Stikkord

, , ,

Yngve Kveine debuterer denne høsten med «Lyden av asfalt» som er første bok som gis ut på det nystartede Tigerforlaget. Men han føler ikke ekstra press av den grunn. – Å få gitt ut en bok er en bonus i livet, sier Kveine.

Yngve_Kveine_DSC_27555

Foto: John Andresen

Vi befinner oss på BI i Nydalen. Rundt oss syder og koker det av studentliv og kaffemaskiner. Det er dette som er Ynge Kveines daglige domene, som kommunikasjonsdirektør på handelshøyskolen. Og avstanden oppleves som stor til det universet han ønsker å trekke oss inn i med sin debutroman «Lyden av asfalt». Der er det Linderud som er hovedscenen og en ungdomstid på 80- og 90-tallet som setter rammene for historien. På mange måter en klassisk oppvekstroman, der ungdommer forsøker å finne sitt eget spor gjennom livet, finne sin plass i familien, gjengen og verden. Jo mer vi snakker sammen, jo mer forstår jeg at Kveine selv, akkurat som så mange andre, har hatt sin reise med søken etter seg selv og sin plass, gjennom livet. Avstanden mellom Linderud og BI synes å øke mens vi snakker.

Jordbærdamen
Jeg åpner intervjuet med et spørsmål jeg mener treffer noe sentralt i Kveines bok, og som er godt formulert. Og som skal sette en tone for hele intervjuet, skal bringe meg tettere på kommunikasjonsdirektøren og forfatteren, skal åpne døren til det usagte og spennende: Hvem er jordbærdamen i «Lyden av Asfalt»?
Ynge Kveine smiler lurt og jeg øyner med en gang at mitt spørsmål langt fra er nøkkelen til hans hvelv av hemmeligheter og spennende historier. Snarere tvert imot.
– Jordbærdamen er en hundre prosent fiktiv dame. Det rare er at alle spør hvem hun er, forteller Kveine med en anelse av noe triumferende i blikket.
– Hun har ingen plass i virkeligheten og finnes bare i romanen, forsikrer han.
Med jordbærdamen som tilbakelagt kapittel fortsetter jeg likevel min søken etter historien bak. Og med hyggelig akkompagnement fra studenter og kaffemaskiner, gir jeg meg ikke. For etter å ha lest «Lyden av asfalt» sitter jeg med en bestemt følelse av at historien er ganske så personlig. At det bor mye av Yngve Kveine i bokens hovedperson.
– Det er et godt stykke fra Linderud til BI, sier jeg til Yngve og minner ham med det om den store avstanden det er fra oppvekstskildringen fra østkanten av Oslo, til glass i og betong i Nydalen.
– Jo, det er et stykke. Men kanskje ikke så langt som man skulle tro, tenker han høyt.
Men han er tydelig på at det ikke er hans egen reise gjennom livet han har skrevet om.
– Det er først og fremst en roman jeg har skrevet, men jeg har så klart brukt kulisser fra mitt eget liv og min egen oppvekst på Linderud. Og jeg gikk jo på det som het Norges Markedshøyskole i «gamle dager» og var jo inne i BI-sfæren også uten at det siste er beskrevet noe særlig i boka. Du kan si at hovedpersonen har klare likhetstrekk med meg, men samtidig så er han en helt annen.
– Så slåsskampene var færre i eget liv enn det hovedpersonen din må gjennom?
– Jeg slåss litt …
– Ikke så mye …
– Heldigvis.
– Men det gikk tøft for seg , både i lille skolegård og store skolegård. Vi hadde slåsstanga og det var den sterkestes rett som gjaldt. Sånn var det da, understreker Kveine.

