Stillferdig historie som treffer

Tine J. Sir debuterer på Karlshaug Forlag med «Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa». En vellykket debut er det ingen tvil om. Boken er en varm historie som er lett å like.

Kvalshaug_Sir_Zappa_v4Tine J. Sir debuterer på Karlshaug Forlag med «Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa». En vellykket debut er det ingen tvil om. Boken er en varm historie som er lett å like.
Det synes for meg som om det er blitt så populært for forfattere å skrive så langt. Så langt som bare det. Ja, gjerne så langt en kan. «Dette er en murstein av en bok» kan nesten synes som en kompliment i seg selv. Nå skal jeg ikke kaste møkk på de lange bøkene på generell basis, for mange av dem er god – akkurat som det er med mange av de korte. Likevel synes jeg nå det er befriende å lese en bok der intet ord oppleves som overflødig. Der alt er barbert til det aller mest nødvendige og der ordene trer inn i et ubrytelig bånd med historien.
For det er ingen selvfølge akkurat det. At orden, setningene og språket spiller opp til fest sammen med historien. Når det lykkes for en forfatter å få til dette på beste vis, trer også historien frem til liv på en helt spesiell måte. Samtidig er det jo slik at jo kortere du forsøker å skrive en roman, jo større sjanse for å kunne virke enkel og lettvinn. Jeg har lest de bøkene også.
Tine J. Sir er ute med sin debutroman på Kvalshaug Forlag. «Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa» er en liten historie. Kort skrevet og raskt lest. Men fotavtrykket den setter igjen i meg er betydelig større enn formatet skulle tilsi. Det er på sitt eget vis en enkel historie, men den berører meg fra første side. Og Sirs språkdrakt, der hvert eneste ord som kan fjernes er borte, er sterkt medvirkende til dette.
Kvalshaug Forlag beskriver historien slik: «En 26-åring utforsker et rykte i familien – og finner en unik historie. Kvinnen fra Kristiansand var fire uker i Oslo sommeren 1973 og kom tilbake som en annen person. Nå er hun gammel og glemsk, men hun husker de fire ukene for lenge siden og forteller til barnebarnet, som også finner en eske øverst i et skap når bestemor og bestefar skal flytte fra huset.»
tinebilde
Ja, de brukte også ordet rørende om historien. Likevel synes det meg som et heller dvaskt referat og laber innsalgstekst for boken. Den er rett og slett ikke Tine J. Sirs debutbok verdig. For historien hun har skrevet har en spire av vilje, en drivende kraft som er så mye mer enn rørende. Riktignok kan jeg være enig med forlagets salgsapparat at det er en rørende historie, og på et vis er den så enkel som de fremstiller den, men det er ikke disse tingene som gjør dette til en bok jeg synes det er verdt å lese. En bok som jeg anbefaler av hele mitt hjertet.
Det er det som virkelig fortelles som gjør dette så bra. Mellom linjene i denne ordknappe boken ligger det mye av det usagte. Ikke bare det som bestemor ikke sier og forteller, men det vi alle lar være å si. Ikke nødvendigvis hemmeligheter og ting vi vil skjule. Snarere er det snakk om tingene vi kanskje ikke tenker på å si. Som vi legger inne i oss og lar dem bygge seg opp, bit for bit, til alt det lille er vokst til en klump. Som kanskje gjør vondt. Sir klarer å sette ord på dette.
Førsteinntrykket er kanskje at dette er noe enkelt. En søt historie som er hyggelig fortalt. Men det er en tilstedeværelse i historien som skaper driv. Kanskje er det aldri veldig spennende i tradisjonell forstand, men nerven og spørsmålene vi stiller oss er der hele veien. Vi får lyst til å komme tettere på, bli kjent med bestemor og menneskene rundt henne. Det hele er fortalt uten noe dill dall. Det er rett på sak.
Jeg er imponert over denne debuten. Den har i all sin stillferdighet et godt tempo, det oppleves som godt å ha lest bestemors historie. Den angår meg og griper tak i meg. Tine J. Sir balanserer på en knivsegg underveis. For hun kunne fort falt for sitt eget grep. At det knappe og korte, kunne gjort det hele til noe tomt og ufullendt. I stedet har hun klart å skape en historie der den menneskelige varmen trer frem som en av våre sterkeste krefter. Der viljen til å ville holde på seg og det en selv innerst inne vet en er, om så bare for en kort stund.
«Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa» er rett og slett en liten perle av en bok. Og det blir spennende å se om Tine J. Sir har mer å by på. Debutboka tyder på at vi har fått vårt første møtte med en spennende forfatter med mye på hjertet.

