Med orene på stilk ny hoMed sin siste bok, «Med ørene på stilk», har Finn-Erik-Vinje servert oss en romslig godtepose, fylt til randen med små, søte, lattervekkende, sure og engasjerende skråblikk på vårt språk og bruken av det.

I mine yngre år var Finn-Erik-Vinje noe rart som snakket og snakket om språk på radioen. Med tiden lot jeg meg imidlertid overbevise om at det han hadde å snakke om var både interessant og viktig. Språket omgir oss og er en del av oss og er i stadig endring. Mange av endringene skjer mens de fleste av oss nærmest bevisstløst lar det skje, uten at vi så mye som å hever et øyenbryn ved feiltolkinger, nybruk av ord eller rene, skjære feiloppfatninger av innholdet.

Da er det godt vi har noen som holder fokuset på rett plass. Som ser tvers gjennom moteriktige vendinger og som forsøker å justere oss tilbake. Vinje er en av disse. Han er også en som ikke er redd for å bli upopulær for sine meninger. Og ære være ham for det.

I «Med ørene på stilk» er noe av det første som slår meg at formen for hele boken er et smart grep. Gjennom små snutter, historier, betraktninger, får vi innblikk i hvordan språket vårt brukes og misbrukes, hvordan talegaver utnyttes og hvordan ting rett og slett bare kan bli feil. Samtidig setter Vinje dette ofte inn i et perspektiv og sørger for at de små tekstene ikke henger i løse luften, men blir en del av en helhet. Samtidig står tekstene så stødig på hver for seg, at de språkglade – og historieglade – her har fått en bok som kan ligge fremme i stua eller på nattbordet, trekkes fram i tide og utide og åpnes på et vilkårlig sted og lese en snutt eller to.

Vinje tar oss også med inn i sitt eget liv og sine egne erfaringer. Det er en styrke for det hele. Det gir oss en bakgrunn og et perspektiv på det han formidler. Plasserer det hele i en historisk sammenheng og gjør hvert enkelt glimt mer spennende.

Finn-Erik VinjeSkulle jeg ha noe å utsette på boken må det være Vinjes fortale. Jeg er vant med en Vinje som ikke er redd for å si hva han mener og som klart å tydelig står på meningen. I fortalen trekker han opp et i overkant ydmykt forsvar for sin rett til å mene det han mener. Det hele tar form av en slags forsvarstale – før vi overhodet har kunnet begynne å angripe. Vinje kler ikke å være så forsiktig av seg. Dette blir likevel en bagatell i det hele. «Med ørene på stilk» er lett å anbefale for alle som er glade i å lese, som er glade og opptatt av språket og som liker den gode historie.

 

Reklamer