Det er et av to spørsmål jeg stiller meg og som jeg håper jeg har funnet gode svar på. Det andre spørsmålet, og kanskje vel så viktige, er: Kan jeg anbefale, eller i det hele tatt uttale meg om en bok jeg ikke har lest ferdig?

Det er ikke første gang jeg har gjort meg slike tanker som dette. Da jeg var yngre, veldig mye yngre, hadde jeg en innstilling om at en bok jeg haddde begynt på, måtte fullføres. Dette førte naturlig nok til at slet meg gjennom en hel del bøker som etter min mening ikke bare har vært kjedelige, liten medrivende og noen til og med direkte dårlig.
En dag forstod jeg imidlertid at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg slo meg til ro med at det måtte være lov å slutte å lese en bok som ikke fenget meg på noe som helst vis. Vendepunktet for meg var «Sofies verden» av Jostein Gaarder. Det var rett og slett for meg umulig å fullføre den. Jeg har imidlertid aldri definert boka som dårlig. Jeg synes bare den var svært kjedelig. At «Sofies verden» har fengslet mange er jeg imidlertid ikke overrasket over. For det er noe spennende bare ved tanken om å kunne bringe lærdom til mennesker på en slik litterær måte. Og med tanke på hvor mange som har kjøpt (og trolig lest) boken er det ingen tvil om at den må ha mye bra ved seg. Poenget for meg var bare det at den ikke fenget meg i det hele tatt.
Mange år har gått siden den gang. Og jeg har lest mange bøker – og fullført de fleste. Det er sjelden jeg finner så lite som tiltaler meg ved en bok at jeg ikke fullfører den.

kamelgutten_nyDen boken som jeg nå da har tenkt å forsøke meg å anbefale, uten å ha lest den ferdig og uten virkelig å ha blitt fenget av den, er langt unna å være en bok jeg kan si at jeg ikke liker. Snarere handler det om at jeg personlig ikke fenges av historien. Når jeg likevel vil anbefale den, så handler det om min overbevisning om at mange vil oppleve dette som en god, medrivende og engasjerende historie. Jeg tenker nemlig slik at en bok skal leses på sine egne premisser. En bok skal ikke defineres ut ifra hva en person skulle ønske den var. Akkurat som jeg mange ganger har lest filmanmeldelser av herlige underholdningsfilmer, som får slakt fordi den som anmelder den synes å skulle ønske at det var et dyptgripende, fransk drama. Og det går jo ikke an.
Boken jeg da vil anbefale er «Kamelgutten» av Sakin H. Jaiteley. Jeg omtalte tidligere denne i artikkelen om 3 førsteinntrykk og det ante meg allerede da at dette ikke var den typen historie som jeg vanligvis verdsetter høyest. Men, jeg tenkte også at jeg absolutt skulle gi boken sjanse. Her er resymeet fra forlaget (Juritzen): Santiago er en ung gutt som mister sin familie under den store flommen i India. Han blir satt på en lastebil sammen med en enda yngre jente, uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje.
De to skilles raskt, og Santiago ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater. Han blir en stallgutt som skuffer møkk i kamelstallen og lever av kjeks og vann.
Men han håper på en fremtid: at han en dag skal få ri på sjeikens kameler i et av de intense kamelløpene, nasjonalsporten som tar livet av barnejockeyer hvert eneste år.
Snart oppdager Santiago at jenta han møtte i lastebilen, har endt opp i sjeikens harem. Han lover henne å vinne det store kamelløpet, som sjeiken sier kan bli redningen for dem begge.
Hjertet til Santiago begynner for alvor å banke, både for den kommende konkurransen, og ikke minst for den vakre Daya.
En tredel ute i boka savner jeg fortsatt følelsen av virkelig å bli revet med videre. For min del handler det nok om at det er lite her som overrasker meg. Dramatikken i historien er absolutt tilstedeværende og det Santiago utsettes for berører meg på et vis. Likevel gripes jeg aldri helt. Det har nok også nå å gjøre med at jeg synes språket er litt flatt. Det er litt forutsigbart og jeg savner ord og vendinger som løfter scener og hendelser ut av boken og inn i min visuelle sfære. Samtidig blir det nesten litt i overkant korrekt og flinkt.
Likevel må jeg si dette: Jeg tror svært mange lesere der ute vil bli grepet av historien om Santiago og Daya. For her er det drama i store mengder. Det handler om barn som utsettes for mennesker og opplevelser de aldri skulle opplevd – ikke engang når de blir voksne. På sett og vis vil jeg også tenke at dette kan være en viktig historie å fortelle. Alt som setter søkelys på hvordan barn opplever å bli en handelsvare og bli utnyttet er bra. Derfor burde også Santiagos historie bli lest av mange.

For min del skulle jeg ønske at forfatteren kunne gripe litt sterkere om hjertet mitt og gi meg følelsen av at det rives ut. Men slik er det med litteratur og kunst. En kan ikke treffe alle. Det er en hundre prosent subjektiv øvelse å lese en bok. Slik vil det alltid være. Likevel har jeg lyst til å si at dette er en bok som mange vil ha glede å lese og som like sikkert vil berøre mange hjerter der ute. Så selv om den ikke traff meg hundre prosent, er det ikke vanskelig å anbefale denne til de av dere der ute som liker en klassisk dramatisk historie.


 

Advertisements