Solid debut om livet, Oslo og Jokke!

«Kveine setter ord på den rotløsheten så mange av oss har kjent på gjennom ungdomsårene. Følelsen av ikke å finne den rette hylla i livet. Et liv der vi kanskje lar tilfeldighetene avgjøre, snarere enn at vi tar aktive valg selv.»

Lyden av asfaltDet er noe uimotståelig over «Lyden av asfalt». Opplevelsen av å lese noe dønn ærlig og direkte fra hjertet, er med hele veien. For dette er ikke bare en oppvekstroman om en ung gutt som til tider er i fri flyt og i stadig større kamp med og mot seg selv. Det er også et varmt og nært portrett av en by som både jeg-personen i romanen og forfatteren selv åpnebart har et elsk/hat forhold til.

Kulissen er Oslo, primært Oslo øst. Vi vandrer opp og ned byens gater og uten å være spesielt interessert i byens geografi, er det lett å henge med i historiens bevegelse. Den nesten konstante fysiske forflytningen vi befinner oss i, fra gate til gate, inn og ut av kjøpesenteret, ned mot Løkka, fra skole til skole, fra hjem til hjem, sørger for driv til historien. Det er en solid parallell til hovedpersonens nesten hvileløse vandring gjennom livet, der det meste mangler retning og vilje.

Men om det er noe som har både retning og vilje er det Kveine og hans historie. Skjønt det tar litt tid før vi virkelig rives med, er det sjelden vi mister interessen for historien. Til det er det for mange ubesvarte spørsmål, for mange uåpnede dører og for mange valg som enda ikke er tatt. Og heldigvis er det slik, at det som forfatteren bruker plass på i det aller første, og som noen ganger gir en følelse av at vi ikke kommer helt i gang, til syvende og sist sitter igjen som sentrale elementer i historien. Det føles godt å ha vært med på reisen gjennom en oppvekst fra begynnelsen og ingen hendelser eller tanker oppleves å være unyttige og overflødige. Snarere tvert om. Til å være debutant synes Kveine å ha en imponerende grep om de litterære grepene.

Kveines språk er direkte og uhøvla. Har en troverdig klang og han er flink til å la språket være en aktiv aktør i historien. Det understreker den sosiale settingen vi beveger oss i, tydeliggjør sosiale skiller som er sterkt tilstedeværende som drivende krefter i historien, og skaper også det nødvendige trøkket historien trenger. Parallelt med dette er Jokke en sentral karakter i historien. Guttegjengen fra Linderud suger Jokke og hans Valentinere til sitt bryst, han blir bæreren av ærligheten, han setter ord på det de ikke selv klarer. Han er en av dem. Den eneste sanne stemmen i en hverdag for flere av dem sliter med å finne sin plass, sitt sted å vokse. Vi ledsages av Jokkes tekster underveis og referansene går igjen også i kapitteloverskrifter. Samtidig som Jokkes liv – og død – er med på å danne en rød tråd gjennom hele historien. Et spennende grep som fungerer meget godt. Jokke, hans musikk, hans tekster og alle historiene og mytene rundt ham, har vært en del av undertegnedes liv også. Kveines bruk av ham som en del av rammeverket, vil nok være med på å gjøre historier, tanker og følelser gjenkjennelige for mange i vår felles generasjon.

Foto: John Andresen
Foto: John Andresen

«Lyden av asfalt» er en oppvekstroman fra Oslo, ja vel. Likevel har Kveines roman noe mye mer universelt over seg. For selv jeg, som vokste opp på bondelandet, ikke så langt unna Kveine i tid, kjenner meg igjen her. Jokke er en felles parallell, slik den er for mange av oss som ble fanget av hans direkte og ærlige rock. Men enda bedre er det hvordan karakterenes utfordringer, tanker og opplevelser av å være enten innenfor eller utenfor, er akkurat de samme som jeg kunne ha der jeg vokste opp – nord i Telemark. Så mang en gang kjenner jeg igjen meg selv når det gjelder både motgang og medgang, lengselen etter opplevelsene og angeren over de gale valgene. Hovedpersonens reise oppleves i det store og hele som viktig og interessant. Og får meg også til å reflektere over egne valg og tanker.

