Bok & Samfunn formidlet i går en sak om Norsk Kritikerlags skepsis til at forlagene ber bloggere om å anmelde bøker. Ifølge saken tar flere norske forlag nå direkte kontakt med bloggere når de skal lansere nye bøker. Norsk kritikerlag er kritisk til denne praksisen. – Når man får tilsendt en bok gratis som man så skal anmelde, legges det føringer. Man er ikke en fri og uavhengig kritiker. Skriver du negativt, vil du kanskje ikke få flere bøker tilsendt, sier Anne Schäffer, styreleder for Norsk kritikerlag til Dagsavisen.
Ja, hva skal jeg si. Jeg blogger om bøker, jeg anbefaler bøker, jeg elsker bøker og jeg hater bøker. Jeg er heldig, for jeg kan nemlig forholde meg til meg selv om en slags redaktør på min blogg. Dermed velger jeg i stor grad ut bøker jeg synes er gode, men jeg har også skrevet her om bøker som ikke faller helt i smak. Nå har riktignok ikke jeg fått så mange bøker tilsendt direkte fra forlag med ønske om en anmeldelse på bloggen min. Jeg har nemlig en filosofi om at jeg ønsker å lese en bok av egen interesse for å skrive om den. Slik sett ber jeg ikke forlagene om bøker jeg ikke tror jeg kan få tid/krefter/interesse for å anmelde.
Likevel må jeg si at om jeg får en bok fra et forlag, med oppfordring om å anmelde den, så regner jeg da fullt og helt med at forlagene er klar over at jeg ikke nødvendigvis skriver rosende omtale av boken! Det er rett og slett en del av opplegget. Tross alt er vel det viktigste for forlagene at bøkene deres får oppmerksomhet. Det er nemlig ikke slik at en god omtale av en bok, eller film for den sakens skyld, fører til at jeg løper og kjøper den.
Jeg husker tilbake til 90-tallet da jeg kunne lese filmanmeldelser av en bestemt anmelder og jeg visste at min smak var omvendt proporsjonalt med hennes. Altså: Om hun anbefalte filmen, var det ikke noe jeg behøvde å bruke tid på. Om hun slaktet den, var den garantert en film jeg ville elske. Slik kan det også fungere med bokanmeldelser, tror jeg da. For vi som elsker bøker og som er på jakt etter noe nytt å lese, vi forholder oss til hva andre mennesker sier og forteller oss om bøker. Den menneskelige faktor er viktig. Mye viktigere enn en akademisk analyse av en bok.
Når jeg leser denne saken, får jeg mer en følelse av at kritikerlaget her er ute etter å forsvare sitt eget domene. Men dessverre (for dem og heldigvis for folket): Det er ikke lenger slik at kritikere ansatt i redaksjoner eier muligheten alene til å mene noe om bøker. Verden har endret seg. Vi kan alle mene noe om det vi leser og vi kan fortelle det til hele verden – på blogger, facebook og twitter etc.
Dessuten; hvilken garanti har jeg for at en «formell» kritiker ikke har noen bindinger? I min verden kan ikke jeg vite hva slags relasjoner kritikerne har til forlagene – og menneskene der. For alt jeg vet kan det hende at disse relasjonene er like tette og utflytende som de er mellom sportsjournalister, idrettsutøvere, trenere etc? At du er ansatt som kritiker, gjør deg ikke i stand til ikke å være et menneske, tror jeg? Og kritikere har helt sikkert relasjoner til forlag, menneskene der og forfattere som er av ulik karakter. Noen liker man bedre enn andre. Hvilken garanti har jeg for at kritikeren ikke lar seg påvirke av slikt?
Jeg vil snu dette helt på hodet og si at ingenting er bedre for forlagene, leserne, bøkene og forfatterne, enn at det skrives masse om bøker. Positivt og negativt! Forsiktig og bastant! Bøkene lever ikke uten at de blir lest. Og bøker og historier gjør noe med oss, enten vi oppfatter dem som gode eller dårlige. Mange bloggere er lidenskapelige opptatt av det de skriver om. De er ærlige og forholder seg til den aktuelle boken og hva de selv synes om den. Og for å være helt ærlig: Så har jeg større tiltro til en anmeldelse lest av en blogger som skriver om en bok fordi hun eller han elsker bøker og elsker å fortelle verden om det, enn en som leser bøker som jobben sin.

Advertisements