Erla er jordens og frihetens gudinne. Hun skapte lyset og kalte det Jordens Flamme. Av seg selv ga hun flammen fjellets, havets, skogens, lysets og visdommens kraft. For slik å bevare all verdens gode krefter i sin varetekt.

Av Jordens Flamme kom Visdommens Kriger, Skogens Vokter, Havets og Elvenes Keiser, Lysets Beskytter og Fjellenes konge. Dorn, Gad, Agren, Eradina og Nigar var deres navn. Sammen var de Frihetens, Lysets og Visdommens Krigere – Flammens Brorskap.

I de mørkeste dager kunne menneskene vekke Flammens Brorskap til kamp for atter å bringe dagen og lyset tilbake til verden…

Jordens Flamme

Ja, slik er introduksjonen til min egen historie. Historien om Erlas Krigere som jeg nå har jobbet med i om lag ett år. Vanligvis pleier leselysten.com å skrive om andres bøker, omtale dem og skryte av dem. Nå stiller jeg meg selv lagelig til hugg og ber om din tilbakemelding på noe jeg selv har stått for.
Så nå kaster jeg meg ut på dommens hav og spør deg: Ville du lest videre etter denne smakebiten som kommer her:

Eradinas tårer

Krystallklar, isnende blå og vakker var himmelen. Rond og Imariam var igjen på vingene. Hun kunne ikke se dem, men hun kjente seg sikker på at de var på vei hjem. Til henne. Snart ville de fylle hennes hjerte med sin sang. Stemmene deres var som tonene av selve himmelen og jorden. Som lyden av solen og månen. Som natten og dagen. Det var verdens stemme Rond og Imariam bar på. Og nå var de på vei tilbake til henne, slik de alltid hadde kommet hjem igjen fra den dagen deres vennskap så det spede dagslys. Himmelen strakte seg i uendeligheten fremover og bak henne ble den bare stanset av nordens høye tinder. Her var verdens tak og verdens ende i retning mot himmelen. De lange smale fjellene, som sammen dannet en gjentakende bølgebevegelse fra sør til nord, stod trofast og majestetisk og speidet ned mot henne der hun stod. På de grønne høyslettene som strakte seg fra fjellenes fot og så langt øye kunne se.

Hun senket atter blikket og oppmerksomheten hennes forlot den vakre himmelen. Hun så rundt seg og blikket  hennes gled utover de store landskapene som lå her, langt mot nord  i verden. Så vakker denne min Erlas verden er, tenkte hun og så på dens grønne åser som strakte seg utover og som blandet seg med brusende elver, blå og stille sjøer, lange sletter og små berg, til det store og praktfulle landskapet denne jorden var. Og hun så alt livet som var der. Blomster og trær, fugler og dyr, vann og land. Hun visste at dette var liv av hennes kraft, født av hennes håp og lengsler om det vakre. Slik følte hun stoltheten varme henne.

Her hun stod, ved foten av de høyeste av toppene i den nordlige verden, hadde hun funnet sitt hjem. Det var her hun fant sin plass etter at vandringene var ved sin ende. Det var her hun søkte til ro og hvile, i det rolige, svale riket i nord. Her hvor menneskene sjelden kom og hvor det var dyrene som hersket. Hvor enn hun vandret i denne verden spredte livet seg for hennes føtter. Blomster åpnet sine vakre kroner i de tusener farger, dyr våknet fra dvalen og søkte sine maker og friskt vann rant i elver og var med å spre hennes kraft. Verdens liv. Erlas liv. Men ingen steder hun vandret i denne verden var livet og blomstringen vakrere og mer overveldende enn her.

Som alltid var hun kledd i hvitt. I dag hadde hun trukket til den fotside, hvite kjolen, med vakre blomster i gull og sølv brodert i slyngende border fra bysten og hele veien til kjolens ende. Den var sydd i skogene i Algadar og gjort av den vakreste gulltråd fra skogfolkets riker. Det var den kjolen hun alltid håpet hun kunne hilse dem velkommen i. Ved hennes føtter blomstret det tett i tett med Wintrablom – evighetens blomst. Friske, velduftende trær med saftige frukter strålte om kapp med blomstene og dannet i fellesskap et fantastisk fargespill. Øynene hennes fyltes med tårer når hun stod slik å så ut over sine drømmers rike. Hennes rike!

Hun bøyde seg ned og plukket en Wintrablom. Hun beundret den og kjente den friske duften av den. Som sukret frukt var den. Som duften av selve livet.

– Verden er god, sa hun til seg selv.  Så la hun blomsten løst i sine hender, blåste på den. Så lett som på vinger fløy den fra henne og ble tatt av vinden. Frøene den bar ville spre seg med vind og vann og slå rot på nye steder. Og verden ville bli rikere på livets og Erlas skjønnhet.

– Verden er god, sa hun til seg selv.

En deilig smak av vind tok tak hennes lange, lyse hår og kastet det i bølger bak henne. Hun stod mot vinden og lot sin kjole danse med den. Lukket øynene og lot igjen tankene gå sine vingede venner i møte. Nå hørte hun Ronds klare, mørke røst komme med vinden. Imariams stemme var lysere, men ikke mindre hørbar av den grunn. Fremdeles hadde de to langt igjen å fly hjem til henne, men de var på vei. Den tanken ga henne ro og pusterom. Igjen ville hennes to nærmeste venner komme tilbake med gode nyheter fra den store verden.

Så snudde hun seg rundt og satte seg ned og knelte. Hun la den venstre hånden flatt til jorden og holdt den høyre knyttet rundt medaljongen hun bar i et kjede rundt halsen. Hun kjente den glødet og varmet. Det svake, isblå lyset smøg seg fram mellom fingrene i hennes knyttede neve. Slik søkte hun med all sin kraft sine frender av flammen. Nok en gang. Også nå uten resultat. Hun løftet blikket og stirret utover slettene.

