Stikkord

, , , ,

Campo-Santo_hd_image”Campo Santo” … Bare tittelen på denne boken vekker min umiddelbare interesse. Og med et omslag som oser av lyst til å dra meg inn i en fremmed verden. På jakt etter opplevelser, følelser og (for meg) helt nye tanker.
W.G. Sebald er et nytt bekjentskap for meg. Og jeg får litt den samme følelsen som da jeg brøt John Irwing-møydommen min med «Siste natt i Twisted River»: Irriterende at jeg ikke gjorde det før. Glede over endelig å ha gjort det.
Så langt har jeg dykket ned i prosa-delen av Santo Campo. På fire korte tekster blir jeg på behørig vis dratt ned og inn i en verden der refleksjon og tanke er så tilstedeværende at jeg fort kan fastslå at jeg ikke vil ut. Så snart jeg lukker boken for et annet gjøremål er det som hjernen min roper: «Jeg vil tilbake!!»

Mens jeg satt å leste i Santo Campo, var jeg i ferd med å gi min knappe halvliter til blodbanken. Det ble en forunderlig og herlig liten seanse der jeg på den ene side, i høyre arm, var i ferd med å gi av meg selv for å hjelpe liv, mens jeg på den annen side, i venstre hånd, hold boken til Sebald hvor jeg leste om død, begravelser, gravstøtter og –hus og tradisjoner knyttet til dette. Et helt absurd spenn å bli sittende i. Samtidig så flott med så kraftige kontraster mellom den kulturelle siden og den fysiske siden av meg denne dagen.
Teksten jeg leste er en skjønnlitterær tekst, der Sebald utforsker tanker, tro, overtro og skepsis med mer rundt begravelser og ritualene vi er gjennom i de vi skal ta farvel med våre kjære. Et tema som skulle gjør meg nedstemt, kanskje? Men det virker ikke slik. I stedet blir jeg sittende å tenke og så mange ting i livet. Smått og stort. Universelt og jordnært. Men alt oppleves som viktig.

Grubleriene han setter i gang hos meg handler om store spørsmål. På den ene siden vil jeg kjenne svarene, på den annen vil jeg helst ikke. På samme tid vil jeg tro og tvile. Og det som fascinerer meg mest midt oppe i alle disse tankene som Sebald setter i gang, er hvor tilsynelatende enkelt han får det til. For her trer ikke språket frem som noe ekstravagant, snarere er det motsatt. Det er kort, lett og nesten lekent. Noe som i seg selv skaper gode spenninger mellom språk og tema.
0 R UMAX     PL-II            V1.5 [4]Dette siste understreker også tematikken i denne lille historien. Den følelsen vi stilles i når døden trer inn i vår sfære. Den som deler seg i gode minner og erindrede gleder på den ene siden, og det intense savnet og tapet på den andre siden. Jeg leser historien hans ferdig på t-banen på vei hjem. Det handler fortsatt om gravstøtter, gravfølger og likvaker – og jeg undres om jeg skal føle dårlig samvittighet fordi jeg smiler og føler trang til å le, mens jeg leser om disse alvorlige temaene. Det gjør noe med meg når jeg leser Sebald.

Hele prosa-delen av denne boken berører noe sentralt i mitt liv føles det som. Hver på sitt forunderlige vis. Og alle historiene setter et spor av en eller annen form i hjernen min. Og i sjelen min.

Det er ikke vanskelig å anbefale Capo Santo.

 

Advertisements