager at kjelleren hennes rommer en skjult portal, blir det begynnelsen på en dramatisk reise til et annet rike. Langt inne i fjellet, hvor dverger og troll kjemper på liv og død, skal Einar oppdage sannheten om seg selv.

Fyrileiv gjør noen svært så smarte grep med sin historie. Gjennom klassiske litterære grep om den lille, utstøtte som reiser seg til kampen for å bekjempe ondskapen. Han går gjennom heltens reise – nesten skoleflinkt utført. Heldigvis sørger forfatteren for at han ikke fullfører sin utvikling i denne første boken. Han kommer langt nok til at vi likevel uten forbehold blir med på ferden mot farene og kampen. En kamp som skal fortsette i to bøker til.

Martin Fyrileiv hoFyrileiv har også en lekende vilje til å bruke vår egen eventyrtradisjons grep, i en fin miks med elementer fra norrøn mytologi og de mer klassiske fantasy-knepene. Og viljen følges av god gjennomføringskraft. Min oppfatning er at denne historien sitter som et skudd. Framdriften er der hele veien, personene, både mennesker og dverger, trer fint fram som levende skikkelser vi vil bli bedre kjent med.

Jeg er overbevist om at mange barn og ungdom vil la seg fengsle av Bergtatt og universet Fyrileiv har skapt. Det er levende fortalt, passe skummelt og ikke minst er historien tydelig fortalt. Ingenting virker for komplisert eller uforståelig, samtidig som forfatteren lar oss få lov til å tenke og undre på hva som vil komme rundt neste sving.

Jeg har lite å utsette på boken. Skulle jeg satt fingeren på noe må eet være at kapitlene er navngitt i overkant tamt og med litt lite engasjement. Det er ikke titler som er med på å bygge opp under den fine spenningen vi opplever i boka.
Bergtatt – Portvokteren er ute på Schibsted Forlag.

Leselysten.com har tidligere intervjuet forfattere, det intervjuet kan du lese her.

Bergtatt var blant stipendvinnerne i Schibsted Forlags manuskonkurranse for barne- og ungdomslitteratur i 2012. Boken er den første i en planlagt trilogi.

Sebald setter spor i sjelen

Campo-Santo_hd_image”Campo Santo” … Bare tittelen på denne boken vekker min umiddelbare interesse. Og med et omslag som oser av lyst til å dra meg inn i en fremmed verden. På jakt etter opplevelser, følelser og (for meg) helt nye tanker.
W.G. Sebald er et nytt bekjentskap for meg. Og jeg får litt den samme følelsen som da jeg brøt John Irwing-møydommen min med «Siste natt i Twisted River»: Irriterende at jeg ikke gjorde det før. Glede over endelig å ha gjort det.
Så langt har jeg dykket ned i prosa-delen av Santo Campo. På fire korte tekster blir jeg på behørig vis dratt ned og inn i en verden der refleksjon og tanke er så tilstedeværende at jeg fort kan fastslå at jeg ikke vil ut. Så snart jeg lukker boken for et annet gjøremål er det som hjernen min roper: «Jeg vil tilbake!!»

Mens jeg satt å leste i Santo Campo, var jeg i ferd med å gi min knappe halvliter til blodbanken. Det ble en forunderlig og herlig liten seanse der jeg på den ene side, i høyre arm, var i ferd med å gi av meg selv for å hjelpe liv, mens jeg på den annen side, i venstre hånd, hold boken til Sebald hvor jeg leste om død, begravelser, gravstøtter og –hus og tradisjoner knyttet til dette. Et helt absurd spenn å bli sittende i. Samtidig så flott med så kraftige kontraster mellom den kulturelle siden og den fysiske siden av meg denne dagen.
Teksten jeg leste er en skjønnlitterær tekst, der Sebald utforsker tanker, tro, overtro og skepsis med mer rundt begravelser og ritualene vi er gjennom i de vi skal ta farvel med våre kjære. Et tema som skulle gjør meg nedstemt, kanskje? Men det virker ikke slik. I stedet blir jeg sittende å tenke og så mange ting i livet. Smått og stort. Universelt og jordnært. Men alt oppleves som viktig.

