Jeg har en (lei?) tendens til å ende opp med å lese flere bøker parallelt. Det slitsomme med det kan være å holde ordentlig oversikt over de forskjellige historiene. Det morsomme med det er at du kan leve i vidt forskjellige univers på en og samme gang. Uansett: Her er 3 bøker jeg parallell-leser akkurat nå!
Kanskje er det ikke så uvanlig å holde på med dette – å lese flere bøker samtidig. For meg har det nærmest blitt det vanlige. Egentlig er det helt ok, men i det siste har det blitt en tendens til at jeg kanskje ikke fullfører alle. Kanskje er det et litterært utslag av naturlig seleksjon – den sterkeste overlever? Uansett, så koser jeg meg med å kunne hoppe fra univers til univers – og kanskje er det aller best når spennet mellom universene er størst mulig. Og slik er det akkurat nå, når jeg har to skjønnlitterære og en sakprosa utgivelse på nattbordet. Her spenner det fra intriger i serieromanens verden, via noe svært så jordnært formulert om et familieliv, til noen leksjoner om fysikk – som bare får meg til føle meg mindre intelligent for hver leksjon jeg leser meg gjennom.
Så, her kommer mine 3 parallelleste bøker akkurat nå:
«Vi er fem» er Matias Faldbakkens femte roman, og en fantastisk lugnt formidlet historie. Det handler om Tormod Blystad som bor sammen med kona Siv og barna Alf og Helene i en bygd noen timer nord for hovedstaden. Det hele – i det minste så langt jeg har kommet – er formulert på en måte som gjør at du hele tiden kjenner på følelsen av at noe vil rakne eller gå litt galt. Det en tone i språket som bare er en nytelse i seg selv – og som gjør det så godt å lese. Og jeg gleder meg til å få med meg fortsettelsen på denne boken – hvor det føles som om nærmest alt kan skje.
«Syv korte leksjoner i fysikk» er en bok som på den ene siden er fantastisk morsom å lese, men som samtidig får meg til å føle meg litt teit. Nå har jeg to ganger forsøkt å ta for meg leksjonen om relativitetsteorien til Einstein, men det er egentlig som det bare blir verre og verre – forståelsen altså. På den annen side er det en fornøyelse å lese dette. Det er underholdende og sørger samtidig for at jeg har lyst til å forstå. Jeg har i det minste lyst til å forstå. Og hvem vet, kanskje jeg blir klok på fysikk en dag jeg også?
«Jordbærdamene – Lykkeland» er den første boken i romanserien til Synnøve Eriksen. Og her er det rett på og inn i deilige intriger i et lite samfunn – hvor vellykketheten på overflaten uten tvil er viktig. På jordbærisen (i 1956) fremstår alle husmødrene som svært så lykkelige og vellykkede, men når en ny kvinne flytter inn i et av husene, med et barn og uten giftering, synes det som at alt skal bli vanskeligere. Begynnelsen på boken har en herlig og kjapp etablering av både samfunnsstruktur, karakterer og intriger. Her er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Så – det var de tre bøkene som for tiden leses parallelt her hos meg. Ingen skal i det minste få lov til å si at ikke spennet mellom dem er stort.
Vi er i ferd med å ta farvel med januar og trenger noe godt å lese på – både unge og voksne. Når vi skriver 29. januar har vi følgende litterære tips i det vi går inn i i helgen.
Røverdatteren i Mattisborgen
På denne dag i 1595 skal (ifølge wikipedia) Romeo og Juliet av William Shakespeare sannsynligvis ha blitt fremført for første gang. Og det er definitivt en av de beste kjærlighetshistoriene verden har sett – i hvert fall den mest kjente. Men, vi tar en liten avstikker for å markere urfremføringen av dette stykket, og tar turen til Sverige for å finne en kjent og kjær historie med elementer som vi kjenner igjen fra Romeo og Juliet – nemlig Ronja Røverdater av Astrid Lindgren. Ronja Røverdatter er en av Astrid Lindgrens største eventyrfortellinger, en Romeo og Julie-historie om Ronja og Birk som er barn av to rivaliserende røverhøvdinger. Barnas vennskap trues av feiden mellom de slektene. Det blir en storslagen kamp for fred og rettferdighet, mot ondskap og dumhet, med den storslagne og magiske Mattisskogen som kulisse.
Den natten da Ronja ble født, rullet torden over fjellene, ja, det var sånn en tordennatt at alle småtusser som holdt til i Mattisskogen forskremt krøp sammen i huler og hull. Bare de fæle, ville vettene likte tordenvær best av alle vær. De fløy med hyl og skrik rundt røverborgen på Mattisberget.