Pappapermisjonen
Kanskje ikke overraskende for noen, men veien fram til ferdig bok og utgivelse har tatt tid.
– Veien har vært lang. Det er litt vanskelig å si akkurat når det begynte, men jeg har alltid hatt en følelse i meg at jeg har noe jeg vil si, og jeg har skrevet dikt i 10 år. Hjemme i en skuff ligger det sikkert 40-50 sider med dikt.
Det å skrive dikt er en tydelig parallell til hovedpersonen i «Lyden av asfalt», men det er absolutt ikke lyrikkens spede forsøk i ungdommen som ble Kveines vei inn mellom to permer. Det måtte nemlig en pappapermisjon til for å komme nærmere realiseringen av skrivedrømmen.
– Jeg gikk på et lederkurs i regi av AFF og der satte vi fokus på tradisjonell ledelse og slikt. Men, så fikk jeg et avbrekk på grunn av pappapermisjonen som førte til at det ikke var så lett å følge opp de konkrete jobbtingene i kurset. Og så fant jeg ut at det var noen kunstneriske ambisjoner som lugga litt i meg. Det har alltid virket så urealistisk å få til noe slikt, men så ble jeg enig med mentoren min på dette kurset, Andreas Middelthon, om at jeg skulle bruke pappapermisjonen min til to ting. Jeg skulle passe på sønnen min og jeg skulle skrive ned noe som skulle ut til et forlag. Så det er vel det vi kan si er begynnelsen på «Lyden av asfalt».
– Og tre år etter at jeg startet det, så sitter vi her og jeg skal gi ut min første bok, sier en smilende debutant som ikke er i nærheten av å kunne skjule sin nærmeste barnslige glede over det. Han forsøker å si det med en ro og anstendighet, men det er ikke vanskelig å se at han sliter med det. For det er åpenbart at det sprudler i den kroppen som ser ut til å kunne romme noe ganske så sindig til daglig.
– Det har vært hardt arbeid. Jeg vil anslå at fem prosent av arbeidet foregår i euforisk inspirasjon, mens nittifem prosent av arbeidet er nett det: arbeid og hard jobbing. Men du går også rundt i en boble, for hele tiden leter du etter stemninger og setninger som kanskje kan sette igang kapitler. Du blir hele tiden på søken. Men det har vært gøy. Jeg har møtt mye folk, gutta i forlaget som er både kompetente, flinke og tøffe. Jeg hadde jo aldri trodd jeg skulle bli forfatter. Hadde aldri trodd at jeg skulle skrive en bok. Så det har gitt meg noen av de fineste opplevelsene jeg har hatt, og noen av de mest frustrerende. For det har vært beinhardt. Jeg har full jobb her på BI og den tiden har vært viktig å holde til å være bare jobb, ikke bok og skriving. Men det jeg har gjort er å stå opp halv fem om morgenen, skrive før barna våkner og de skal leveres i barnehagen, og så har jeg gått på jobb. På kvelden kan jeg så igjen ha dratt ut og sittet på pub og skrevet videre.

Lyden av asfaltJokke – den røde tråden
Kveine har både valgt, og fått lov til, å bruke Jokke og hans sanger, tekster og liv som sentralt element i historien sin.
– Jokke var helten vår. Han var kongen vår og guden vår. Det er ikke noe kynisk litterært grep i det at jeg bruker Jokke i boken. Og da jeg skulle skrive denne historien med kulisser fra eget liv, så var det umulig å komme utenom. Så jeg begynte bare å skrive ham inn i historien, det var helt naturlig. Men da jeg kom i gang så ble det også litt rart, fordi jeg har en så enorm respekt for Jokke, for bandet, og ikke minst også for Christopher Nielsen som forvalter arven etter Jokke på en så god måte som han gjør. Så på et tidspunkt slo tanken meg: Herregud, her skriver jeg en bok der Jokke, så manges helt, er med! Og etter hvert begynte jeg å føle en veldig stor ydmykhet og respekt for det. Tenkte kanskje også: Hva i alle dager har jeg gjort? Men samtidig har jeg vært bestemt på at jeg måtte skrive det jeg hadde inni meg. Og Jokke var en stor del av livet vårt, historien vår. Vi var jo en del av disse hjernedøde fansene vi. Så det måtte bare bli slik, forteller Yngve som har øyne med litt ekstra glans i seg når mannen selv får snakke om Jokke og betydningen han har hatt.
Når Jokke først ble en så sentral del av historien, førte det Ynge tettere på sin gamle helt. Og ikke minst hans bror, Christopher Nielsen.
– Først dristet jeg meg til å ta kontakt med Christopher. Det var spennende tider. Vi fikk en dialog og jeg sendte ham noen kapitler, han syntes det var interessant og ga god respons på det jeg hadde skrevet. Og til syvende og sist så er jeg så heldig at jeg får lov av Christopher til å bruke tegneserien «Legenden» som pryder coveret til «Alt kan repareres» på omslaget til boka. Og det å få den godkjennelsen av Christopher, det er det største som har skjedd med hele boka, forteller Yngve men et snev av en euforisk lykke over seg.
Vi forstår hvor sterk tilknytningen til Jokke er og hva han har betydd for debutanten. Det er nesten så vi undres på om Kveine egentlig tror på at han har fått lov til å bruke tegneserien på omslaget sitt. Eller om han igjen må klype seg i armen når den endelige boken kommer ferdig fra trykkeriet.
– Akkurat som for hovedpersonen i «Lyden av asfalt» var også Jokke med på å gi mitt eget liv retning i noen viktige år. Han tok ting litt ned, fikk oss til å føle oss litt stolte over de vi var, satte ord på det meningsløse. Det han skrev og framførte var ærlig og det var lyrisk. Komplisert og ukomplisert på en gang. Vi lyttet intenst til tekstene og tenkte at slik går det også an å se på livet. Og det er faktisk en fin måte å se livet på også.

Komplisert forhold
Skillet mellom øst og vest står sentralt i Kveines historie. Et Oslo som har tydelige grenser og hvor både mentalitet og stemning endrer seg ettersom du beveger deg fra stasjon til stasjon på linje 5 fra Stovner mot Røa og Østerås. Det er også et slikt Oslo Kveine kjenner igjen fra sin egen oppvekst. Det var forskjeller og de ble nok også dyrket. Samtidig som han tegner frem et portrett av byen i historien, forteller han også om et Oslo som byr på motstand. Som kanskje vanskelig lar seg elske helt ut. Og hovedpersonen både elsker og hater byen sin.
– Det er slik for meg også. Jeg har et litt komplisert forhold til Oslo. Jeg kan bli ordentlig lei Oslo, men når jeg har vært borte litt så er det alltid godt å komme tilbake. Det er noe litt kvelende med hovedstaden vår, samtidig som den har mye fint å by på. Men det er ingen tvil om at Oslo er en delt by.
Når vi snakker med Yngve Kveine, i en av kafeteriaene på BI, har han enda ikke fått kjent på det endelige produktet. Det er på vei fra trykkeriet, men så langt har han måttet nøye seg med å holde de tidlige lesereksemplarene som har gått ut til bokhandler, kritikere og andre i bransjen.
– Og jeg er så utrolig stolt av boken og omslaget. Designer Marius Renberg har gjort en fantastisk jobb med å pakke det hele flott sammen. Og det reflekterer innholdet i boka på en perfekt måte. Jeg gleder meg så inderlig til å se og holde boken. Da kommer jeg til å bli som en liten unge.
– Akkurat nå føler jeg meg bare helt tom. Det har stjålet mye tid fra mye annet i livet, men samtidig har fascinasjonen for ord og vendinger ikke blitt borte, så jeg håper jo det kommer mer. At jeg kan skrive mer.

