Stikkord

, , , , , , , , , ,

RR1_omslagEn sjelden gang møter du personer som gjør så sterkt inntrykk på deg, at du bare vet det: Verden vil aldri bli helt den samme igjen. Hirka Halelaus er akkurat en slik en.

Jeg skal innrømme jeg har vært treg. Svært treg med å begynne å lese Siri Pettersen trilogi om Ravneringene. Det har likevel ikke vært helt uten gevinst. For ved å vente så lenge, har jeg også sluppet å nærme meg slutten. Sluppet frykten for at ferden inn i det fremmede universet ikke kan fortsette. Frykten for at det hele skal være over.
Jeg husker da jeg anmeldte Siste natt i Twisted River av John Irwing, og jeg samtidig fortalte verden at dette var den aller første boken jeg hadde lest av Irwing. Da sa en god venninne: Åh, jeg skulle ønske jeg var Irwing-jomfru igjen!!
I dag forstår jeg enda  bedre hvordan hun følte det. Den følelsen du aldri kan oppleve på nytt. Der hvor du tar de første, forsiktige stegene inn i en fremmed verden, som du ikke kan få nok av, og som gjør at du stadig roper på mer, samtidig som du egentlig bare har lyst til å gå tilbake for å begynne på nytt med blanke ark enda en gang. Der hvor du så altfor raskt kjenner redselen for at dette skal ta slutt så altfor fort.

Det er altså Odinsbarn og Råta, de to første bøkene i Ravneringene-trilogien av Siri Pettersen, som har gitt meg disse følelsene. Og enda er jeg ikke ferdig. Ifølge min kone, som har lest alle tre, har jeg fortsatt det beste og kuleste igjen. Samtidig skal jeg ha dette sagt: Det er en forrykende start vi er med på i Odinsbarn. Rett på og uten bremser, og med herlig driv. Et driv som bare synes å styrkes i bok to – Råta.

Men først, en kjapp omslagspresentasjon av Odinsbarn: Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene …
Dette danner utgangspunktet for en historie som griper tak om leseren fra første stund.

Foto: Lars Myhren Holand

Foto: Lars Myhren Holand

Nådeløse valg og utsøkt timing
Når en skal skape et univers, bør en være tydelig på hva det er som gjør dette annerledes enn alt annet. Pettersen viser bare med sin prolog i Odinsbarn hvor viktig det er og hvor effektivt det kan gjøres. Gjennom disse sidene, snur hun vår verden og våre tanker på hodet, etablerer nye sannheter som vi aksepterer raskt. Og enda mer: hun setter tonen av noe som er både mørkt, dystert og spennende.
Underveis som historien skrider frem, gjør forfatteren både tydelige og gode valg. Timingen underveis er nærmest utsøkt og ingenting er tilfeldig. Sakte men sikkert øker både intensiteten og kompleksiteten i historie og univers. Det hele vokser og flere overraskelser lurer underveis. Pettersen evner å holde både på spenning og framdrift, samtidig som hun viser en usedvanlig god evne til å holde beinhardt på egen historie.
Det er blitt snakket mye om George R. R. Martin og hans nådeløse innstilling til å ta livet av både den ene og den andre i En sang om is og ild. Siri Pettersen er like nådeløs – men likevel på en mer nennsom måte. Det er som om hun er sendt ut med et oppdrag: Skap en historie som sitter som et skudd – hele veien! Hun gjør sine valg deretter. Forskjellen til Martin er at Pettersen synes å ha en bedre forståelse for at det ikke nødvendigvis er det ytre, det synlige og det bestialske som gir den beste effekten. Det skal ikke underslås at hun bruker sterke litterære og visuelle virkemidler for å få frem dramatikk og uhygge i historien sin, men snarere er det som om valgene som må fattes og forståelsen som må aksepteres av karakterene, som virkelig er kraften i historien. Ikke minst gjelder dette hovedpersonen selv. Hirka.