Tannfeen ”gone bad”
I 2002 i sin årlige tale til det amerikanske folk, brukte president George W. Bush for første gang begrepet ”Ondskapens akse” om ”regimer som støtter terror”. Ondskap er et velkjent tema i litteraturen, ikke minst i krimsjangeren. Men den er ikke vanskelig å finne i barnelitteraturen heller – for eksempel i Demontannlegen av David Walliams.
Merkelig ting skjer i ly av natten. Barn legger en tann under hodeputa i håp om at tannfeen bytter den ut med penger, men når de våkner, finner de snegler, edderkopper eller hundrevis av kravlende saksedyr. Noen eller noe har greid å komme seg inn på soverommet, nasket til seg tannen og lagt igjen en hilsen som får blodet i årene til å fryse til is. Det er snakk om ren ondskap!!
Hvem eller hva står bak? Hvordan klarer dette vesenet å snike seg inn på barnas soverom uten å bli sett? Og hva i all verden skal det med alle disse tennene?
Demontannlegen er en morsom, ellevill og skummel historie om Alfie, gutten med det store hjertet og den enda større tannlegeskrekken. Boken har fått prisen National Book Awards Childrens Book of the Year.
Mørke steder – i Kansas
29. januar 1861 ble Kansas USAs 34. delstat. Da må vi jo bare ta en litterær reise til den amerikanske delstaten – og det gjør vi med Gillian Flynn og hennes bok Dark Places. Mitt eneste møte med Flynn så langt, er Gone girl – en bok jeg fortsatt mener har et av de kuleste plott og setup, men som jeg dessverre syntes falt gjennom i siste halvdel. Men, Flynn er en populær forfatter som fortsetter å levere suksesser innenfor krimsjangeren, og dette er historien i Dark Places:
Libby Day var syv år gammel da hennes mor og to søstre ble myrdet. Libby unnslapp blodbadet på det lille gårdsbruket på landsbygda i Kansas ved å gjemme seg ute i snøen. Som den eneste overlevende var hun også det fellende vitnet i saken mot sin bror Ben, som ble dømt for drapene og soner en 25-års fengselsstraff. I mange år har Libby levd av inntektene fra et fond som ble opprettet for å hjelpe henne, men nå er kassen tom og hun er desperat. The Kill Club, en makaber forening av mennesker som er sykelig opptatt av beryktede drapssaker, tilbyr henne 500 dollar for å stille på et møte. Foreningens mål er å bevise at Ben er uskyldig dømt, og mot stadig nye honorarer påtar Libby seg å oppsøke alle involverte i drapene. Samtidig fletter forfatteren inn partier som skildrer drapsnatten slik de døde familiemedlemmene opplevde den, også den dømte broren. Bit for bit avdekkes den uhyrlige sannheten, og nok en gang må Libby flykte fra en morder.
Et nytt dykk inn i litteraturens verden på akkurat denne dagen – dog med noen krumspring…
Vi skriver 28. januar i dag og leselysten.com tar et nytt dykk inn i litteraturens verden på akkurat denne dagen – dog med noen krumspring…
Hva hvis? av Randall Munroe På denne dag i 1958 fikk Lego patent på klossene slik vi kjenner dem den dag i dag. Et søk på ark.no på lego gir haugevis med treff, men det som fattet min interesse var en bok som handler om mye mer. Hva hvis?av Randall Munro handler om alle ting du kanskje ikke har visst du lurte på. Hvor mange Lego-brikker som må til for å bygge en bro fra New York til London som tåler biltrafikk? Har du noen gang lurt på hvor mye fysisk plass Internett opptar? Eller hva som ville skje hvis alle mennesker på jorden rettet en laserstråle mot månen samtidig? Eller hvilken høyde må du slippe en biff fra for at den skal være ferdig stekt når den treffer bakken? Eller hvor fort man kan treffe en fartsdump med bil og overleve? Randall Munroe har svarene. Mannen bak det populære nettstedet xkcd.com har i boken Hva hvis? samlet grundige matematiske, vitenskapelige og filosofiske svar på en rekke hypotetiske spørsmål. I jakten på svar kjører han muntre datasimuleringer, graver seg gjennom nedgraderte militære forskningsnotater, konsulterer ledere ved atomreaktorer, tar tiden på Star Wars-scener med stoppeklokke, ringer til moren sin og googler noen virkelig skumle dyr. Svarene hans er komiske juveler i form av presise og underholdende forklaringer på alt fra dine sjanser til å møte en sjelefrende, til de mange grusomme måtene du kan dø på ved å bygge en periodisk mur av alle grunnstoffene.
