Stikkord

, , , ,

Houm_HaapefulleFor en tid tilbake anmeldte jeg bøker for nettstedet brabok.no. Fremover vil jeg presentere noen av diss omtalen her på leselysten.com. Denne gangen er det Nicolai Houms «De håpefulle» som trekkes frem fra arkivet.

Det er lett å la seg rive med av Nicolai Houms «De håpefulle». Det er vanskeligere å bli berørt.

Nicolai Houm er etter min mening både en uredd og en håpefull forfatter. For det skal et iboende mot til for å våge og sikte så høyt som han gjør med «De håpefulle». Samtidig må det være med et håp om å lykkes, eller kanskje enda mer en tro. Og langt på vei lykkes Houm med historien i det som er en bredt anlagt roman om de tre barna i familien Lindberg.
De som hadde alle muligheter og forutsetninger for å kunne lykkes, men som ikke fikk det til.
Gjennom nesten 700 sider, som aldri oppleves å bli for mange, følger vi danseren Thea, forfatteren Joakim og feltpresten Christoffer gjennom et liv der mye går galt. Det blir noe så langt unna suksesshistorier som en kan tenke seg. Gale valg og tapte muligheter er kanskje det som preger de tre søsknenes liv aller mest.

Det er lett å la seg rive med av Houms historie. Den er godt skrevet, har fint tempo, og er aldri kjedelig.
På et drevent vis tar han oss med inn i Lindberg-familiens liv og sørger for at vi alltid har lyst til å være med videre. Han hopper elegant mellom personenes historier og ulike tidsepoker og vi får fine krysningspunkter der søsknene møter hverandre på livets vandring. Hele veien er det en form for spenning knyttet til historien.
Historien er nemlig så godt skrudd sammen, at vi underveis på langt nær kan gjette oss til hvordan det går med de tre. Houms roman er et godt portrett av en på mange måter dysfunksjonell familie.

Det er spennende, noen ganger morsomt og flere ganger overraskende. Historiene flettes fint inn i hverandre og lever både separate og parallelle liv. Bare det er godt gjort i en så omfattende historie.
Selv om det er lett å la seg rive med i historien om de tre Lindberg-barna, sitter engasjementet lenger inne. For selv om Houm hele tiden klarer å gjøre meg nysgjerrig på hvordan historien vandrer videre, så klarer han ikke på samme måte å berøre meg. Det føles som om han forteller meg historien, viser den fram i alle sin prakt, men likevel blir det som noe jeg ikke opplever. Det blir noe jeg, med en litt for tydelig distanse, leser og koser meg med.
Det griper aldri om hjertet og får meg til å rives i filler av emosjonelle opplevelser. Jeg får aldri den medfølelsen, motstanden, kjærligheten og hatet til karakterene som jeg skulle ønske. Slik sett har Nicolai Houm skrevet en god bok, med en sterk historie, som dessverre aldri blir viktig.

Og det at den ikke oppleves som viktig, virker i førstes omgang som trist for meg. For at historien er god, er det ingen tvil om. Og den er godt skrevet. Så da blir jeg sittende å lure på hva det er som gjør at jeg ikke blir følelsesmessig berørt. Er det for flinkt? Er det for mye historie? Er det for mye detaljer? Er det for langt?
Eller er det kanskje bare at jeg har en for stor forventning til en slik murstein av en bok. Er det jeg som legger lista for høyt?

Kanskje er det slik at jeg skal slå meg til ro med at det er godt bare å lese en god historie. Om jeg så gjør, så er i alle fall Nicolai Houms «De håpefulle» et godt alternativ. For den gode historien har sørget for at jeg aldri har hatt lyst til å legge boken fra meg. Og det er et kvalitetstegn.

Advertisements