Mørkets hjerte

Mørkets hjerte er kanskje det dunkleste, mest dystre og råtne jeg har lest. Selv om det her er få direkte og konrete skildringer av blod, vold og gørr, så er det noe så trykkende dunkelt over det hele. Conrads korte og svært så effektive roman er en av verdenslitteraturens virkelige storverk. For meg har det vært en glede å lese – til tross for det dunkle og triste budskapet.

Historien fortelles av sjømannen Marlow som forteller om den gangen han tok jobb for et belgisk handelskompani som opererer i Kongos jungel hvor elefenben og rågummi er blant skattene koloniherrene henter ut. Marlows reise på en elvedamper inn i Kongos jungel har forandret ham for livet. På ferden oppover elven ser han grufulle tilstander hvor koloniherrene ikke har trått varsomt fram overfor de innfødte: «Vi gikk opp det ene elveløpet etter det andre, elver fulle av levende død, hvor breddene lå og råtnet i gjørma, hvor elvevann tykt som slim flommet utover vanskapte mangrover som vred seg hjelpeløst mot oss, som var de i den ytterste nød. Vi stoppet aldri lenge nok til å kunne danne oss et mer inngående inntrykk, men inni meg vokste en vag og knugende undring. Det hele var som en langtekkelig pilegrimsferd i et mareritt jeg bare kunne ane konturene av.»
Marlow skal inn til handelsstasjonen som ligger lengst inn i Kongos jungel. Der skal han frakte gods og folk ut. På denne stasjonen er det Kurtz som styrer. For europeerne er han den dyktigste elfenbenjegeren og den som håndterer lokalbefolkningen best . Han er nærmest en levende legende, som Marlow på sin ferd oppover elven stadig får høre mer om – foruroligende rykter om en mann som er i ferd med å bli gal. Marlow blir nærmest besatt av Kurtz og mytene rundt mannen etterhvert som ferden går innover i Kongos jungel.

Mørkets hjerte er inspirasjonskilden til Francis Ford Coppolas mesterfilm «Apokalypse Nå» og likhetene er mange. Selv om filmen og boka ligger i ulike tidsepoker og på forskjellige steder, så er det den samme historien som fortelles. Konrads bok om ferden inn til Mørkets hjerte i Kongo og Coppolas beretning om ferden inn i jungelen i Vietnam, vil alltid være knyttet sterkt sammen. Det er menneskets iboende evne til å fare fram på verst tenkelig vis. Vår iboende grusomhet, ondskap og hat, som blomstrer under de rette forutsetningene. Menneskets manglende evne til å lære av de feil og grusomheter som begås.

Den imperialistiske grusomheten som fikk råde i Kongo under Kong Leopold den andre og som Joseph Konrad selv så på nært hold som sjømann, er ikke altfor ulikt det vi så i Vietnam, eller 2. verdenskrig for den sakens skyld. Når man leser «Mørkets hjerte» kan man fort få følelsen av at mennesket aldri har og aldr vil komme til å lære.

Til tross for hvor dyster og fæl «Mørkets hjerte» er – er den en bok som mange vil ha godt av å lese. Den er effektivt og godt skrevet og lignende dysterhet og mørk stemning har jeg foreløpig ikke kommet over. En kort roman som er vanskelig å legge fra seg. Anbefales på det sterkeste

Advertisements