Stikkord

, , , ,

CarmonaAlvarezOgvaretskiftetOg været skiftet og det ble sommer og så videre er en virkelig perle. Utsøkt håndverk og en tragediens triumf. En av de beste bøkene jeg har lest på lenge.

Slik innledet jeg da jeg for et par-tre år siden anmeldte Pedro Carmona-Alvarez roman som senere fikk P2-lytternes romanpris. Den gang stod anmeldelsen hos brabok.no – til glede for gamle og nye lesere – kommer den her på nytt. Og fortsatt kan jeg si: Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge.

Pedro Carmona-Alvarez er født i Chile og bor i Bergen. Tidligere har han gitt ut både lyrikk og romaner. I denne romanen forteller han om Johnny fra New Jersey og Kari fra Oslo som møtes i New York på 1950-tallet og finner kjærligheten. De blir boende i USA og får to jenter. Noen år senere dør døtrene i en tragisk ulykke.

Etter hvert flytter Kari og Johnny til Norge og Oslo, og får datteren Marita. De er på flukt fra tapet de aldri snakket om. Fra sorgen og savnet de aldri tok et oppgjør med. Vi møter et par med kjærlighet og lykke. Et par med tap og savn, med død og tragedie i sine liv. Og det er mesterlig fortalt. For dette er lyrikk i romanform.

Og vel så mye er det tingene som ikke sies som forteller historien. Carmona-Alvarez gir oss korte, raske setninger, enkeltord og skarpe kontraster og ikke minst taushet som sørger for at vi hele tiden må følge med. Det er stemningen som forteller. Vi holdes på pinebenken, selv om det aldri er direkte spennende.

For her venter vi ikke på en løsning. Det er ikke noe som skal oppklares, det skal bare forklares. Det er intenst. Hele veien.

Sterke følelser sniker seg inn mellom linjene og river og sliter i både romanens skikkelser og i oss. Det er det usagte som forteller, alt karakterene holder tilbake og ikke sier skaper Kari og Johnnys historie. Et taushetens tyranni. Vi vandrer fra en synsvinkel til en annen og får sett historien fra flere hold. Og vi holdes hele tiden på distanse til personer og hendelser. Uansett hvem som er i sentrum og hvor tydelig vi sitter i denne personens hode, føler jeg meg alltid som en flue på veggen. Vi får muligheten til å se det store bildet, skjønt vi sjelden klarer det. Til det er det for mange små nyanser. Og alle de små, intense historiene er like viktige som helheten.

Dette er en av de herlige bøkene der slutten ikke er det viktigste. Det er reisen vi er med på som griper oss. Det er samtalene og det usagte mellom karakterene som begeistrer. I et perspektiv der vi sitter langt unna og ser på de ulike personenes opplevelser og tanker, er vi likevel intenst til stede i historien. Når håpløsheten og det emosjonelle forfallet er på sitt mest intense, sitter vi med fuktige øyne og tenker: Ta dere sammen! Dette må dere jo ordne opp i! Snakk med hverandre!

Men det hjelper ikke. For Johnny og Kari klarer ikke å ordne opp. Og derfor glir de fra hverandre som to skip fanget av hver sin vind på det åpne hav. Vi får så lyst til å skrike ut og hjelpe dem i all deres håpløshet. Men hvor enn mye vi hadde skreket, ville de ikke ha ordnet dette på bedre vis. De to minner oss om hvor vanskelig livet kan være. Hvor lett det er å glemme hverandre. Og hvor viktig det er å forsone seg med livets motgang og dystre hendelser.

Livet gir og livet tar. Alt vi har er hverandre. Enn så lenge…

Reklamer