På den siden som trekker totalinntrykket litt ned, har jeg allerede vært innom at det nok tar litt lang tid før dette virkelig suger tak i oss. Når det først gjør det er det likevel på behørig vis. En annen ting jeg reagerer negativt på er at noen av karakteren rundt vår hovedperson tenderer til å bli i overkant tydelige. Noen av dem får sine nyanser malt frem, men dessverre er det noen av dem som etter hvert får litt preg av å være karikaturer av seg selv. Det er sjelden dette blir påtrengende, men her og der slår tanken inn om at det nok hadde gjort seg med et litt mer nyansert blikk på noen av dem. Samtidig er de alle med på å forme hovedpersonen, og er slik sett gode elementer i å få fortellingen fram.

Totalinntrykket er likevel solid. Ynge Kveine har begått noe som må beskrives som en solid debut. Det er en bok som er lett å anbefale ikke bare fordi den har en god historie, men også fordi den har noe på hjertet. Kveine setter ord på den rotløsheten så mange av oss har kjent på gjennom ungdomsårene. Følelsen av ikke å finne den rette hylla i livet. Et liv der vi kanskje lar tilfeldighetene avgjøre, snarere enn at vi tar aktive valg selv. «Lyden av asfalt» gir kanskje ikke svarene på de store spørsmålene, men den kan hjelpe deg med å sette i gang tankene. I tillegg til at den er en underholdende, morsom og temposterk roman. Dette siste er et avgjørende element i positiv retning. Det skjer mye og vi får sjelden muligheten til å slappe helt av. Akkurat som hovedpersonen, som jobber seg gjennom livet, fra slag til slag og med lengselsfullt blikk mot de altfor få seirene.

Vel blåst, Kveine!

 

 

 

Bergtatt av Bergtatt

Bergtatt høyoppløstOfte tenker jeg at de gode eventyrene tilhører en fortid som ligger langt bak oss. Som vi kanskje aldri får brakt til oss igjen. Men Martin Fyrileivs Bergtatt har endret mine tanker om dette for alltid.

Portvokteren er den første boken i en planlagt trilogi om gutten Einar. Han er et klassisk utskudd som mobbes og ikke finner tilhørighet. Når vi kommer inn i hans liv er det imidlertid ikke lenge før livet hans endres drastisk og han dras inn i en annen verden – under fjellene. Her møter han både dverger, troll, rimtusser og store farer. Det er en historie som engasjerer fra første stund, også før Einars store eventyr virkelig begynner.

Slik forhåndsomtales boken fra forlaget:
En skygge rotet rundt i rommet. Den gikk fram og tilbake, men så ble den borte. Bare lyden av snøfting og sniffing hørtes svakt fra den andre siden. Flere sekunder gikk, og plutselig så han rett inn i et gulsvart øye som stirret tilbake.
Her møter klassisk fantasy norrøn mytologi og norsk folketro, ispedd en stor dose action, humor og varme. Einar sliter. På skolen må han gjemme seg for ikke å bli mobbet, og faren forsvinner stadig hjemmefra til alle døgnets tider, visstnok for å jobbe. En dag blir den hyggelige gamle nabodamen funnet død – det ser ut som et rovdyr har tatt henne. Men når Einar oppdager at kjelleren hennes rommer en skjult portal, blir det begynnelsen på en dramatisk reise til et annet rike. Langt inne i fjellet, hvor dverger og troll kjemper på liv og død, skal Einar oppdage sannheten om seg selv.

Fyrileiv gjør noen svært så smarte grep med sin historie. Gjennom klassiske litterære grep om den lille, utstøtte som reiser seg til kampen for å bekjempe ondskapen. Han går gjennom heltens reise – nesten skoleflinkt utført. Heldigvis sørger forfatteren for at han ikke fullfører sin utvikling i denne første boken. Han kommer langt nok til at vi likevel uten forbehold blir med på ferden mot farene og kampen. En kamp som skal fortsette i to bøker til.

