Stikkord

, , , , , , , , ,

Himmelens fange

Store forventninger! Det er stikkordet for hvordan jeg følte det da jeg satte meg ned med Carlos Ruiz Zafóns siste roman Himmelens fange. Da er det lett å bli skuffet…..

Zafón har fått en solid plass mange litteraturelskeres hjerte verden over. Ikke så rart, kanskje? For er det noe vi liker så er det gode historier. Og med Vindens skygge, viste Zafón at han kan brette ut en historie med mange lag, parallelle skjebner, gotiske skikkelser og mysterier, tapt og vunnet kjærlighet og en dose reinspikka krim.

Vindens skygge viste oss vei inn i et eget univers, et mørkt og dystert Barcelona. Vi ble sendt videre inn i mørket gjennom Engelsen spill, dog uten at Zafon viste oss den samme litterære magien denne gangen. Velskrevet og godt? Ja! Men, det var likevel noe som ikke løftet det like høyt.

Den gotiske mester?

 Så hva med Himmelens fange? Jo, her er vi tilbake i Barcelona. Det er mørkere enn noensinne. Vi møter igjen Daniel Sempere og hans far, Fermín Romero de Torres, Bernarda, Bea, Barcelo – og enda flere av de kjente ansiktene fra tidligere. Men, det er Fermín som er den sentrale skikkelsen denne gangen. Og om vi syntes vi kjente ham fra før og visste noe om et liv fylt med plager, angst og fornedrelser – ja så har vi bare sett toppen av isfjellet tidligere.

Fermíns forhistorie males frem i et Barcelona der den kommende politiinspektøren Fumero er i ferd med å slå seg frem – bokstavelig talt. Den byen Zafón presenteres oss for vekker til minne en setning jeg husker fra filmteorien, der jeg leste om den poetiske realismen: «I den poetiske realismen har alltid det siste toget gått». Det er ikke håp. Alt er mørkt og det vil forbli slik.

Nå vet vi jo at Fermín har kommet seg gjennom det hele, men de mysteriene som rulles opp denne gangen, fikk meg virkelig til å kose meg. Her er det overraskelser og ubehageligheter. Og den magien jeg savnet i Engelens spill er tilbake. Jeg har tatt meg selv i å le for meg selv av Fermíns tilsynelatende utømmelige kilde av spreke, velformulerte utsagn. Og Zafón – som jeg noen gang tenker at må være vår egen tids språklige Fermín – strør om seg med metaforer, motsetningsfylte sammenligninger og forunderlige beskrivelser med noe så sjeldent som en gotisk eleganse.
Flere ganger blir jeg sittende å tenke på hvor stor likhet det er mellom Zafóns litteratur og den som vi får beskrevet fra en av hans sentrale skikkelser i universet sitt: Julian Carax.

Vindens skygge

Den store finalen oppleves kanskje å komme litt tidlig, denne gangen, men etterspillet forandrer mitt syn ganske kjapt. For det kunne ikke endt riktigere denne gangen. Og det er fortsatt nok av små, løse tråder som gjør at vi bare kan vente på neste kapittel, fra det dystre og mørke Barcelona, der det likevel finnes nok av gode mennesker som til tross for sine dystre skjebner bevarer livsgnist og kjærlighet.

Zafón oppleves som strammere i uttrykket denne gangen. Det er ikke fullt så mange ord og boken er mer lettbent (ikke lettvint) enn sine forgjengere. Den er kortere også. Og selv om jeg gjerne skulle ønske jeg kunne fortsette ferden innover i Zafóns univers når jeg kom til siste side, er det også godt å oppleve at jeg ikke savner noe når det hele er over.

En absolutt anbefaling!

Kai Remlovs fantastiske opplesning

PS: Det eneste triste nå, er at jeg ikke kan kose meg med lydboken på norsk. For her hadde det virkelig vært på sin plass men en ny runde med Kai Remlov – her kunne han igjen briljert som Fermín Romero de Torres. Men etter det jeg forstår, kommer det ingen lydbok denne gangen.

Reklamer