Dystopi i pestens tid

Borge-Nina_Foto-Solveig-Firing-Lunde
Foto: Solveig Firing Lunde

Denne vinteren debuterer Nina Borge med ungdomsdystopien Utbryterne på Gyldendal. Dermed er forfatterdrømmen realisert, noe hun synes har vært overveldende. Men hvordan oppleves det å komme med en dystopi omtrent samtidig som et virus nærmest har kastet verden inn i en reell, global katastrofe?

Gjennom mitt arbeid som manuskonsulent har jeg jobbet med mange forskjellige mennesker. De fleste av dem hører eller leser jeg aldri noe mer fra, men noen møter jeg flere ganger gjennom stadig nye tekster. Nina Borge er en av disse, og i år har hun kommet så langt at hun debuterer på Gyldendal med en dystopi som brått skulle oppleves som mer aktuell enn en kanskje har lyst til å tenke på.

Utbryterne beskrives av forlaget som en mørk historie om et fremtidig Norge hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Året er 2075, og det er feministpartiet som styrer landet med jernhånd. Luften på jorden er blitt så forurenset at den er giftig. I Klimaavdelingen jobber 17-årige Carla, og der finner de en formel som kan rense luften og redde verden ut av krisen. Men for noen er alltid penger viktigere enn ren luft. Noah er på sin side lei av å være en annenrangsborger i et samfunn styrt av kvinner. Han blir med i en opprørsgruppe som vil stjele formelen og starte revolusjon. I et samfunn der feministene regjerer og menn ikke har lov å være alene i gatene, må Carla og Noah legge forskjeller til side. De må samarbeide dersom de skal klare å gjøre ren luft tilgjengelig for alle.

– Jeg har vært opptatt av feminisme og likestilling helt fra jeg var ungdom, sier Nina når jeg spør om den egentlige inspirasjonen til Utbryterne, og hvorfor hun har valgt å snu opp ned på maktstrukturen i samfunnet?

– Jeg er veldig inspirert av Margaret Atwood og hennes dystopiske verdener. Men Atwood har en tendens til å sette kvinnene i en offerrolle, og det er nettopp det som har provosert og inspirert meg til å snu kjønnsrollene på hodet i boken min. Jeg er lei av å lese om kvinner som offer.

– Ideen til det dystopiske samfunnet i Utbryterne kom etter at jeg hørte om seksuelle overgrep på t-banen i London. Dette var blitt et så stort problem at myndighetene foreslo å opprette egne kvinnevogner. Dette gjorde meg sint! Hvorfor skal kvinnene isoleres når det er mennene som begår overgrepene? Er alle kvinner potensielle ofre? Da er i så fall alle menn potensielle overgripere. Det var denne tanken jeg begynte å spinne videre på, forteller Nina.

Boka mi ble plutselig mer dagsaktuell nå som vi ser hvor stor inngripen en krise kan ha i livet vårt, og hvor sårbare vi er for maktbruk.

– Det blir latterlig og rart når menn blir nedvurdert på den måten som de blir i Utbryterne. Men faktumet er at mange steder i verden blir kvinner sett på som svake, de har liten verdi som mennesker, de er uegnede til å gå på skole og uegnet til å ta vare på seg selv. Derfor må de kontrolleres av regler, av familie og samfunn. For eksempel finnes det 40 land der gifte kvinner ikke kan forlate huset uten mannens tillatelse. I Utbryterne er det da mennene som ikke får gå alene i gatene.

Utbryterne_Fotokreditering-GyldendalNår dystopien møter virkeligheten

Denne vinteren og våren har livene våre brått blitt preget av koronaviruset som har spredd seg til så å si
hele verden. Samfunnet har blitt stengt ned og det fattes beslutninger som griper inn i den måten vi har vært vant til å leve livene våre på. Det er umulig å ikke spørre den nybakte forfatteren om hvordan det er å oppleve at en dystopi man har skrevet brått møter en virkelighet som unektelig har noe dytopisk over seg.

– Dystopier er jo dystre spådommer om fremtiden. I Utbryterne er alt vi frykter satt helt på spissen, krigene vi var redde for – de skjedde, forurensning og klimagasser – klarte vi ikke å stoppe. Feministpartiet berget befolkningen gjennom krisene, og utnyttet posisjonen sin til å skaffe seg makt. Korona-krisa gjør at staten i stor grad tar kontroll over livene våre. Vi ser til lederne våre i krisetid, vi stoler på dem og stort sett gjør vi som vi blir bedt om. Korona-krisa gjør oss sårbare for maktbruk. Vi er redde for våre nærmeste, og vil ofre mye for å berge livet deres. Det gjør at regjeringen kan komme med forslag som gir dem mer makt og mer handlekraft gjennom krisa. Forslag som endrer lovene våre. Det er der det startet for feministpartiet i boken min også. Sterke ledere som vil føre oss gjennom kriser, og når de kommer med forslag som skal gjøre oss trygge, så blir vi ukritiske. Jeg har fått henvendelser fra folk som har lest boka og lurer på, om det var slik feministpartiet kom til makta, forteller Nina, før hun forsøker å oppsummere.

– For å si det kort: Boka mi ble plutselig mer dagsaktuell nå som vi ser hvor stor inngripen en krise kan ha i livet vårt, og hvor sårbare vi er for maktbruk.