Húrins barn av J.R.R. Tolkien 28. januar er ifølge Wikipedia Elijah Wood sin fødselsdag – og ettersom jeg ikke assosierer Wood med noe annet en Frodo Lommelun og Ringenes herre, tar vi med en anbefaling fra Tolkiens verden. Húrins barn er en episk fortelling om striden mellom Morgoth og alvene i Det første tideverv, om dragen Glaurung mot Húrins etterkommere Túrin og Niënor, om ondskapen mot de gode kreftene.
J.R.R. Tolkien begynte på Beretningen om Húrins barn rundt første verdenskrig. Han jobbet konstant med dette manuset, som skulle bli hovedverket i hans tekster om Midgard. Tolkien rakk aldri å bli helt ferdig, men takket være utrettelig innsats fra sønnen Christopher, ble Húrins barn ferdigstilt og utgitt i 2007. Boken er utstyrt med forord, innledning, note om uttale, tillegg og navneliste utarbeidet av Christopher Tolkien, og er rikt illustrert av Alan Lee.
Og for å legge til noe, så er det for øvrig en av Tolkiens aller beste historier, med en herlig, ondskapsfull vri.
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren På denne dagen i 2002 døde Astrid Lindgren. Det er ikke få bøker som kunne vært trukket frem her, men denne gangen faller valget på det som er min største favoritt fra hennes hånd – og som samtidig er en av mine favoritt fantasybøker, nemlig Brødrene Løvehjerte.
Brødrene Karl og Jonatan Løve blir gjenforent etter sitt korte liv på jorden i landet Nangijala. Nå skal de bare være lykkelige i Kirsebærdalen der det lille hvite huset deres ligger. Men det viser seg at det også er ondskap i dette paradiset. De tar opp striden mot den onde ridderen og dragen Katla og blir de modige Brødrene Løvehjerte.
Boken vil for meg alltid stå som noe av det mest rørende og gripende fra bøkenes verden. Samtidig var det den virkelige inngangsporten til fantasyens verden for min del. En bok som aldri kan leses nok.
Vi presenterer to nyheter i hver sin ende av skalaen i dag. På den ene siden har vi selveste pave Frans som skriver om Gud og barmhjertighet. I den andre enden har vi en av krimbøkene jeg er mest spent på i år – Maestro av Geir Tangen.
Guds navn er barmhjertighet Med enkle ord og i en direkte tone henvender pave Frans seg til hver mann og kvinne på Jorden, i form av en intim og personlig samtale. Det sentrale temaet, som betyr aller mest for ham, er barmhjertigheten – den har alltid vært det viktigste budskapet i hans uttalelser og nå også i hans pavegjerning.
Ja, slik presenteres boken Guds navn er barmhjertighetsom nå er ute på Pantagruel forlag. Boken ligger nok et stykke unna det jeg vanligvis leser, samtidig som den absolutt vekker en interesse hos meg. For er det kanskje ikke akkurat nå, i var egen tid og med de utfordringene vi ser rundt oss, at barmhjertighet burde få sin sentrale plass i vår tenkning?
I denne samtalen med Vatikan-spesialisten Andrea Tornielli forklarer Frans – ved hjelp av minner fra sin egen ungdom og episoder fra sin tid som prest – bakgrunnen for sitt sterke ønske om et ekstraordinært hellig år. Uten å underkjenne de etiske og teologiske spørsmålene presiserer han at Kirken ikke kan stenge døren for noen; dens oppgave er i stedet å åpne opp menneskenes sinn, slik at de litt etter litt kan lære å vise ansvar og ta avstand fra det onde de har gjort. I denne åpenhjertige samtalen unndrar Frans seg heller ikke å snakke om det kompliserte forholdet mellom barmhjertighet, rettferdighet og korrupsjon.
Maestro av Geir Tangen Geir Tangen har jobbet seg opp til å bli en av de toneangivende bokbloggerne i Norge. Og han har spesialisert seg på krim. Det er ikke få som har fått sine bøker anmeldt av Tangen de siste årene. Så, hva er vel da mer naturlig – og risikabelt – enn å begi seg ut i den samme krimbåten selv? Det har nemlig Geir valgt å gjøre. Og hans debutroman Maestro er nå ute på Mata forlag.
Med den bakgrunnen Tangen har og alle de gode synspunktene han har hatt på krimsjangeren, er dette uten tvil en av de utgivelsene i år som jeg er mest spent på.
Dette er historien i Maestro i korte trekk: Et høsttungt Haugesund våkner til drapet på en kvinne som er kastet ut fra høyblokkene i byen. Et varslet drap. Journalist Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds Avis mottok dagen før en epost han ikke tok alvorlig. Når en ny epost kommer inn, står Gudmundsson med begge beina plantet i det som fortoner seg som en krimfarse fra en dårlig TV-serie. Politietterforsker Lotte Skeisvoll får i oppgave å stanse drapsmannen før han oppfyller sine egne profetier, og hun har dårlig tid. Hvert sekund som går er et tapt sekund i kampen for å redde et menneskeliv. I bakgrunnen slår dirigenten med taktstokken, og med det anslaget i sitt helt personlige requiem. En klassisk dødssymfoni der alt handler om å få orkesterets medlemmer til å spille slik han vil. Det er han som har notearket. Det er han som er Maestro.
«Et overraskende, komplekst og bra plott. Forrykende opprulling!» sier krimforfatter Frode Eie Larsen om Geir Tangens debutroman.
Vi fortsetter å presentere litterære gavetips her på leselysten.com. Denne gangen vier vi plassen til Cappelen og deres pocketslipp for desember, med blant annet 3xMankell!
Danselærerens tilbakekomst 12. desember 1945. Et engelsk militærfly lander på en flyplass i Tyskland. Om bord er én eneste passasjer.
Passasjeren bærer på en liten svart koffert, og bringes til fengsel. Neste dag henrettes ni mannlige og tre kvinnelige tyske krigsforbrytere ved hengning. I oktober 1999 blir den pensjonerte svenske politimannen Herbert Molin funnet drept utenfor sitt hjem på en øde skogstrekning i Härjedalen. Alt tyder på at han er blitt mishandlet til døde. På gulvet i Molins hus finnes tydelige blodspor som om noen har danset tango med offeret. I Borås leser en tidligere kollega, Stefan Lindman, om drapet på Molin. Snart begynner han å ane at en ond fortid har innhentet mannen som en gang søkte tilflukt i Härjedalen.
«Mankell er definitivt tilbake som briljant kriminalforfatter. Denne boken er en ren oppvisning i genren.» Terje Stemland, Aftenposten
Den femte kvinnen Wallander står overfor et nervepirrende etterforskningsarbeid samtidig som han opplever en stor personlig sorg.
En stjerneklar natt i september 1994: En fredelig eldre herre, fuglekikker og fritidslyriker, begir seg ut for å bivåne trekkfuglenes avreise fra Skåne. Men han faller i en fangstgrop og spiddes til døde på sylkvasse bambuspåler.
Ikke lenge etter blir en blomsterhandler meldt savnet. Og det blir snart klart: en seriemorder er løs. Hva er det med ofrene som kaller på morderens oppmerksomhet? Og hvem blir det neste?
Kurt Wallander og hans kolleger ved politihuset i Ystad forstår snart at det dreier seg om en nøye planlagt hevn. De er på jakt etter en morder som med letthet lurer sine forfølgere på feil spor.
Jørn Lier Horst har skrevet et nytt forord til denne utgaven av Den femte kvinnen.
Ett skritt etter Kurt Wallander står overfor sitt livs tyngste sak. Tre ungdommer møtes for å feire sankthans. Iført historiske kostymer og parykker utfører de sine hemmelige rollespill i midtsommernatten. Men bak et tre venter en morder som gir festen en makaber slutt.
På politihuset i Ystad kjemper førstebetjent Kurt Wallander for å fullføre sitt forsett om et sunnere liv. Tre forsvunne ungdommer antas å være på reise i Europa. Sommerstillheten brytes først da en mangeårig kollega blir myrdet. I leiligheten hans finner Kurt Wallander et fotografi av noen utkledde ungdommer. Og et bilde av en mørkhåret kvinne. Han aner en sammenheng mellom de to sakene. Men hvilken? Hvem er den mystiske Louise, den døde politimannens hemmelige elskerinne som ingen har sett? Aldri tidligere har Wallander vært nødt til å grave i en arbeidskamerats innerste hemmeligheter.
Tom Egeland har skrevet et nytt forord til Ett skritt etter.
Tangodanseren Den uforglemmelige kjærlighetsromanen som forfatter Arturo Pérez-Reverte brukte tjue år på å skrive. 1928: De møtes første gang på en atlanterhavskrysser. Den sjarmerende Max Costa er profesjonell danser på Første klasse. Overklassejenta Mecha fortryller ham med sin gåtefulle skjønnhet og sitt funklende perlekjede.
