I det store og hele er vel alle åpningssetninger i romaner egentlig en vri på eventyrenes Det var en gang… Eller kanskje ikke. Men sannheten er ihvertfall den at det er en viktig setning. Kanskje den viktigste? Nåvel, i en roman er vel alle setningene viktige, men likevel er det noe spesielt med det aller første som står, på den første siden når man begynner på en ny bok. Once upon a time… Det var en gang… Det hendte i de dager… Den dagen snøen falt… Bortsett fra den siste – som er hentet fra det som etterhvert har blitt en slags mytisk stiloppgave fra fortidens skole – så er det alle kjente og (mer eller mindre) kjære åpninger på bøker.
I John Irvings Siste natt i Twisted River er en stor del av slutten viet en forfatters jakt på den perfekte setningen å begynne sin siste bok med. Denne fiktive forfatteren (eller er det Irving selv) jobber seg alltid fra slutten av historien og framover, slik at det siste han skriver blir historiens første setning. Det som i hvert fall er sikkert er at en romans åpningssestning er viktig for hvordan man møter og kommer i gang med en historie. Her er fem av mine favoritter når det gjelder åpninger av romaner. Nedtellingen starter her:
5. Hobbiten av J.R.R. Tolkien
I et hull i en bakke, bodde det en hobbit.
En av de absolutte klassiske åpninger av en bok. Det er J.R.R. Tolkiens ord og det er starten på Hobbiten. Forhistorien til Ringenes Herre. Begge verkene, sammen med Silmarillion og resten av Tolkiens ulfullendte verker (eks. Hurins Barn) står som sentrale bøke i fantasy-genren. Åpningen på Hobbiten er seg selv svært enkel, men slår an en tone som hele historien og boken bære med seg videre. Det er eventyr, det er relativt ukomplisert og egentlig lettbent. Med det siste mener jeg ikke at det er en enkel og grunn historie, men språket og rytmen, fortellerstemmen og hastigheten har i mine ører et ganske lett og lystig preg.
4. Vanære av J.M. Coetzee
J.M. Coetzee slår an en fantastisk innsiktsfull åpning av sin bok Vanære, som egentlig setter hele hovedpersonens perosnlighet ved starten av historien i et riktig og grelt lys.
Til å være en mann på hans alder, toogfemti år og skilt, synes han at han har løst problemet med sex ganske bra.
Jeg ser vanskelig at boken og introduksjonen av vår hovedperson kunne vært løst bedre. Nå vi i løpet av de få, neste setningene forstår at løsningen er å kjøpe sex fra en prostituert – ja da føler jeg at vi virkelig har fått satt mannen i sin bås og at vi er klare til en vandring med forandring. Ellers en flott bok, med sterkt budskap. Ikke bare hyggelig, men en bok som absolutt anbefales på det varmeste.
3. Trekkoppfuglen av Haruki Murakami
Da telefonen ringte, sto jeg på kjøkkenet og kokte en kjele spagetti og plystret til en FM-sending av ouverturen til Rossinis Den tyvaktige skjære, som må være den helt rette musikken å koke pasta til.
Akkurat som med film, elsker jeg bøker som er langsomme. Bøker som lar tiden være og konsentrerer seg om fortelle det den har lyst til og så får det ta den tiden det tar. Innledningen på Trekkoppfuglen gir et særdeles tydelig signal (for meg) om at her er det bare å forberede seg på at her vil tiden gå. Vi har god tid til å koke pasta, plystre, dvele og tenke. Godt å vite, tenker jeg når jeg leser dette og begir meg videre inn i denne mursteinen av en fabelaktig fortelling. Dette var mitt første møte med Murakami og det var kjærlighet ved første avsnitt.
2. Bunny Monroes død av Nick Cave
«Det går til helvete,» tenker Bunny Monro i et slikt sjeldent øyeblikk av selvinnsikt som er forbeholdt dem som snart skal dø.
Det er virkelig smell i Nick Caves åpning på sin andre roman Bunny Monros død. Selv om jeg per dags dato ikke har lest boken ferdig – på langt nær – kan trygt si at jeg sjelden eller aldri har opplevd at en åpningssetning i en roman så til de grader setter stemningen for det som skal komm videre. Dette er dystert og trist, ynkelig og pinlig, morsomt og elegant – alt på en gang. Cave har en usedvanlig ærlig og direkte måte å skrive på. Det er rett på sak og det gis ikke ved dørene i noen setninger. Bunny Monro, er en virkelig ynkelig og patetisk person. Likevel får Cave fram gode sider ved mannen. Man blir både trist på hans vegne, pinlig berørt og glad i mannen. Og tonen er satt fra første setning.
1. Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón
Ja, så har jeg jukset litt. For boken og setningen som kommer på topp, fyller egentlig ikke alle kravene jeg selv har satt opp. Boken er Vindens skygge og setningen kommer først etter at vi har fått satt stemningen fra datidens Barcelona godt i brystet i et første avsnitt:
Daniel, det du skal få se i dag, kan du ikke fortelle til noen.
Og da er tonen og stemningen satt på plass. Det er begynnelsen på en historie om hemmeligheter, skjulte skatter, glemte bøker og tapte sjeler. Det er en setning som forteller oss at vi har mye i vente. Gotisk, dystert, vakkert og vemmelig. Ja, bøkene til Zafon har vel egentlig alt. Slik har dette blitt en av mine store, store favoritter.
Ja, sjansen er vel stor for at mange kan tenke seg andre kandidater som burde vært på lista. Men, dette var nå mine favoritter. Jeg minner også om vår Kahlih Gibran-konkurranse som fortsatt går.
Leselysten.com 