Martin Fyrileiv hoFyrileiv har også en lekende vilje til å bruke vår egen eventyrtradisjons grep, i en fin miks med elementer fra norrøn mytologi og de mer klassiske fantasy-knepene. Og viljen følges av god gjennomføringskraft. Min oppfatning er at denne historien sitter som et skudd. Framdriften er der hele veien, personene, både mennesker og dverger, trer fint fram som levende skikkelser vi vil bli bedre kjent med.

Jeg er overbevist om at mange barn og ungdom vil la seg fengsle av Bergtatt og universet Fyrileiv har skapt. Det er levende fortalt, passe skummelt og ikke minst er historien tydelig fortalt. Ingenting virker for komplisert eller uforståelig, samtidig som forfatteren lar oss få lov til å tenke og undre på hva som vil komme rundt neste sving.

Jeg har lite å utsette på boken. Skulle jeg satt fingeren på noe må eet være at kapitlene er navngitt i overkant tamt og med litt lite engasjement. Det er ikke titler som er med på å bygge opp under den fine spenningen vi opplever i boka.
Bergtatt – Portvokteren er ute på Schibsted Forlag.

Leselysten.com har tidligere intervjuet forfattere, det intervjuet kan du lese her.

Bergtatt var blant stipendvinnerne i Schibsted Forlags manuskonkurranse for barne- og ungdomslitteratur i 2012. Boken er den første i en planlagt trilogi.

Vil bergta hele kongeriket

Bergtatt høyoppløstDet er drømmen for mange og virkelighet for de få. Men Martin Fyrileiv er en av dem som nå kan si at han er en publisert forfatter. 36-åringen fra Namsos debuterer på Schibsted Forlag med den første boken i en serie som bærer navnet «Bergtatt». Og med det er han også med på å bekrefte hvor godt det gror i det norske fantasy-landskapet. Bokens offesielle lansering er 11. februar

Til daglig har Martin Fyrileiv sitt virke som lærer ved Høknes Barneskole i Namsos, og læreryrket har vært hverdagen hans de siste seks årene. Men det var ikke den retningen den nyslåtte forfatterens utdannelsesløp begynte.
Jeg har mellomfag i Nordisk arkeologi fra NTNU Trondheim, men jeg så raskt at det var lite faste jobber i bransjen. Derfor hoppet jeg av studiene for å pense meg inn på et sikrere yrkesvalg. Da ble det lærer av meg også, sier Martin.
Etter endt utdannelse har han virket som lærer i ved Lauvsnes skole i Flatanger i to år og nå 4 år ved Høknes Barneskole i Namsos.
I tillegg har jeg vært nesten fire år i forsvaret og har befalsutdanning derfra. Og jeg har blant annet jobbet frivillig som feltarkeolog i Staraja Ladoga i Russland.
Med andre ord er det snakk om en forfatter som har hendet både kunnskaper og erfaringer fra flere og svært ulike retninger både i arbeid og utdannelse. Men skrivingen har vært en del av livets hans lenge – så også «Bergtatt».
Jeg tror jeg begynte å skrive litt nå og da i 2005, mens jeg studerte på lærerutdanningen. Jeg hadde egentlig ingen umiddelbare planer om å sende inn til noe forlag, men da Schibsted i 2011 holdt en åpen manuskonkurranse for barne- og ungdomslitteratur, var jeg bare nødt til å sende inn noe, sier Namsos-læreren.