Dagliglivet og skrivingen

Nina Borge er utdannet barnevernspedagog, og jobber som miljøterapeut med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne. Hun bor i Stokke, som ligger i Sandefjord kommune, og har to jenter på 7 og 10 år. Nina bor på landet med høner, ender og hund. Ved siden av dette har hun noen oppdrag som redaktør for forlagshuset i Vestfold.

Så, hvordan får hun i det hele tatt tid til å skrive?

– Det er tidvis en ganske hektisk tilværelse, men siden skriving gir meg så mye glede, blir det også lettere å prioritere. Utbryterneskrev jeg ferdig høsten 2017. Jeg sto opp klokken 05.00 og skrev til 07.00, og hadde en ny økt fra 20.00-22.00, pluss lange dager i helgene. Men da jeg fikk et samarbeid med Gyldendal, så gikk jeg ned til å jobbe 70 prosent. Det har også vært avgjørende med en støttende familie som gir meg tid og rom til å skrive. Den største utfordringen med skriving i en hektisk hverdag, er at jeg trenger et lite vakuum der ideene kan oppstå, og det er ikke alltid så lett å få nok plass i hodet til å være kreativ.

Den lange veien frem

Når jeg spør om hvordan hun har jobbet fram mot å bli utgitt forfatter, forteller Nina Borge at hun simpelthen elsker å skrive og lage historier.

– Så selve drivkraften min er den følelsen jeg får når jeg er i skikkelig flyt. Da kan jeg skrive i timevis og dagevis, og bruke kvelder og netter på nye kapitler og bli kjent med karakterene mine. Det er det desidert beste med skrivingen. Godfølelsen jeg får av å skape. Og jeg liker så å si alle fasene av skrivingen. Planleggingen er gøy, selve utarbeidelsen av manus er gøy og rundene med redigering er gøy. Ikke hele tiden selvfølgelig!  Noen ganger er det struktur, viljestyrke og ren skjær gjennomføringsevne som gjelder. Heldigvis har jeg en god del av det også.

For Nina, som for så mange andre som får gitt ut sin første bok, har veien fram vært full av både opp- og nedturer.

– Veien til Gyldendal og utgivelse av boken har vært lang og full av berg- og dalbaneopplevelser. For om lag fem år siden fikk jeg for alvor lyst til å følge skrivedrømmen. Da startet jeg på et kurs på forfatterskolen.no. Der lærte jeg å bygge opp historien min, lage karakterer og plott, finne en rød tråd og med hjelp fra dem har jeg tilegnet med flere av de verktøyene jeg trengte for å lage gode historier. Etter det har jeg skrevet mange manus, og fått hjelp av både testlesere og konsulenter til å bli en bedre skriver. Det er disse rundene med prøving og feiling som er det virkelige lærerike.

– Og så tror jeg det er lurt å ha et kunnskapsgrunnlag utover det rent skrivemessige. Da blir det hele litt lettere. Det er mange ting som skal klaffe for å komme gjennom nåløyet. Historien må sitte, altså være spennende og interessant og godt nok komponert til at noen ønsker å lese den. Men innholdet bør også være noe folk kan relatere seg til. Det bør treffe en eller annen nerve der ute.

Jeg tror mine fantasier stoppet ved den dagen jeg sto med boka i hånda.

Å oppnå den store drømmen

Nina har altså kommet gjennom det berømte nåløyet og kommet ut på et av de store forlagene. Så er jo spørsmålet om det svarer til forventningene og drømmene?

– Det er annerledes å gi ut bok enn jeg hadde forestilt meg. Jeg tror mine fantasier stoppet ved den dagen jeg sto med boka i hånda. Alt som har kommet etter det har vært overveldende. Jeg hadde for eksempel ikke reflektert nok rundt at andre skulle lese og mene noe om boka mi, så det har vært litt vanskelig å forholde seg til.

Så, hvordan har du egentlig taklet det?

– Boka er ferdigskrevet og trykket, og dermed er det ikke mer jeg kan gjøre med den. Slik sett er det lite jeg får gjort med kritikk som kommer i etterkant av utgivelsen. Spørsmålet er derfor om jeg skal forholde meg til det eller ikke? Jeg har valgt å til dels gjøre det, fordi det også kan være noe å lære av litteraturkritikere som mer eller mindre dissekerer boka mi. Det er jo også utrolig gøy at noen gidder å lese den såpass grundig. Det morsomste med å gi ut bok er tilbakemeldinger som inneholder refleksjoner og tanker rundt innholdet. Jeg har jo brukt mye tid på å skrive boka, og det er spennende å høre hvordan andre tolker og opplever historien. Det som har overrasket meg mest, er den store interessen for bøker som finnes der ute blant bokbloggere og instagrammere, og hvor viktige de er for å spre leseglede til folk. Jeg er også imponert over hvor mye Gyldendal gjør for å promotere boka mi, og få den ut til folket. Jeg er veldig stolt og glad for å være forfatter hos akkurat dem.

– Og så tror og håper jeg at dette med å forholde seg til kritikk og tilbakemeldinger er en treningssak, og at jeg etter hvert klarer å gi slipp på boka og la den leve sitt eget liv der ute. Jeg ønsker selvfølgelig å gi ut flere bøker. Ikke fordi det er så fantastisk å få gitt ut bok, men fordi jeg har så mye mer på hjertet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: