Lyden av asfaltDet er noe uimotståelig over «Lyden av asfalt». Opplevelsen av å lese noe dønn ærlig og direkte fra hjertet, er med hele veien. For dette er ikke bare en oppvekstroman om en ung gutt som til tider er i fri flyt og i stadig større kamp med og mot seg selv. Det er også et varmt og nært portrett av en by som både jeg-personen i romanen og forfatteren selv åpnebart har et elsk/hat forhold til.

Kulissen er Oslo, primært Oslo øst. Vi vandrer opp og ned byens gater og uten å være spesielt interessert i byens geografi, er det lett å henge med i historiens bevegelse. Den nesten konstante fysiske forflytningen vi befinner oss i, fra gate til gate, inn og ut av kjøpesenteret, ned mot Løkka, fra skole til skole, fra hjem til hjem, sørger for driv til historien. Det er en solid parallell til hovedpersonens nesten hvileløse vandring gjennom livet, der det meste mangler retning og vilje.

Men om det er noe som har både retning og vilje er det Kveine og hans historie. Skjønt det tar litt tid før vi virkelig rives med, er det sjelden vi mister interessen for historien. Til det er det for mange ubesvarte spørsmål, for mange uåpnede dører og for mange valg som enda ikke er tatt. Og heldigvis er det slik, at det som forfatteren bruker plass på i det aller første, og som noen ganger gir en følelse av at vi ikke kommer helt i gang, til syvende og sist sitter igjen som sentrale elementer i historien. Det føles godt å ha vært med på reisen gjennom en oppvekst fra begynnelsen og ingen hendelser eller tanker oppleves å være unyttige og overflødige. Snarere tvert om. Til å være debutant synes Kveine å ha en imponerende grep om de litterære grepene.

Kveines språk er direkte og uhøvla. Har en troverdig klang og han er flink til å la språket være en aktiv aktør i historien. Det understreker den sosiale settingen vi beveger oss i, tydeliggjør sosiale skiller som er sterkt tilstedeværende som drivende krefter i historien, og skaper også det nødvendige trøkket historien trenger. Parallelt med dette er Jokke en sentral karakter i historien. Guttegjengen fra Linderud suger Jokke og hans Valentinere til sitt bryst, han blir bæreren av ærligheten, han setter ord på det de ikke selv klarer. Han er en av dem. Den eneste sanne stemmen i en hverdag for flere av dem sliter med å finne sin plass, sitt sted å vokse. Vi ledsages av Jokkes tekster underveis og referansene går igjen også i kapitteloverskrifter. Samtidig som Jokkes liv – og død – er med på å danne en rød tråd gjennom hele historien. Et spennende grep som fungerer meget godt. Jokke, hans musikk, hans tekster og alle historiene og mytene rundt ham, har vært en del av undertegnedes liv også. Kveines bruk av ham som en del av rammeverket, vil nok være med på å gjøre historier, tanker og følelser gjenkjennelige for mange i vår felles generasjon.

Foto: John Andresen

Foto: John Andresen

«Lyden av asfalt» er en oppvekstroman fra Oslo, ja vel. Likevel har Kveines roman noe mye mer universelt over seg. For selv jeg, som vokste opp på bondelandet, ikke så langt unna Kveine i tid, kjenner meg igjen her. Jokke er en felles parallell, slik den er for mange av oss som ble fanget av hans direkte og ærlige rock. Men enda bedre er det hvordan karakterenes utfordringer, tanker og opplevelser av å være enten innenfor eller utenfor, er akkurat de samme som jeg kunne ha der jeg vokste opp – nord i Telemark. Så mang en gang kjenner jeg igjen meg selv når det gjelder både motgang og medgang, lengselen etter opplevelsene og angeren over de gale valgene. Hovedpersonens reise oppleves i det store og hele som viktig og interessant. Og får meg også til å reflektere over egne valg og tanker.

På den siden som trekker totalinntrykket litt ned, har jeg allerede vært innom at det nok tar litt lang tid før dette virkelig suger tak i oss. Når det først gjør det er det likevel på behørig vis. En annen ting jeg reagerer negativt på er at noen av karakteren rundt vår hovedperson tenderer til å bli i overkant tydelige. Noen av dem får sine nyanser malt frem, men dessverre er det noen av dem som etter hvert får litt preg av å være karikaturer av seg selv. Det er sjelden dette blir påtrengende, men her og der slår tanken inn om at det nok hadde gjort seg med et litt mer nyansert blikk på noen av dem. Samtidig er de alle med på å forme hovedpersonen, og er slik sett gode elementer i å få fortellingen fram.

Totalinntrykket er likevel solid. Ynge Kveine har begått noe som må beskrives som en solid debut. Det er en bok som er lett å anbefale ikke bare fordi den har en god historie, men også fordi den har noe på hjertet. Kveine setter ord på den rotløsheten så mange av oss har kjent på gjennom ungdomsårene. Følelsen av ikke å finne den rette hylla i livet. Et liv der vi kanskje lar tilfeldighetene avgjøre, snarere enn at vi tar aktive valg selv. «Lyden av asfalt» gir kanskje ikke svarene på de store spørsmålene, men den kan hjelpe deg med å sette i gang tankene. I tillegg til at den er en underholdende, morsom og temposterk roman. Dette siste er et avgjørende element i positiv retning. Det skjer mye og vi får sjelden muligheten til å slappe helt av. Akkurat som hovedpersonen, som jobber seg gjennom livet, fra slag til slag og med lengselsfullt blikk mot de altfor få seirene.

Vel blåst, Kveine!

 

 

 

Advertisements