Grubleriene han setter i gang hos meg handler om store spørsmål. På den ene siden vil jeg kjenne svarene, på den annen vil jeg helst ikke. På samme tid vil jeg tro og tvile. Og det som fascinerer meg mest midt oppe i alle disse tankene som Sebald setter i gang, er hvor tilsynelatende enkelt han får det til. For her trer ikke språket frem som noe ekstravagant, snarere er det motsatt. Det er kort, lett og nesten lekent. Noe som i seg selv skaper gode spenninger mellom språk og tema.
0 R UMAX     PL-II            V1.5 [4]Dette siste understreker også tematikken i denne lille historien. Den følelsen vi stilles i når døden trer inn i vår sfære. Den som deler seg i gode minner og erindrede gleder på den ene siden, og det intense savnet og tapet på den andre siden. Jeg leser historien hans ferdig på t-banen på vei hjem. Det handler fortsatt om gravstøtter, gravfølger og likvaker – og jeg undres om jeg skal føle dårlig samvittighet fordi jeg smiler og føler trang til å le, mens jeg leser om disse alvorlige temaene. Det gjør noe med meg når jeg leser Sebald.

Hele prosa-delen av denne boken berører noe sentralt i mitt liv føles det som. Hver på sitt forunderlige vis. Og alle historiene setter et spor av en eller annen form i hjernen min. Og i sjelen min.

Det er ikke vanskelig å anbefale Capo Santo.

 

Kan jeg anbefale en bok jeg ikke blir fengslet av?

Det er et av to spørsmål jeg stiller meg og som jeg håper jeg har funnet gode svar på. Det andre spørsmålet, og kanskje vel så viktige, er: Kan jeg anbefale, eller i det hele tatt uttale meg om en bok jeg ikke har lest ferdig?

Det er ikke første gang jeg har gjort meg slike tanker som dette. Da jeg var yngre, veldig mye yngre, hadde jeg en innstilling om at en bok jeg haddde begynt på, måtte fullføres. Dette førte naturlig nok til at slet meg gjennom en hel del bøker som etter min mening ikke bare har vært kjedelige, liten medrivende og noen til og med direkte dårlig.
En dag forstod jeg imidlertid at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg slo meg til ro med at det måtte være lov å slutte å lese en bok som ikke fenget meg på noe som helst vis. Vendepunktet for meg var «Sofies verden» av Jostein Gaarder. Det var rett og slett for meg umulig å fullføre den. Jeg har imidlertid aldri definert boka som dårlig. Jeg synes bare den var svært kjedelig. At «Sofies verden» har fengslet mange er jeg imidlertid ikke overrasket over. For det er noe spennende bare ved tanken om å kunne bringe lærdom til mennesker på en slik litterær måte. Og med tanke på hvor mange som har kjøpt (og trolig lest) boken er det ingen tvil om at den må ha mye bra ved seg. Poenget for meg var bare det at den ikke fenget meg i det hele tatt.
Mange år har gått siden den gang. Og jeg har lest mange bøker – og fullført de fleste. Det er sjelden jeg finner så lite som tiltaler meg ved en bok at jeg ikke fullfører den.