6 av 300
Jeg var tross alt nesten i mål, og hadde noen måneder å gjøre det «ferdig» på før fristen. Jeg sendte inn, og ble overrasket av at jeg faktisk klarte å bli en av de 6 vinnerne blant ca. 300 deltakere, og det på første forsøk. Jeg hadde aldri før sendt inn noe romanmanus til noe forlag. Jeg ble ganske overveldet for å si det mildt, fortsetter han.
Likevel har det tatt sin tid før han endelig har kunnet se en ferdig bok bli til og til han kan holde det første eksemplaret i hånden.
Det første utkastet som ble sendt til forlaget, var veldig forskjellig sammenlignet det ferdige resultatet som nå foreligger mellom to permer. Manuset har utviklet seg i samarbeid med redaktøren og blitt mye bedre. Jeg er i sterk tvil om jeg noen gang i framtiden vil våge å lese gjennom førsteutkastet på nytt. Det tilhører fortiden, sier han før han legger til:
Men jeg har arkivert første versjon, som alle andre versjoner fram mot utgivelse. I alt 12 versjoner har gått fram og tilbake mellom meg og forlaget.
Så har vi også fått bekreftet at det å gi ut bok ikke bare handler om å skrive, men også om å holde ut, ha vilje til å endre, justere, pirke og stryke. Og som for mange andre forfattere i Norge er ikke skrivingen en fulltidsjobb – ikke i kroner. Men det tar likevel mye av tiden.
Jeg jobber 100 prosent som kontaktlærer og må tilpasse fritiden så jeg får tid til å skrive. Jeg sitter i perioder med to fulltidsjobber på grunn av skrivinga og det blir noen sene ettermiddager og kvelder, men siden det å bli forfatter er noe jeg ønsker å satse fullt og helt på, så er det ingen stor byrde i seg selv og jobbe så mye. Det går på bekostning av familien, men jeg har en samboer som støtter meg 110% og som er veldig fleksibel og forståelsesfull. Hun ønsker at jeg skal lykkes minst like mye som meg selv, forteller den musikkinteresserte forfatteren som også bruker musikk aktivt i skrivingen.
Det er viktig for meg å høre på musikk når jeg skriver. Det setter meg i rett stemning.

Martin Fyrileiv hoEn norrøn fantasytradisjon
Han har valgt å sikte seg inn mot det som av flere beskrives som en vanskelig sjanger bare å slippe gjennom hos forlagene med. Fantasy. Og sjangeren har vært med ham lenge.
Fantasysjangeren begynte å interesserte meg først i ti-årsalderen da vi begynte å spille rollespill og da jeg oppdaget Tolkiens verden. Jeg har alltid vært fascinert av norrøn mytologi, overtro og folketro, forteller Martin.
Og da er vi på vei rett inn i hans eget univers som vi vil bli bedre kjent med i «Portvokteren» som er den første boken i en trilogi.
«Portvokteren» er første bok i en fantasyserien Bergtatt, for barn og ungdom i alderen ti år og oppover, forteller Fyrileiv.
Historien løper ut fra Jotunheimen og Lom kommune. Her møter vi en gutt som går i sjuende klasse, og som opplever en del merkelige ting som i bygda. En dag blir nabodamen funnet drept, og Einar, som hovedpersonen heter, begynner å lure på om faren er involvert i drapet. Han følger etter faren for å se hva han driver med, og oppdager en tunnel som fører langt inn i fjellet. En glemt verden ligger foran han, men ikke uten at han havner i alvorlige problemer. Han er så visst ikke alene. Han oppdager en gjemt verden inne i fjellet, der dverger og troll kjemper om overlevelsen. Myter og eventyr, ser ut til å være virkelig.
Idéen til «Bergtatt» kom vel ikke av seg selv. Jeg har alltid vært glad i gode historier. Og når jeg ikke spilte rollespill lenger, så følte jeg at noe manglet i fantasyuniverset i Norge. Vi hadde veldig få bøker som baserte seg på norrøn mytologi, norsk folketro og overtro. Det rotekte norske! Historier vi har blitt fortalt i generasjoner og som har vært en del av oppvekst og skolegang i generasjoner. Jeg savnet den norske grunnmuren i fantasy, og ønsket å fortelle en slik historie, basert på vår egen nåtid, forteller Martin Fyrileiv og jeg tenker at det er en uredd tanke og en enda større ambisjon. Jeg sier til ham at det kan minne litt om hva jeg har lest om Tolkiens arbeid – han savnet en egen engelsk mytologi. Er du like ambisiøs som Tolkien?
Jeg kjenner ikke Tolkiens indre drivkraft mot å erstatte en manglende engelsk mytologi. I Norge er vi så heldige at vi har en fantastisk myotologi allerede. Jeg ville aldri tenkt at noe burde rettes på med den, men jeg tror at den burde være lenger framme i norsk litteratur. Vi burde la oss inspirere mer av den i fantasysjangeren spesielt, slik at vi får en klarere stemme som et motsvar til fantasyen som blir skrevet i utlandet. Det siste jeg vil, er at fantasysjangeren i Norge skal forvitre inn i en sjangertåke som hovedsakelig lar seg inspirere av utenlandske bestselgere, så jeg oppfordrer så mange forfattere som mulig i denne sjangeren til å omfavne det som er i vår egen kulturarv og bruke dette som grunnlag for historiene. Tross alt, fantasylitteraturen i Norge har en forpliktelse, og det er å være etterkommeren til de tradisjonelle eventyrene.