Så følger en tango, small talk med Mechas verdensberømte ektemann, en ny og mer intens tango. I Buenos Aires fører Max paret til tvilsomme kafeer på jakt etter sterke opplevelser og dans. Men denne natten, da ting kommer ut av kontroll, begynner også det største eventyret i Max’ og Mechas liv: Den store kjærligheten. En kjærlighet som får en ny sjanse først da Den spanske borgerkrigen truer med å kaste Europa ut i kaos …
Spanske Arturo Pérez-Reverte brukte tjue år på å skrive Tangodanseren. Boken er en hyllest til tango, til det 20. århundre og til bittersøte minner om tapte muligheter. Men mest av alt er Tangodanseren en roman om hvordan meningen med livet plutselig trer frem for oss i møtet med et annet menneske.
Italienske netter Italienske netter er suksessforfatter Katherine Webbs beste roman til nå i følge forlaget. 1921: Unge, skjøre Clare Kingsley reiser gjennom Sør-Italias solsvidde landskap på vei til den lille byen Gioia del Colle. Her skal hun treffe igjen arkitektektemannen Boyd, som jobber for landeieren Leandro Cardetta, en bekjent fra Boyds tid i New York. Men da Clare stiger av toget i Gioia, merker hun straks en eim av blod og frykt i luften.
For bortenfor Cardettas villa er spenningen på bristepunktet. Byens fattige arbeidere søker desperat etter jobb og mat. Blant dem er Cardettas nevø Ettore, som er for stolt til å be onkelen om hjelp. Møtet mellom Clare og Ettore blir skjebnesvangert; Clare forelsker seg hodestups, og opplever ekte lidenskap for første gang i livet. Men det elskende paret skjønner fort at de står på hver sin side i en konflikt som snart kan kaste Italia ut i borgerkrig.
Før sommeren er over, skal blod flyte, hjerter bli knust og avskyelige hemmeligheter om Boyd bli avslørt. Og Clare skal lære en leksjon for livet på den verst tenkelige måten
Desember er her og det er på høy tid å tenke på julegaver til store og små. I dag kommer vi med to tips til bøker for de unge og de yngste. Begge bøkene er utgitt på Ena Forlag.
Jenta i veikanten av Jon Ewo Jenta i veikanten er en spennende fortelling om møtet mellom en elleve år gammel gutt og de underjordiske. En morsom lek ender i en kamp for å overleve.
Jon Ewos fortelling er inspirert av nordisk folketro og huldra som underjordisk skikkelse, men med mystikken flyttet til vår egen tid. Boka passer for lesere mellom 9 og 12 år. Den er lett tilgjengelig for lesere som synes en hel roman blir for lang. Vakkert illustrert av Jens Kristensen. Dette er først bok i en serie med frittstående ungivelser i en serie kalt «Nordlys».
Scenegrøss av Eldrid Johansen Scenegrøss handler om å ha sceneskrekk. Om et spøkelse fra fortiden. Og om endelig å gjøre det man har drømt om. Eldrid Johansen er en av Norges mestselgende forfattere av lettlestbøker. Hun står selv på scenen som sanger og skuespiller. Andreas Iversen er illustratør og tegneserieskaper, og har bl.a. vunnet Dagbladets tegneseriekonkurranse. Tema passer også for eldre barn. En lettlest bok for de fra 6 til 9 år.
Riktignok er det 25. november, men tallet i dag er likevel 24 her på leselysten.com. For, det nærmer seg 1. desember, advent og høytid. Her kommer noen lesetips med 24 som tema.
24 historier mens vi venter på julen Dette er en morsom adventskalenderbok med én historie for hver dag gjennom hele adventstiden! Boken handler om Robin og Lisa og foreldrene deres som forbereder julen og fryder seg over små opplevelser i hverdagen. De lager ønskelister og sender brev til julenissen, hjelper farmor å bake pepperkaker, lager Lucia-krone, ser på juleutstillingene i butikkvinduene, mater småfuglene og går på sporjakt i snøen. Her er også historier om hva julenissen og hjelperne hans har det travelt med i tiden før jul. Av Sylvie de Mathuisieulx og passer for barn fra 3 år.
Edels jul Leter du etter mening og ektefølt hygge i førjulstida? En mer genuin høytidsfeiring som tar både kakebaksten og Horst Tapperts tragiske bortgang på rammeste alvor? Har du savna en julebok som tråkker utafor de dritkjedelige spora til barnehagetantemafiaen og shabby chic-stylistene? Edel Hammersmark Gjervan vet råd. Ved å dokumentere sin egen adventstid, disse 24 praktfulle første dagene i desember, viser hun deg hvordan jula kan bli en tid for ekte glede. Edels jul er en herlig samling personlige historier, hobbytips, oppskrifter og nyskrevne dikt – til glede og inspirasjon gjennom høytiden. Til deg fra a’ mor.
24 dager til jul av Eivind Herredsvela Historien om to glade små mus…… En dag om gangen, hver eneste dag frem til 24 desember, kan du lese om to små mus som venter og gleder seg til jul. Med nydelige illustrasjoner og en spennende fortelling, kan du bli med dem på eventyr. Her flettes alle julens tradisjoner inn i historien. Her får barn og voksne en liten historie hver dag, der julens aktiviteter og tradisjoner er flettet inn. Passer også godt på nattbordet sammen med barna om kvelden, når de leses god natt for.
En lillebror til jul: en julefortelling i 24 kapitler Mammaen og pappaen til Mikkel har en lekebutikk, og Mikkel kan ønske seg hva han vil i hele butikken til jul. Han ønsker seg en lillebror, og han håper at foreldrene har en på lageret. På Ønskerommet i Julelia blir barna til julenissen opptatt av ønskelisten til Mikkel. Nissetulla skjønner ikke hva Mikkel skal med en lillebror. Hun har en selv, Nissegutt, og han kan jo ingenting. Nissegutt tenker at Nissetulla har rett, men hva skal Mikkel få i gave da? Boken består av 24 små kapitler og er dermed en flott kalenderbok å kose seg med mens barna venter på jul.
Julegaven 24 lyse og mørke historier
Helt til slutt tar vi med Julegaven – en samling med 24 lyse og mørke historier. Nytt og gammelt, norsk og utenlandsk i skjønn forening. Jeg har ikke for vane å fremme egne skriverier her på leselysten.com, men denne gangen gjør vi et unntak. I Julegaven har jeg med en novelle, Nyttårskvelden. Det er en vemodig liten historie. Utover dette får du historier av H.C. Anderse, Amalie Skram, Arne Garvang, Anders Ribu og mange mange flere.
Tidligere i høst har vi omtalt den første boken i serien Amuletten her på leselysten.com –Steinvokteren – som ikke var noe annet enn en forrykende start på eventytet til Emily og broren. I del to – Steinvokterens forbannelse – blir det bare bedre.
Det blir vanskeligere, dystrere og mer spennende. Emily, som nå er vokter av stenen, forstår at den ikke bare kan hjelpe henne, den kan også ta makten over henne. Hun er fortsatt bare en jente som ønsker å gjøre rett, men som stilles overfor store prøver. Mens Emily og broren egentlig bare vil finne det som kan gjøre moren deres frisk, er de begge skjebnebestemt for større ting. Viktigere ting. Mye står på spill og ingenting synes å kunne tas for gitt. Og, hvem er venner? Hvem er fiender? Og hvordan skal Emily til syvende og sist klare å bære steinen, uten å bli offer for dens forbannelse?
Kazu Kibuishi fortsetter å imponere med både historie og strek. Det er herlig å kjenne at historien mørkner og at det hele blir vanskeligere for de to unge heltene våre. Fantasien blomstrer fortsatt og det kommer stadig små og store overraskelser.
Steinvokterens forbannelse drar eventyret om Emily, broren og den mystiske amuletten videre på flott vis. Har du ikke begynt på serien ennå, er det ingen grunn til å vente. Serien fortsetter også i bok 3 og 4.
Ravneringene er ikke bare noe av det beste norske jeg har lest innenfor fantasy-sjangeren. Det er noe av det beste jeg har lest av fantasy.
En sjelden gang møter du personer som gjør så sterkt inntrykk på deg, at du bare vet det: Verden vil aldri bli helt den samme igjen. Hirka Halelaus er akkurat en slik en.
Jeg skal innrømme jeg har vært treg. Svært treg med å begynne å lese Siri Pettersen trilogi om Ravneringene. Det har likevel ikke vært helt uten gevinst. For ved å vente så lenge, har jeg også sluppet å nærme meg slutten. Sluppet frykten for at ferden inn i det fremmede universet ikke kan fortsette. Frykten for at det hele skal være over.
Jeg husker da jeg anmeldte Siste natt i Twisted River av John Irwing, og jeg samtidig fortalte verden at dette var den aller første boken jeg hadde lest av Irwing. Da sa en god venninne: Åh, jeg skulle ønske jeg var Irwing-jomfru igjen!! I dag forstår jeg enda bedre hvordan hun følte det. Den følelsen du aldri kan oppleve på nytt. Der hvor du tar de første, forsiktige stegene inn i en fremmed verden, som du ikke kan få nok av, og som gjør at du stadig roper på mer, samtidig som du egentlig bare har lyst til å gå tilbake for å begynne på nytt med blanke ark enda en gang. Der hvor du så altfor raskt kjenner redselen for at dette skal ta slutt så altfor fort.
