Stikkord

, , , ,

UnknownPaulo Coehlo er nå klar på norsk med sin nyeste roman «Utroskap». Dessverre blir det et heller uengasjerende kammerspill, der forfatterens forsøk på å skape dramatikk og kanskje sjokkere leserne, bare ender med å skape emosjonell avstand til karakteren og platthet i historien.
Paulo Coehlo har en stor fanskare, verden over. Og det er åpenbart at han har en evne til å treffe noe hos mange lesere. Suksessen hans ser ikke ut til å ha noen ende. Forfatterskapet hans er interessant på mange måter og har etter mitt syn klare høydepunkt og bunnmål. Min oppfatning er at hans forrige bok «Manuskriptene fra Accra» er hans hittil beste arbeid. Jeg ble både engasjert og betatt av historien. Det opplevdes som han denne gangen hadde noe å fortelle meg. Samtidig som han hadde en litt mer nøktern og passende innpakning på det hele enn hva jeg har opplevd fra Coehlos kant tidligere.

Denne gangen er det, som tittelen sier, utroskap som er temaet. Vi er i Sveits, der en kvinne har det perfekte liv, med perfekt mann, perfekte barn og i det hele tatt, et perfekt liv. Likevel er det noe som skurrer. Det er noe hun ikke er fornøyd med, uten at hun kan sette fingeren på det. Så blir hun brått – eller rettere sagt hun velger brått – å kaste seg ut i en affære med en tidligere ungdomskjæreste som nå er en politiker. Affæren innledes med at hun skal intervjuet ham. Når intervjuet er ferdig, låser han døren og hun går ned på kne for ham. Det er direkte formidlet, men uten særlig engasjement. Kvinnen er jeg-personen og alt sentrerer seg om hennes tanker, fortvilelse og undring over hva det er hun begir seg utpå.

«Coehlo forsøker nærmest desperat å engasjere oss – men det blir aldri mer enn ord på papiret»

Og det er i dette spennet mellom hva hun tenker, hva hun ikke forstår om seg selv, hva hun gjør, hva hun forsøker å ikke gjøre hele historien utspiller seg. Eller rettere sagt: Der den burde utspille seg. Og akkurat her er det Coehlo lykkes så lite denne gangen. For selv om han forsøker så helhjertet og intenst å engasjere og til og med sjokkere oss, blir det aldri mer enn ord på papiret. Og ganske kjapt begynner jeg å lure på hva han egentlig forsøker å gjøre. Skal jeg støtte denne kvinnen? Føle med henne? Føle avsky? Og fortsatt, etter å ha fordøyd boken godt, er jeg uten evne til å forstå hvor Coehlo virkelig vil denne gangen. Særlig når han forsøker å sjokkere eller kanskje bare vekkes oss skikkelig, med sex-scener som er direkte som bare det, så blir det heller aldri noe mer enn overdreven bruk av virkemidler. Det skaper verken engasjement, avsky eller forakt. Og kanskje er det tristeste av alt denne gangen at jeg ikke føler noe som helst.

Etter hvert som historien utspiller seg og flokene blir større for kvinnen, begynner igjen Coehlo å falle tilbake til en av hans mest irriterende grep som forfatter. Han må forklare meg absolutt alt. Jeg etterlates aldri for meg selv, med mine tanker og funderinger over hva personene i boken tenker, føler og hvorfor de gjør ting. Det er som han sitter med en teskje og heller informasjonen inn i hjernebarken min. Bare for å være helt sikker på at jeg ikke misforstår noe som helst. Jeg har aldri skjønt hvorfor forfattere ønsker å gjøre noe slikt. For er det ikke akkurat i skjæringspunktet mellom hva vi leser og hva vi får lov til å fundere over selv at de store bøkene trer frem og viser hva som virkelig er god litteratur? Denne gangen er det så påtrengende hvordan forfatteren ønsker å fortelle meg alt att det blir direkte irriterende. Det hemmer hele engasjementet for historien og er i sin tur med på å øke avstanden til karakterene. Og alt dette er veldig synd. For det Coehlo forsøker å debattere og belyse, nemlig utroskap, har så uendelig godt av å kunne bli behandlet på en god måte.

Jeg kan heller ikke la være å si noe om opprullingen og avslutningen av det hele. For her kom det eneste tidspunktet der jeg virkelig lot meg engasjere litt. Dessverre var det av lattermildhet. For i det Coehlo skal avslutte det hele, bringe historien til en ende og sørge for at alt henger sammen, tar han oss – bokstavelig talt – med på en flytur så pompøs og svulstig som jeg sjelden har opplevd. Og jeg skal forsøke å ikke latterliggjøre her, men jeg klarte ikke å dy meg da jeg leste det. Jeg tok til høytlesningen for å fortelle mine omgivelser om hva det var jeg leste.

Coehlo forsøker nærmest desperat å engasjere oss, men det blir aldri mer enn ord på papiret denne gang. Dessverre. En bok med tittelen Utroskap hadde fortjent så veldig mye bedre.

 

Advertisements