Om det å skrive
Jeg tror arbeidsprosessen er like forskjellig som det er forfattere, sier Bergtattforfatteren. – Men noen likhetstrekk vil jeg tro finnes. Jeg er nødt til å ha musikk i bakgrunnen, gjerne noe som reflekterer sjangeren, scenen, osv. Filmmusikk er en god inspirator.
Og han har brukt mye tid for å komme i mål ,men han har også noe tips til de som har lyst til å prøve selv.
For min egen del må karakterene og plottet modnes i hodet mens jeg noterer uten sammenheng, gjerne over flere dager og uker før jeg kaster meg inn i skriveprosessen. I begynnelsen var jeg like opphengt i skrivefeil , setningsoppbygging, som å få ferdig selve plottet. Mitt tips er at man bare bør begynne å skrive når man har plottet skissert foran seg. Historien blir gjerne til litt mens man skriver, og det fungerer godt for meg, men man må skrive. Føle at man produserer, og føle at historien formes. Først da ser i alle fall jeg hva jeg IKKE vil legge vekt på, og det er like viktig som å finne hvordan du VIL skrive historien. Rettskriving og setningsoppbygging kommer senere uansett.
Småpirkingen velger han heller å overlate til den siste fasen.
Dessuten må man regne med å ha minst en omskriving av hele manuset. Skifte ut navn på karakterer, både protagonister og antagonister. Kaste de 200 sidene du har jobbet med i flere måneder, kanskje år, og skrive alt på nytt! Da er det dumt å ha brukt for mye tid på småtterier i begynnelsen.
Men som Martin også understreker, så er det vanskelig å få til dette helt alene.
Jeg er så heldig å ha en samboer som liker å lese. Hun har også vært en viktig del av skriveprosessen, ved blant annet å lese gjennom flere av versjonene og gi tilbakemelding underveis. Ikke minst har det vært viktig å ha noen å kunne dele idéer med. Det er veldig få andre jeg deler noe som helst med tidlig i skriveprosessen. Det blir rett og slett for skummelt. Ikke for at jeg er redd for tilbakemelding, men for at idéen og plottet i seg selv trenger litt skygge så andre ikke fanger opp hva du tenker å skrive om. Hvis man har bestemt seg for å skrive en fortelling, så har man troen på den. Man føler at dette er det riktige. At den historien kan fortelles. Det er ikke slik at man føler dette for alle idéer man har. Når man først har funnet den, så hold den tett til brystet.
For en som har lyst til å skrive selv, har han en advarsel også.
Det som er sikkert er at skriving er hardt arbeid. Det nytter ikke å tro at man kan knipse, så blir manuset ferdig. Når det er ferdigskrevet så har egentlig ikke jobben begynt enda. Det er først når man bearbeider det etter første utkast at historien begynner å leve, og selv da er det lenge til man sitter med en bok i hånden. Det er en prosess som vokser underveis, og har man ikke tid til å gjøre det skikkelig, så bør man holde seg unna. Det finnes svært få snarveier i denne jobben.
Han legger heller ikke skjul på at det har vært en lang vei fra han vant Schibsteds manuskonkkuranse i 2011.
Det har tatt sin tid. Etter konkurransen i 2011 ble det et lite vakuum da redaktøren jeg hadde sluttet i jobben sin. Men for om lag ett år siden ble jeg tildelt ny redaktør, Leif Bull, som jeg har samarbeidet godt og tett med fram mot utgivelsen. Jeg har blitt veldig godt tatt vare på av Schibsted Forlag, og kunne ikke ha drømt om et bedre samarbeid. Man må som debutant være tålmodig. Ting tar gjerne litt tid, men et manus skal også bearbeides, utvikles, og ikke minst få en høy nok kvalitet.