Det er altså Odinsbarn og Råta, de to første bøkene i Ravneringene-trilogien av Siri Pettersen, som har gitt meg disse følelsene. Og enda er jeg ikke ferdig. Ifølge min kone, som har lest alle tre, har jeg fortsatt det beste og kuleste igjen. Samtidig skal jeg ha dette sagt: Det er en forrykende start vi er med på i Odinsbarn. Rett på og uten bremser, og med herlig driv. Et driv som bare synes å styrkes i bok to – Råta.
Men først, en kjapp omslagspresentasjon av Odinsbarn: Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene …
Dette danner utgangspunktet for en historie som griper tak om leseren fra første stund.
Foto: Lars Myhren Holand
Nådeløse valg og utsøkt timing Når en skal skape et univers, bør en være tydelig på hva det er som gjør dette annerledes enn alt annet. Pettersen viser bare med sin prolog i Odinsbarn hvor viktig det er og hvor effektivt det kan gjøres. Gjennom disse sidene, snur hun vår verden og våre tanker på hodet, etablerer nye sannheter som vi aksepterer raskt. Og enda mer: hun setter tonen av noe som er både mørkt, dystert og spennende.
Underveis som historien skrider frem, gjør forfatteren både tydelige og gode valg. Timingen underveis er nærmest utsøkt og ingenting er tilfeldig. Sakte men sikkert øker både intensiteten og kompleksiteten i historie og univers. Det hele vokser og flere overraskelser lurer underveis. Pettersen evner å holde både på spenning og framdrift, samtidig som hun viser en usedvanlig god evne til å holde beinhardt på egen historie.
Det er blitt snakket mye om George R. R. Martin og hans nådeløse innstilling til å ta livet av både den ene og den andre i En sang om is og ild. Siri Pettersen er like nådeløs – men likevel på en mer nennsom måte. Det er som om hun er sendt ut med et oppdrag: Skap en historie som sitter som et skudd – hele veien! Hun gjør sine valg deretter. Forskjellen til Martin er at Pettersen synes å ha en bedre forståelse for at det ikke nødvendigvis er det ytre, det synlige og det bestialske som gir den beste effekten. Det skal ikke underslås at hun bruker sterke litterære og visuelle virkemidler for å få frem dramatikk og uhygge i historien sin, men snarere er det som om valgene som må fattes og forståelsen som må aksepteres av karakterene, som virkelig er kraften i historien. Ikke minst gjelder dette hovedpersonen selv. Hirka.
Den gode kraften I sentrum for det hele står Hirka. Hirka Halelaus. En rødhåret jente, som er alt hva vi ønsker en heltinne skal være. Hun er viljesterk, tøff og engasjert, har omsorg, medfølelse og vilje til å forstå, samtidig som hun er sårbar og usikker. Det er befriende deilig å ha en heltinne som ikke bare får til det hun skal, som ikke bare utfordrer og vinner, men som også synes livet er vanskelig, som ikke forstår den store sammenhengen, som gjør feil valg. Hun er hel, troverdig og lett å like. Hirka er virkelig en slik person som du vet har forandret noe i livet ditt for alltid.
Og etter hvert som historien skrider frem og forståelsen hennes – og vår – øker, blir hun stadig stilt overfor vanskeligere valg, tøffere situasjoner. Og enda vil ny forståelse bli satt på prøve igjen. Hirka må være den tøffeste helten jeg har møtt på veldig veldig lenge. Og den beste. Fortjenesten skal Pettersen ha fordi hun åpenbart har jobbet frem en så komplett karakter. En som er troverdig i alle situasjoner og som faktisk velger riktig ut ifra den hun er og den forståelsen hun har, ikke fordi det er det riktige for historien – for mer er det en stor forskjell der.
Hirka vokser også med oppgavene. Utfordringene hun stilles overfor i bok to – Råta – er vanskeligere og mer komplekse. Og hun rives mellom lojaliteter og verdener – på en utsøkt måte.
Det herlig komplekse I tillegg til det rent skrivemessige, karaktermessige og historiemessige, så har Siri Pettersen plassert alt sammen i en kul sammenheng – rent fysisk med tanke på vår egen verden. Det skaper for det første en herlig klangbunn for en del av de konkrete elementene, samtidig som det gir historien en dimensjon av tanker om oss selv, som er god å ha med på veien. Vi kan kjenne igjen ting, ritualer, baktanker og mye mye mer fra vår egen verden og vårt eget samfunn. Noen ganger så mye at det nesten blir litt guffent. For Pettersen får frem mye av de rent menneskelige elementene ved det å ha makt, det å ha noe å skulle forsvare, det å ensrette og det å holde på en lojalitet – eller ikke. Personlig setter jeg ekstra stor pris på fantasy og science-fiction som forteller noe om meg selv, samfunnet jeg lever i, og som stiller spørsmålstegn ved ting vi gjør. Pettersen får dette utmerket til.
