Stikkord

, , , , ,

mannen_som_ikke_ville_hjem-final-1Satire kan ofte være slitsomt. Anmasende og betydelig mindre morsomt enn det er både viktig og treffende. Noen ganger er det bare trist. Men, så hender at en får servert god satire, som er malt frem med nennsom hånd og som trer passe tydelig fram med sin kritikk, og da finnes det nesten ikke noe som er mer fornøyelig.

Roger Pihl har etter min mening fått til akkurat dette siste med sin nye roman «Mannen som ikke ville hjem». Ett lettlest, men langt fra lettvint skråblikk på det norske helsevesen, politikere, blåskjorter, mennesker og store prosesser. Bortsett fra det jeg mener er et lite forseggjort omslag, er det lite ved denne boken som ikke tiltaler meg.

Historien i seg selv er enkelt og snedig satt opp: Valdemar Vågen er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler.

På sykehuset får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem. Han gjør alt for ikke å bli utskrevet. Men han vet jo at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han?

Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?
rogerValdemar er en karakter det er lett å like. Han har, når han innser at han egentlig ønsker å ha det bra og bli tatt vare på, en humor som lar ham boble (om enn ikke ove) av herlige små kommentarer. Enten han velger å ytre dem eller ikke. Hans personlige reise gjennom historien blir en herlig vandring fra det for mange av oss tror vi må gjøre, til det mange av oss tenker at vi egentlig vil gjøre. Men som kan være vanskelig å gjøre noe med. Valdemar er gitt et fint følge av et lett slentrende språk fra forfatterens side. På denne måten lykkes Pihl langt på vei, ikke bare med å underholde og sette fingeren på ting, men også i å kle sin historie i en språkdrakt som passer utmerket. Det er som med bunad på 17. mai: Det bare funker!

Det er også godt å merke hvor normal Valdemar er i sitt sinn til tross for at vi ser ham som annerledes enn oss selv. Kanskje er det fordi han er gitt noen av de egenskapene, ønskene og lystene som vi egentlig kunne likt å ha selv? Slik fremstår Valdemar på smertsetillende som noe av en drømmekarakter – han er både morsom og hensynsfull. Nådeløs men medgjørlig. Herlige kombinasjoner bare det.

Rundt Valdemar strør det om seg med herlige karakterer, både lystige og mindre vellykkede mennesker. Sentralt står også et korps av pliktoppfyllende, imøtekommende og ikke minst omsorgsfulle sykepleiere. De er enda lettere å like enn Valdemar.

Vi møter også «Boffen», Kåre, Tundal, Jenny og mange flere på dette sykehuset som er både ekstraordinært og underfundig reelt. Og selv om flere av skikkelsen viser seg å ha mer eller midnre utenkelige roller i mer eller mindre utenkelige konstelasjoner, forlater historien aldri virkeligheten helt. Uansett hvor langt Pihl velger å trekke satiren, er det alltid en fot – i det minste tre tær – som står igjen i den virkelige verden.

Og det står for meg som svært tydelig at under all humoren, så stråler det ut et ganske så kraftig spark til politikere, sykehusdirektører og andre som er mer opptatt av pengene – eller ikke pengene – i helsesektoren, enn de er opptatt av menneskene som skal behandles og tas vare på.

IMG_20140514_010947Jeg omtalte denne boken på leselysten.com tidligere under en kort sak om førsteinntrykk. Dersom Roger Pihls «Mannen som ikke ville hjem» skal danne skole for hvordan mine førsteinntrykk stemmer overens med den endelige opplevelsen av boken – så lover det godt. Boken har  langt overgått mine forventninger utifra førsteinntrykket jeg fikk.

«Mannen som ikke ville hjem» er ute på Juritzen Forlag.

Advertisements