Endelig forfatter
Fyrileiv legger ikke skjul på at det føles godt å endelig kunne kalle seg forfatter.
Jeg har jobbet ett par år med forlaget, og er svært glad for at jeg nå kan si at jeg er en utgitt forfatter. Forventningene har dempet seg etter hvert som jeg har blitt kjent med bransjen. Det siste jeg vil er å leve i en utopisk bokverden der man tror at man skal bli rik, eller berømt. Da tror jeg man skriver på feil grunnlag.
For det er ikke penger som er drivkraften til Namsos nye, litterære sønn.
Jeg vil fortelle historier. Historier som barn og unge kan huske som noe bra. Historier som gir leseglede, ikke minst for gutter som ikke har de store lesevanene. Mange finner ikke bøker de liker, og derfor ikke leser. Jeg ønsker å gjøre mitt for at de skal finne en slik god historie.
Så tenker han seg litt om.
Der tror jeg læreren i meg dukket opp et sekund. Jeg ser hvor vanskelig det er for unge å finne litteratur de liker. Barnebøker er viktige for at de som vokser opp får et positivt forhold til bøker også i voksen alder, og i den medieverden de befinner seg i, fanger de unge langt vekk fra en god bok, sier lærer’n som likevel har visse ambisjoner på vegne av det kollektive.
Vi trenger dessuten en ny, norsk fantasytradisjon i Norge. En tradisjon som baserer seg på det norrøne. Norsk fantasy som utmerker seg i sin egenart. At vi skriver noe som ikke bare er norsk, men også noe sjangeren har tilhørighet til. Kristine Tofte, og Song for Eirabu tror jeg har vært vendepunktet for en ny norsk fantasytradisjon. Vi har flere forfattere som har basert seg på det norrøne, blant annet Sigbjørn Mostue (Alvetegnet), Siri Pettersen (Odinsbarn), Tonje tornes (Hulder) (med flere..). Hvis det blir slik at norske forfattere skriver på norrønt grunnlag, vil jeg med sikkerhet si at vi har en ny norsk fantasytradisjon på frammarsj, og «Bergtatt»-serien er mitt bidrag til dette. En slik tradisjon vil også høste respekt i miljøet på et annet vis enn tidligere. Et slags norsk fantasy-noir?

Vil helst skrive
Martin har nok av ideer både i hodet og på papiret til en lang forfatterkarriere om vi skal tro ham selv.
«Bergtatt»-serien vil nok ferdigstilles fortløpende. Jeg har planer om at dette skal være en trilogi, men er ikke fremmed for tanken om en fjerdebok, men dette er nok et par år fram i tid, og noe jeg vil ta stilling til etter hvert som serien skrider fram. Jeg ønsker ikke å binde meg i en fast ramme, og si bastant at slik vil det bli. Jeg er i utgangspunktet åpen for hvordan framdriften blir med serien etter hvert, men jeg ønsker ikke at det blir en serie som aldri tar slutt.
Og Namsos-læreren er ikke i tvil om hva som er det største ønske for fremtiden:
Jeg ønsker selvfølgelig å satse på skrivingen, og kommer nok til å skrive parallellprosjekter etter hvert. Jeg har hodet fullt av historieskisser jeg ønsker å få ned på papiret. Mange av disse er fantasy for barn og ungdom, men jeg ønsker heller ikke å binde meg til å være kun en forfatter for barn og unge. Jeg har også en del idéer innen krimsjangeren for barn og voksne, men også fantasy for voksne.
Likevel vil nok Namsoselevene fortsatt kunne ha glede av sin forfatterlærer.
Jeg kommer nok til å fortsette som lærer framover. Å være forfatter i Norge er ikke synonymt med god inntekt av skrivingen, og selv om man tjener greit et år, betyr det ikke at den samme inntekten dukker opp neste år. Men jeg ønsker i første omgang å jobbe litt mindre som lærer, for eksempel en dag mindre i uka, og dedikere denne dagen til skrivingen.

Señor Stig – en herlig debut

Señor Stig

Det nye bokåret er allerede i godt gang og godbitene ser ut til å stå i kø. En av de jeg har knyttet størst forventinger til er Jan P. Solbergs debutroman Señor Stig – og jeg har ikke blitt skuffet. Dette er en perle av en roman.

Det er en forunderlig ting denne kjærligheten. Gleden den skaper og sårene den kan gi oss. Men sjelden har jeg opplevd kjærligheten så underfundig, barsk og sår som når jeg har lest Señor Stig, Jan P. Solbergs debutroman som nå er ute på Aschehoug. Historien om de fem menneskeskjebnene som flettes sammen på det slitne pensjonat «La Perla» helt sør i Spania er en leseopplevelse jeg håper mange får med seg.