– Har dere glemt meg? Er dere for opptatt med egne oppgaver? Jeg har utført mine plikter og mer enn det. Jeg har returnert til vår felles kraft og jeg har fått nye oppdrag. Hvor er dere…?

Spørsmålet ble stilt ut i luften. Og vinden brakte ingen svar med seg. Bare et hyl og en smerte. En kulde spredte seg i hennes hjerte. Så et nytt hyl. Kraftigere og frykteligere. Nærmere nå. Hun kjente kulden bre seg i kroppen og frykten fikk henne til å vri seg av smerte. Det var Rond og Imariam som ropte på henne i redsel og frykt. Deres rop som ellers var så vakre, var nå et felles hyl i en forvrengt harmoni. En lang strøm av ulyd. Borte var alt det vakre i Rond og Imariams stemmer. Det var frykt å høre i deres sang nå. Noe hadde skjedd på deres flukt. De ropte på hennes hjelp!

– Denne verden er ikke lenger bare god, sa hun til seg selv.

Hun vendte seg mot sitt hjem og med vinden i ryggen reiste hun seg sakte og med tungt hjerte. Og hadde noen, menneske eller dyr, sett henne der hun stod denne dagen, hadde de i sannhet sett et trist syn. Hun gråt. Eradina, den stolte beskytter av livet og lyset. Hun, en av Flammens brorskap, en av Erlas fem krigere, gråt sine tårer i redsel og frykt, i sorg og fortvilelse. Den stolte kvinneskikkelsen var borte. Livets gnist som brant så sterkt i hennes øyne og som ingen som fikk oppleve noensinne kunne glemme, ble der med ett svakere. Flammen som brant i henne, kanskje sterke enn i noen av de andre av Erlas krefter, blafret og vek tilbake for kulde og redsel. Hennes skikkelse bleknet der hun nå stod. Fortsatt så hennes øyne bare det gode i verden, men hjertet hennes kjente at ondskap var kjælt til livet. En frykt hadde satt sin fot på den vakre jorden hun var en del av. Selve livet var såret.

– Hadde bare Rond og Imariam vært tilbake… Hva hadde de kunnet fortelle meg, hvisket hun mens de første tårene rant nedover hennes kinn?

Vinden hun alltid hadde frydet seg over og så ofte danset med, var nå blitt kjølig. Den bremset tårenes ferd på hennes kinn. De rant saktere og saktere og sporene etter tårene ble kaldere og kaldere. Snart var det to renner med is på hennes kinn. Mens frykten spredte seg og Rond og Imariams skrik gnog i sjelen hennes, fortsatte tårene å komme. Og alt ble til is som nå dannet to kalde spor av frykt som gjorde kinnene hennes hvite og kalde og som når de traff kjolen forrykket de vakre broderiene forvandlet dem til et grotesk uttrykk av smerte. Vinden ble sterkere og kaldere.  Hun skalv og gråt av frykt og kulde og to lange istapper strakte seg lenger og lenger ned mot jorden. Idet de traff bakken gikk det en ny og sterkere blæst forbi henne, og opp og rundt fjellet hun stod på. Brått så hun at himmelen mørknet og skyene tettet seg sammen og mørknet. Livets gode lys vek bakover og tilbake stod en dunklere dag. Og så kom snøen. Store, dalende, hvite snøfnugg. Sakte, sakte. For første gang kom snøen dalende mot jorden. Kulden trengte seg fram og snøen la seg over landskapet.

Eradina gråt. Snøen dalte og dekket til jorden. Eradina så sitt vakre, blomstrende rike forsvinne under et teppe av kald snø.

– Denne verden er ikke lenger bare god. Og jeg er alene. Kjære brorskap: Hvor er dere, ropte hun ut?

***

Hun fikk ikke svar. Den isnende vinden bar med seg et budskap til henne: Frykten er vekket! Det svartnet for øynene hennes og i det altoppslukende mørket så hun en gammel mann. Sliten var han, men likevel fast i blikket. Så glitret det brått i blankt stål og den gamle falt til jorden. Død! Smertene for gjennom kroppen hennes. Hennes smerte var jordens smerte. Hennes frykt var jordens frykt. Mørket som dekket hennes vidsyn strakte seg mot evigheten. Og fra langt, langt borte steg det en fryktelig flamme. Ikke den Jordens Flamme hun var beskytter av. Men en flamme av hat og frykt. Det brennende hatet fór mot henne i form av en uhyrlig drage som bar med seg det skriket som Rond og Imariam hadde gitt fra seg. Frykten strakte ut en klo og den forsøkte å knuse henne.

Men da viste Eradina at hun var en av Erlas krigere og livets beskytter. Hun samlet all sin styrke, alle gode tanker og alt håp i ett kraftig støt.

– Nei! Meg skal du ikke knekke! Jeg er en beskytter av Jordens Flamme! Erlas krefter bor her og hun lar seg ikke knekke av deg! Vik tilbake og våg ikke å røre meg!

Med alle sine krefter tvang hun mørket bort og igjen så hun verden for seg slik den var. Snødekt og kald. Hun falt ned på knærne som i bønn. Der støttet hun seg til marken med hendene. Og rundt henne bleknet skjønnheten i de nærmeste Wintrablomene. De senket sine kronblad og vakre topp mot jorden i sorg. Rundt henne spredte mørket seg og snart var en stor sirkel rundt henne omgjort til en døende krets av evighetens blomster. Sakte men sikkert ble de dekket av sne – både blomstene og henne. Kulden var kommet til verden. Eradina var alene og Rond og Imariam var fortsatt ikke tilbake…

***

 

 

 

Reklamer