kamelgutten_nyDen boken som jeg nå da har tenkt å forsøke meg å anbefale, uten å ha lest den ferdig og uten virkelig å ha blitt fenget av den, er langt unna å være en bok jeg kan si at jeg ikke liker. Snarere handler det om at jeg personlig ikke fenges av historien. Når jeg likevel vil anbefale den, så handler det om min overbevisning om at mange vil oppleve dette som en god, medrivende og engasjerende historie. Jeg tenker nemlig slik at en bok skal leses på sine egne premisser. En bok skal ikke defineres ut ifra hva en person skulle ønske den var. Akkurat som jeg mange ganger har lest filmanmeldelser av herlige underholdningsfilmer, som får slakt fordi den som anmelder den synes å skulle ønske at det var et dyptgripende, fransk drama. Og det går jo ikke an.
Boken jeg da vil anbefale er «Kamelgutten» av Sakin H. Jaiteley. Jeg omtalte tidligere denne i artikkelen om 3 førsteinntrykk og det ante meg allerede da at dette ikke var den typen historie som jeg vanligvis verdsetter høyest. Men, jeg tenkte også at jeg absolutt skulle gi boken sjanse. Her er resymeet fra forlaget (Juritzen): Santiago er en ung gutt som mister sin familie under den store flommen i India. Han blir satt på en lastebil sammen med en enda yngre jente, uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje.
De to skilles raskt, og Santiago ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater. Han blir en stallgutt som skuffer møkk i kamelstallen og lever av kjeks og vann.
Men han håper på en fremtid: at han en dag skal få ri på sjeikens kameler i et av de intense kamelløpene, nasjonalsporten som tar livet av barnejockeyer hvert eneste år.
Snart oppdager Santiago at jenta han møtte i lastebilen, har endt opp i sjeikens harem. Han lover henne å vinne det store kamelløpet, som sjeiken sier kan bli redningen for dem begge.
Hjertet til Santiago begynner for alvor å banke, både for den kommende konkurransen, og ikke minst for den vakre Daya.
En tredel ute i boka savner jeg fortsatt følelsen av virkelig å bli revet med videre. For min del handler det nok om at det er lite her som overrasker meg. Dramatikken i historien er absolutt tilstedeværende og det Santiago utsettes for berører meg på et vis. Likevel gripes jeg aldri helt. Det har nok også nå å gjøre med at jeg synes språket er litt flatt. Det er litt forutsigbart og jeg savner ord og vendinger som løfter scener og hendelser ut av boken og inn i min visuelle sfære. Samtidig blir det nesten litt i overkant korrekt og flinkt.
Likevel må jeg si dette: Jeg tror svært mange lesere der ute vil bli grepet av historien om Santiago og Daya. For her er det drama i store mengder. Det handler om barn som utsettes for mennesker og opplevelser de aldri skulle opplevd – ikke engang når de blir voksne. På sett og vis vil jeg også tenke at dette kan være en viktig historie å fortelle. Alt som setter søkelys på hvordan barn opplever å bli en handelsvare og bli utnyttet er bra. Derfor burde også Santiagos historie bli lest av mange.

For min del skulle jeg ønske at forfatteren kunne gripe litt sterkere om hjertet mitt og gi meg følelsen av at det rives ut. Men slik er det med litteratur og kunst. En kan ikke treffe alle. Det er en hundre prosent subjektiv øvelse å lese en bok. Slik vil det alltid være. Likevel har jeg lyst til å si at dette er en bok som mange vil ha glede å lese og som like sikkert vil berøre mange hjerter der ute. Så selv om den ikke traff meg hundre prosent, er det ikke vanskelig å anbefale denne til de av dere der ute som liker en klassisk dramatisk historie.


 

Godt avtsemt satire

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-1Satire kan ofte være slitsomt. Anmasende og betydelig mindre morsomt enn det er både viktig og treffende. Noen ganger er det bare trist. Men, så hender at en får servert god satire, som er malt frem med nennsom hånd og som trer passe tydelig fram med sin kritikk, og da finnes det nesten ikke noe som er mer fornøyelig.

Roger Pihl har etter min mening fått til akkurat dette siste med sin nye roman «Mannen som ikke ville hjem». Ett lettlest, men langt fra lettvint skråblikk på det norske helsevesen, politikere, blåskjorter, mennesker og store prosesser. Bortsett fra det jeg mener er et lite forseggjort omslag, er det lite ved denne boken som ikke tiltaler meg.

Historien i seg selv er enkelt og snedig satt opp: Valdemar Vågen er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler.