For blant de fem personene som med eller mindre med overlegg havner under samme tak på «La Perla», finner vi troverdige og såre menneskehistorier. Stig Ravnaas, som har reist så langt unna Norge han kunne komme før bilen streika, blir etter mitt syn selve eksponenten for det sårbare, for tapene og feilgrepene som kan ramme mennesker. Tilsynelatende uheldig med alle de viktige valgene i livet, sitter han nå med en god porsjon bitterhet og har liten evne til å se framover. Dertil er hans bitre blikk rettet bakover mot alt og alle som har gått ham i mot. Han virker ikke særlig sympatisk denne Stig, men vi kjenner hele tiden at det bor noe under, noe han ikke vil slippe fram, noe sårt.

Hans tilværelse har han nå likevel fått et slags grep om, men det blir utfordret da han på en og samme tid får tre leieboere – alle fra hjemstedet i Norge. Alle med sin egen historie. Alle med sin egen søken etter det de aldri har fått, men kanskje alltid har søkt. Marit Molly og Ruth er på språkreise, men dropper hjemreisen. Jonas er en gutt som har rømt hjemmefra. Og når de en dag henter inn en skipbrudden afrikaner som skal pleies og tas vare på, blir Stig tilværelse vanskelig og etterhvert samles alle disse fem personene i et underfundig skjebnefellesskap.

Og for meg ble dette en historie som var vanskelige å legge fra seg. Solberg har en god penn. Enda mer er pennen hans effektiv. Underveis fikk jeg noen ganger assosiasjoner til Nick Cave sin skrivestil – rett på, uten filter og med stor kraft. Selv om Solberg slettes ikke er en litteraturens mørkemann som Cave må kunne kalles, så har de fellestrekk i det at de ikke nøler med å fortelle oss det som må frem. Konsist språk, sammen med en svært troverdig beretning gjennom de ulike personenes forhistorier, gjør sitt til at jeg blir engasjert i hver enkelt skjebne. Jeg får en inderlig lyst til å vite hvordan det går med dem alle sammen. Og jeg får stadig lyst til å forstå: Hvorfor kom de til dette? Hvor har de tråkket feil? Hvem og hva har gjort dem slik de har kommet til å bli?

Og vi får gode muligheter til å tenke. Til å undres underveis, før vi får vite hvorfor. Jeg liker at forfattere ikke må forklare oss alt, men la oss som lesere få dvele ved det vi tar inn, for å se om vi begynner å kjenne personene vi møter. Og det lykkes han med i denne boken. Solberg klarer også å holde oss på pinebenken og nesten som en kriminalroman nøstes sammen mot slutten, aksellererer det hele i bokens siste del. Trådene samles på elegant vis, slik at vi blir sittende med en solid forståelse av hvorfor de nå alle endte opp på «La Perla», med en tung bør i sekken.

Men samtidig som trådene samles, er det som om knutene ikke løsner. Og vi ser ikke den endelige enden og løsningen på skjebnene. Heldigvis! For jeg sitter fortsatt og undres på hvordan det går med både Stig, Jonas, Ruth og Marit Molly. Og hvordan livet ordner seg for dem til sist, er det kanskje bare forfatteren som vet. Men jeg nyter godt av gleden ved å kunne fundere på hvordan det går og det er sannelig en god ting med en roman. At trådene samles, men at historiene fortsetter inn i det ukjente.

En ting skylder jeg å gjøre oppmerksom på: Jeg kjenner forfatteren, uten at jeg tror det har innvirkning på min omtale, men nå vet du det i hvertfall. Uansett har Solberg i mine øyne begått en svært god debut som han kan være stolt av. Jeg har ingen problemer med å anbefale Señor Stig til alle som liker den gode historien og som ønsker seg en god leseopplevelse. Fortellingen om de fem menneskene på «La Perla» – er en litterær perle i mine øyne

Usynlige debutanter

Tiger Garté i Juritzen Forlag har satt i gang en debatt om «de usynlige debutantene». Vel verdt å lese både hans inlegg og svar fra Kari Marstein i Gyldendal

http://www.dagbladet.no/2011/12/13/kultur/debatt/debattinnlegg/litteratur/debutanter/19399950/

http://www.dagbladet.no/2011/12/14/kultur/debatt/debattinnlegg/litteratur/debutanter/19413910/