Den gode kraftenRR2_omslag
I sentrum for det hele står Hirka. Hirka Halelaus. En rødhåret jente, som er alt hva vi ønsker en heltinne skal være. Hun er viljesterk, tøff og engasjert, har omsorg, medfølelse og vilje til å forstå, samtidig som hun er sårbar og usikker. Det er befriende deilig å ha en heltinne som ikke bare får til det hun skal, som ikke bare utfordrer og vinner, men som også synes livet er vanskelig, som ikke forstår den store sammenhengen, som gjør feil valg. Hun er hel, troverdig og lett å like. Hirka er virkelig en slik person som du vet har forandret noe i livet ditt for alltid.
Og etter hvert som historien skrider frem og forståelsen hennes – og vår – øker, blir hun stadig stilt overfor vanskeligere valg, tøffere situasjoner. Og enda vil ny forståelse bli satt på prøve igjen.  Hirka må være den tøffeste helten jeg har møtt på veldig veldig lenge. Og den beste. Fortjenesten skal Pettersen ha fordi hun åpenbart har jobbet frem en så komplett karakter. En som er troverdig i alle situasjoner og som faktisk velger riktig ut ifra den hun er og den forståelsen hun har, ikke fordi det er det riktige for historien – for mer er det en stor forskjell der.
Hirka vokser også med oppgavene. Utfordringene hun stilles overfor i bok to – Råta – er vanskeligere og mer komplekse. Og hun rives mellom lojaliteter og verdener – på en utsøkt måte.

Det herlig komplekse
I tillegg til det rent skrivemessige, karaktermessige og historiemessige, så har Siri Pettersen plassert alt sammen i en kul sammenheng – rent fysisk med tanke på vår egen verden. Det skaper for det første en herlig klangbunn for en del av de konkrete elementene, samtidig som det gir historien en dimensjon av tanker om oss selv, som er god å ha med på veien. Vi kan kjenne igjen ting, ritualer, baktanker og mye mye mer fra vår egen verden og vårt eget samfunn. Noen ganger så mye at det nesten blir litt guffent. For Pettersen får frem mye av de rent menneskelige elementene ved det å ha makt, det å ha noe å skulle forsvare, det å ensrette og det å holde på en lojalitet – eller ikke. Personlig setter jeg ekstra stor pris på fantasy og science-fiction som forteller noe om meg selv, samfunnet jeg lever i, og som stiller spørsmålstegn ved ting vi gjør. Pettersen får dette utmerket til.
I tillegg er det et solid og gjennomarbeidet univers hun trekker oss inn i. Ting henger på greip, uansett hvor utrolig og virkelighetsfjernt det egentlig er. Og det må ha krevd sitt – for det er ingen enkel verden og intet enkelt univers som er snekret sammen her. De store sammenhengene er der, selv om verken vi eller karakterene i boken egentlig oppfatter dem. Noen ganger i tide, noen ganger for sent.

EvnaVeien videre…
Og så er det slik, at jo lenger ut du kommer i  Odinsbarn, og jo lenger ut du kommer i Råta, jo mindre lyst har du til å komme til slutten, selv om du ikke kan komme fort nok fram til de nye svarene og de nye spørsmålene. Så, nå har jeg «bare» Evna igjen. På en måte er det flott – fordi jeg kommer nærmere den store forståelsen. Samtidig så er det trist – fordi jeg vet at det snart vil være slutt. For å si som løveungen til Kartsen: Jeg gruleder meg!
Odinsbarn har jeg hørt i lydbokversjon, der Erich Kruse Nielsen, skal ha skryt for en rolig og sindig, men likevel svært så god opplesning. Stemmen hans kler historien godt. Råta er lest på tradisjonelt vis, men de er begge bøker som kommer til å nytes i både lyd- og leseversjon flere ganger.

Ravneringene er ikke bare noe av det beste norske jeg har lest innenfor fantasy-sjangeren. Det er noe av det beste jeg har lest av fantasy. Dette er blitt en av mine virkelige favoritter. Takk så langt, Siri Pettersen. Du har sørget for at verden for alltid vil være litt annerledes.

Og nå er det bare Evna igjen…

Blogglistenhits

Reklamer