På sykehuset får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem. Han gjør alt for ikke å bli utskrevet. Men han vet jo at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han?

Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?
rogerValdemar er en karakter det er lett å like. Han har, når han innser at han egentlig ønsker å ha det bra og bli tatt vare på, en humor som lar ham boble (om enn ikke ove) av herlige små kommentarer. Enten han velger å ytre dem eller ikke. Hans personlige reise gjennom historien blir en herlig vandring fra det for mange av oss tror vi må gjøre, til det mange av oss tenker at vi egentlig vil gjøre. Men som kan være vanskelig å gjøre noe med. Valdemar er gitt et fint følge av et lett slentrende språk fra forfatterens side. På denne måten lykkes Pihl langt på vei, ikke bare med å underholde og sette fingeren på ting, men også i å kle sin historie i en språkdrakt som passer utmerket. Det er som med bunad på 17. mai: Det bare funker!

Det er også godt å merke hvor normal Valdemar er i sitt sinn til tross for at vi ser ham som annerledes enn oss selv. Kanskje er det fordi han er gitt noen av de egenskapene, ønskene og lystene som vi egentlig kunne likt å ha selv? Slik fremstår Valdemar på smertsetillende som noe av en drømmekarakter – han er både morsom og hensynsfull. Nådeløs men medgjørlig. Herlige kombinasjoner bare det.

Rundt Valdemar strør det om seg med herlige karakterer, både lystige og mindre vellykkede mennesker. Sentralt står også et korps av pliktoppfyllende, imøtekommende og ikke minst omsorgsfulle sykepleiere. De er enda lettere å like enn Valdemar.

Vi møter også «Boffen», Kåre, Tundal, Jenny og mange flere på dette sykehuset som er både ekstraordinært og underfundig reelt. Og selv om flere av skikkelsen viser seg å ha mer eller midnre utenkelige roller i mer eller mindre utenkelige konstelasjoner, forlater historien aldri virkeligheten helt. Uansett hvor langt Pihl velger å trekke satiren, er det alltid en fot – i det minste tre tær – som står igjen i den virkelige verden.

Og det står for meg som svært tydelig at under all humoren, så stråler det ut et ganske så kraftig spark til politikere, sykehusdirektører og andre som er mer opptatt av pengene – eller ikke pengene – i helsesektoren, enn de er opptatt av menneskene som skal behandles og tas vare på.

IMG_20140514_010947Jeg omtalte denne boken på leselysten.com tidligere under en kort sak om førsteinntrykk. Dersom Roger Pihls «Mannen som ikke ville hjem» skal danne skole for hvordan mine førsteinntrykk stemmer overens med den endelige opplevelsen av boken – så lover det godt. Boken har  langt overgått mine forventninger utifra førsteinntrykket jeg fikk.

«Mannen som ikke ville hjem» er ute på Juritzen Forlag.

3 gode førsteinntrykk

Kan man bedømme en bok bare på et førsteinntrykk? Kanskje ikke. Likevel har nå jeg en tro på at åpningssetning, åpningskapittel og omslag kan være med på å gi et inntrykk av en bok. Her kommer tre raske, men positive førsteinntrykk.

 

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-11. Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl
Roger Pihl er ute med ny bok. Mannen som ikke ville hjem er en bok om Valdemar Vågen, en grunder og den eneste som tar ansvaret for firmaet. Han er en frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp – helt til han på sykkeltur blir påkjørt av en bil. Et raskt åpningskapittel setter raskt i gang denne romanen og Pihl klarer i løpet av noen korte sider å skape et inntrykk av hva vi skal få servert: Det er humørfyllt, satirisk og underholdende. Med snert! 
Historiens forlengelse er at Vågen havner på sykehuset hvor han endelig får hvilt og hvor han er uten forpliktelser. Og – han får omsorg fra kvinner. For ham er det som å komme til himmelen og han vil ikke hjem. Derfor gjør han etter hvert alt for ikke å bli utskrevet.
Åpningskapittelet i boken treffer meg positivt og jeg ser for meg at dette blir en underholdende og morsom reise. Omslaget synes jeg nok er mindre vellykket. Riktignok blir jeg nysgjerrig på tøflene, men på en helt glatt og ikke fullt så innbydene oransje tonplate, synes jeg det visuelle førsteinnrykket virker ganske tamt.
Mannen som ikke ville hjem er ute på Juritzen Forlag.

 

97882033562232. Den 13. disippel av Tom Egeland
Bjørn Beltø er tilbake. Endelig er det mange av oss som sier. Bjørn Beltø, den albino arkeologen som reiser verden rundt på jakt etter løsninger på gamle mysterier og gåter, har fenget meg i alle de foregående bøkene. Dette er god underholdning, med fin spenning og særlig dette med at Egeland knytter sine historier så tett opp til sentrale og spennende konspirasjonsteorier, religiøse beretninger, myter og legender, gjør bøkene til gode krimbøker, der det heldigvis er lengre mellom de mest bestialske mordene som kan ha en tendens til å overfylle andre krimbøker.
Atter en gang har Egelands bok fått følge av et solid og gjennomarbeidet omslag. Dette må kanskje være et av de beste når det gjelder Beltø-bøkene. For denne gangen virker det hele svært autentisk, bildet har en virkelighetsnær følelse som straks setter en tone for det hele. Sammen med tittelen, som akkurat som Lucifers Evangelium, bærer bud om virkelig store og banebrytende funn, sitter som et skudd og gjør det ganske åpenbart for meg med en eneste gang: Denne må jeg lese.
Den 13. disippel er ute på Aschehoug Forlag.

 

kamelgutten_ny3. Kamelgutten av Sakina H. Jaiteley
Juritzen er også ute med Kamelgutten av Sakina H Jaiteley. Dette er en bok som gir ett helt annet uttrykk en den tidligere omtalte boken fra Juritzen – men så er det også en helt annen bok. Omslaget har et helt annet og stemningsfullt omslag. I sterke farger av rødt og oransje ledes vi raskt i tanker mot noe mer eksotisk en norske sykehus.
Santiago er en ung gutt som mister sin familie under en flom i India. Sammen med den yngre jenta Daya, blir han satt på en lastebil uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje. Han ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater hvor han blir stallgutt – han finner en trøst i et håp om at han en dag skal få ri i kamelløpene.
Jeg liker omslaget på boken og synes det er med på å fortelle at vi her har å gjøre med noe langt mer alvorlig. Det heler er også stemningsfullt. Åpningskapittelet har også en viss snert over seg – og det er dramatisk. Vi kommer rett inn i flommen og scenen der Santiago mister sin far av syne da de kjemper mot vannmassene.
Historien høres ikke ut som mitt personlige førstevalg, men det later likevel til å være en historie som vil både fenge, glede og røre.
Kamelgutten er ute på Juritzen Forlag.

 

3 krimtips til påsken

 

Tidligere har jeg kommet med 3 tips til deg som ikke bare er opptatt av å lese krim i påsken. Men, det er ikke til å komme bort fra at påsken er krimtid for norske bokelskere. Derfor kommer jeg med tre tips – til vidt forskjellige spenningshistorier – som kan glede deg i påsken.

Ved elven1) Ved elven av John Hart
Adam Chase vender tilbake til sin hjemby etter fem års fravær. Fortsatt hviler det en sterk mistanke mot at det var han som stod bak forbrytelsen han ble frikjent for før han forlot stedet. Det er bakteppet for det som blir en lavmælt, men samtidig intens historie. Jeg koste meg med lydbokversjonen som også har en meget god opplesning. En liten perle av en krim som fortsatt sitter i kroppen – tre år etter at jeg vandret gjennom historien.

 

 

 

Misery2) Misery av Stephen King
Dette er fortsatt en av de mest urovekkende og rystende spenningshistorier jeg har lest. Selv om jeg hadde sett filmen først, var jeg ikke forberedt på hvor intenst det hele skulle være. Dette er King på sitt aller beste som krimforfatter. Det er fortettet, klaustrofobisk, nervepirrende og urovekkende. Og det uten alt det direkte bestialske som brukes for å male frem dramatikk og uhygge i altfor mange moderne krimhistorier for tiden. En absolutt og evig favoritt fra en av spenningslitteraturens virkelige mestre.

 

 

Kald som døden3) Kald som døden av Louise Penny
Noen ganger er man så heldig at man får lese krim der det finnes mange andre kvaliteter enn selve mysteriet, drapet og etterforskningen. «Kald som døden» er en slik bok. En av de få gangene der jeg tidlig var veldig sikker på hvem som faktisk var mordereden – og der jeg hadde rett – men hvor boken likevel var en nytelse på mange måter. Penny har et herlig persongalleri, en varm, lun og underfundig tone i det hele, samtidig som det hele veien skjer ting og er framdrift. Lett å like denne her – selv om morderen kanskje er litt lett å identifisere. Min anmeldelse av boken finner du hos brabok.no

 

3 alternativer til påskekrim

Det drar seg raskt mot påske og i bokhandlene fylles hyllemeter på hyllemeter med nye og gamle krimbøker. Skulle du derimot være blant de som har et ønske om å bruke påskeferien til dypdykk i andre litterære retninger, har jeg tre forslag til bøker som kan prøves.

Skammens historie1. Skammens historie – baksiden av den norske selvhyllesten
Thomas Vestgården og Sigmund Aas har valgt å markere 200-årsjubileet for Grunnloven, med å fortelle om helt andre sider av Norges historie. «Skammens historie» er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke.
Denne boken ligger på mitt eget nattbord og er neste ute i køen av bøker som skal leses. Ifølge forlaget, CappelenDamm, ønsker forfatterne å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.
Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling.
Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

 

Uroens bok2. Uroens bok – den alle snakker om!
Med sitt herlige markedsføringsstunt En bokhandel, en bok, en uke, klarte Solum Forlag å skape virkelig blest rundt Uroens bok av Fernando Pessoa. Han beskrives som Portugals betydeligste forfatter ved siden av nasjonalskalden Luiz Vaz de Camões. Han publiserte forholdsvis lite i løpet av sitt liv, men etter Pessoas død ble det funnet utallige manuskripter i hans etter hvert legendariske amerikakoffert.
Fernando Pessoa skrev sjelden under eget navn. Han benyttet seg av såkalte heteronymer; definerte og adskilte dikterpersonligheter som uttrykte forskjellige – og ofte innbyrdes uforenlige – sider ved hans dikteriske personlighet.
Uroens bok er tillagt Bernardo Soares, en skikkelse som ligger tett opptil Pessoa selv – og et ubotelig ensomt og hypersensitivt menneske som forteller sin «selvbiografi uten hendelser» og sin «historie uten liv». Uroens bok kretser om jeg’ets oppløsning, livsledens innerste vesen, drømmenes natur og den moderne tids splittede univers. Den er tragisk, den er komisk, den er poetisk og stillferdig provoserende.
Heldigvis har jeg også fått denne boken i hus – gleder meg.

 

Helt sant3. Helt sant! av Michael Palin – morsomt og viktig
Denne boken var jeg så heldig å lese i fjor – og det er en slik bok som jeg er sikker på jeg kommer til å lese igjen. Miachale Palin som vi først og fremst forbinder med latter og reiser, har med denne romanen skrevet en viktig og fornøyelig historie. Det handler om ambisjoner, miljøvern, forretninger, opprør og svik. Alt pakket inn i en varm atmosfære der vi virkelig kommer innpå både mennesker og problemstillinger.
Det er herlig når en forfatter lar deg humre og le, samtidig som du dykker ned i større og vanskeligere problemstillinger. Absolutt anbefalt lesing.