I tillegg er det et solid og gjennomarbeidet univers hun trekker oss inn i. Ting henger på greip, uansett hvor utrolig og virkelighetsfjernt det egentlig er. Og det må ha krevd sitt – for det er ingen enkel verden og intet enkelt univers som er snekret sammen her. De store sammenhengene er der, selv om verken vi eller karakterene i boken egentlig oppfatter dem. Noen ganger i tide, noen ganger for sent.
Veien videre… Og så er det slik, at jo lenger ut du kommer i Odinsbarn, og jo lenger ut du kommer i Råta, jo mindre lyst har du til å komme til slutten, selv om du ikke kan komme fort nok fram til de nye svarene og de nye spørsmålene. Så, nå har jeg «bare» Evna igjen. På en måte er det flott – fordi jeg kommer nærmere den store forståelsen. Samtidig så er det trist – fordi jeg vet at det snart vil være slutt. For å si som løveungen til Kartsen: Jeg gruleder meg! Odinsbarn har jeg hørt i lydbokversjon, der Erich Kruse Nielsen, skal ha skryt for en rolig og sindig, men likevel svært så god opplesning. Stemmen hans kler historien godt. Råta er lest på tradisjonelt vis, men de er begge bøker som kommer til å nytes i både lyd- og leseversjon flere ganger.
Ravneringene er ikke bare noe av det beste norske jeg har lest innenfor fantasy-sjangeren. Det er noe av det beste jeg har lest av fantasy. Dette er blitt en av mine virkelige favoritter. Takk så langt, Siri Pettersen. Du har sørget for at verden for alltid vil være litt annerledes.
10. november er, ifølge wikipedia, Neil Gaimans fødselsdag. Det markerer vi med gode tips for en vei inn i Gaimans fantastiske verden.
Neil Gaiman ble født 1960. Den britiske forfatteren og tegneserieskaperen har skapt mye gjennom sin karriere – både morsomt, skummelt og intenst. Her kommer noen tips til å bli kjent med hans verk.
Amerikanske guder Er ingenting hellig? «Jeg liker det ikke, Mr. Onsdag, eller hva enn ditt virkelige navn er. Vi er ikke venner. Du bør vite at når vi er ferdige, stikker jeg. Og hvis du irriterer meg, stikker jeg da også. Fram til det, jobber jeg for deg.» «Veldig bra,» sa han. «Da har vi en avtale.»
Samtidig som Shadow løslates fra fengsel får han beskjeden om at kona er omkommet i en tragisk bilulykke. Lammet av sorg og berøvet alt som en gang ga livet mening, gjør han en avtale med den enigmatiske Mr. Onsdag.
Sammen legger de to ut på en bisarr reise på tvers av USA hvor drap og tro går hånd i hånd. En gud eksisterer bare så lenge noen tror og nå kjemper de amerikanske gudene for å overleve.
Havet i enden av veien
Begravelsen er over og mannen midt i livet kjører til det som en gang var barndomshjemmet. Plutselig vekkes minner til live. Minner om en barndom full av magi, svik og tragedie. Men også om tre generasjoner uforliknelige kvinner, der den eldste hevder å erindre Det store smellet og den yngste forteller en forundret, sju år gammel gutt at dammen i enden av veien faktisk er et hav.
Med Havet i enden av veien leverer Neil Gaiman forfatterskapets vakreste og mest tilgjengelige roman. Slå av mobilen, lås døra, sett deg godt til rette og nyt
Heldigvis hadde jeg melka En ellevill røverhistorie om hvor galt det kan gå om man glemmer å kjøpe melk. Med tidsreisende dinosaurer, ildsprutende dverger og en veldig veldig sliten pappa. Heldigvis hadde han melka. En bok for barn i alle aldre. Denne boka storkoste jeg meg med da jeg leste den. En herlig og forunderlig reise inn i en historie der ingenting er vedtatte sannheter, der alt kan skje og der Gaiman lar sin fantasi flyte fritt og sprudlende. Ikke skummelt denne gangen – bare hysterisk underfundig og morsomt.
Og, så har du selvfølgelig de mange utgavene av Sandman-heftene. Vel verdt å bruke litt energi på. For de gir tilbake enda mye mer.
Tidligere i høst har vi omtalt den første boken i serien 
Leselysten.com 