Om å finne sin plass i livet
Hovedpersonen i «Lyden av asfalt» sliter med å finne sin egen plass i livet. Tilhørigheten er til guttegjengen, men også det har sine utfordringer. Livet på skolen gir mye motstand og et miljø preget av den sterkestes rett formidles med en nærhet og ærlighet som synes å fortelle om en forfatter som også har møtt tilsvarende gjennom livet.
– Historien handler om det å være menneske. Og for oss alle handler det ofte om å overleve og passe inn. Først når man blir litt eldre tryggere, tenker man tilbake og spør seg selv hva var det egentlig som skjedde? Og det er det jeg har dykket ned i og forsøkt å formidle uten å sminke det så veldig mye.
– Slet du selv med å finne din plass?
– Jeg tror det er en kontinuerlig prosess å prøve å passe inn på en eller annen måte. I et øyeblikk føler du deg kanskje innenfor, men brått er det en hendelse eller noen personer som gjør at du absolutt ikke føler deg på høyden igjen.
Når jeg spør om Kveine ser for seg en fremtid som «østkantforfatteren», er han veldig åpen på at han egentlig ikke vet noe som helst om den litterære fremtiden. Han vet ikke hva som blir det neste – eller om det blir noe mer i det hele tatt.
– Kanskje blir jeg inspirert om tre uker eller kanskje om et halvt år. Men det jeg tror er at du må ta utgangspunkt i noe som du selv har opplevd og noe som er inni deg. Jeg kunne jo ikke plutselig begynt å beskrive en oppvekst på Holmenkollen, sier han og vedkjenner at det tross alt ikke er noe han har lyst til heller..

Debutantlivet
Men nå nyter han å være debutant og det å være en del av det litterære livet i Norge.
– Du vet at hagefesten til Aschehoug tok seg veldig opp da jeg møtte Petter Baarlie. Som har spilt masse med Jokke og som kjenner ham. Før den samtalen var jeg nok litt mer observerende og bivånet dette som et fenomen. Men Petter og jeg fikk pratet litt. Han er jo en kjempehyggelig fyr og du vet det er jo litt slik når man skal møte noen kjendiser eller idoler, så er du spent på hvordan de vil være, men dette møtet var bare hyggelig. Han har også lest litt fra boka og virker til å like det. Så det er stas.
Kveine er ikke bare debutant for sin egen del. Han er også forfatteren bak den første boken som kommer ut på Tigerforlaget, et imprint hos Aschehoug. Jeg lurer på om det legger et ekstra press på ham?
– Nei, forlaget har gjort sitt valg og det får de stå for. Jeg har skrevet boka og er fornøyd med det. At jeg får gitt ut en bok er en bonus i livet. Nå kan jeg glede meg over at bloggere og andre ser ut til å fatte interesse for det jeg har skrevet og synes det er allright. Og noe av det ekstra morsomme er jo at jeg kommer nærmere inn på mennesker jeg kjenner fra før. Som venner og familie. For de også leser det jeg har skrevet og ser meg jo på en annen måte. Det har gitt meg mange spennende samtaler.
– Er det mange som vil kjenne seg igjen i bokens karakterer?
– Noen vil nok kjenne seg igjen, og noen tror nok de vil kjenne seg igjen. Men det er ingen som hundre prosent de som vandret rundt meg i mitt liv. Dette er fiksjon og karakterene er sammensatte personer som har litt herfra og derfra.

Få perspektiv
Yngve Kveine har fått realisert en forfatterdrøm. Nå er arbeidet gjort og alt er opp til publikum. Og jeg spør til sist om han har noen erfaringer han vil dele til andre som liker å skrive.
– Det gjelder å ikke gjøre ting så komplisert. Man må forsøke å få et annet perspektiv på tiden. Plutselig så kan en 10 minutters t-banereise, eller 5 minutter du skal vente på noen, føles så verdifultt. For tar du den tida og klarer å få noen setninger ned på papiret, så har du oppnådd noe.
– Perspektivet mitt på tid har endret seg veldig gjennom denne prosessen. Det har gått opp for meg at det kan være godt å bryte opp livet mer i sekvenser og være sterkere tilstede der du er og i det du er. Alle forutsetninger kan aldri ligge til rette. Det er ikke slik livet er. Da er det bedre å inrette seg etter de premissene og la være å kjempe imot, avslutter Yngve Kveine.

 

Reklamer