Snø vil falle…

Så har jeg endelig lest Levi Henriksen. Med omtalene som Henriksens bøker har fått i medier, har jeg lenge følt det som at dette er en norsk forfatter jeg burde forsøke meg på. Likevel har det vært noe som har sørget for at det ikke har skjedd før nå. Dette burde jeg ha gjort før, men nå er det i allefall kommet i stand: Mitt første møte med Levi Henriksen.

Nok er gang er det tilfeldighetene som gjør sitt til at jeg n endte opp med å lese denne boken nå. Hovedsaklig kan jeg legge «skylden» på betatestingen av ebøker for Bokklubben. Dermed fikk jeg plutselig tilgang til min «Levi-debut» for bare 15 kroner. Henriksen selv har jo uttalt seg skeptisk til fremtiden med ebøker, men valgte likevel å bli med som testforfatter til dette. Og jeg er glad for dette. Om det virkelig var dette som måtte til for at jeg skulle ende opp med å lese Henriksen, så er jeg takknemlig for det. Håper du bærer av med meg, Levi, for at jeg ikke betalte mer enn 15 kroner denne gangen.
Så til boken – og historien om Dan Kasperesen, hans tapte bror, tapte liv og håp for fremtiden. Noe av det som slo meg først når jeg begynte på denne historien, og som planter seg som en ubehagelig-deilig følelse i kroppen, er den umiddelbare forståelsen for at mye ikke er godt i Dans liv og i bygda han kommer tilbake til. Han har sittet inne for å ha smuglet stoff, og kommer nå tilbake til bygda for å gravlegge sin bror som har tatt selvmord. Dan er utilpass i hjembygda, har dårlig samvittighet for at han ikke har tatt vare på og stilt opp for broren, og fordommene møter ham hele tiden.
Dan må kjempe for å få livet på rett kjøl og forsøker så godt han kan – nesten hele tiden. Henriksens beskrivelser av denne bygda utenfor Kongsvinger og de ulike menneskene som bor der er treffende gode. Det hele er direkte og ærlig. Personene tegnes relativt tydelig helt fra begynnelsen og språkdrakt og tempo i språket gir historien en svært så god støtte. Her fungerer det aller meste meget godt. Og; jeg har alltid lyst til å komme meg videre for å vite hvordan det går.
Dette er egntlig ganske trist det hele. Dan gjør så godt han kan og får ikke like mye hjelp fra alle hold. Og hele tiden har jeg denne foruroliggende følelsen av at dette ikke går bra. Det er noe som ikke stemmer. Det er noen som ikke vil Dan godt. Han skal ikke får det lett.  Denne vonde følelsen av manglende håp er for meg selve nerven i historien og Henriksens svært vellykkede grep. Det kan minne litt om den poetiske realismen på film – der det siste toget alltid har gått og alt håp er alltid ute.
Jeg skal la være å røpe for mye av hva som skjer i boka, men noe går «galt» til slutt – og da mener jeg ikke for personene i boken. Det er retningen jeg forstår at historien tar de siste 50 sidene. Det er egentlig ikke noe galt, men når vi først har mistet det siste toget og håper er borte, blir det nærmest en skuffelse når jeg skjønner at en form for happy ending er under oppseiling. Men kanskje gjør det oss godt også – at ikke alt går rett til helvete – men at det uansett finnes en form for håp – uansett hvor mørkt det måtte være…
Et annet viktig moment er selvfølgelig a tjeg har lest denne som ebok, på mitt lesebrett (Cybook Gen3). Nok en gang har lesebrettet og leseopplevelsen vært helt utmerket. Det er både behagelig, enkelt og praktisk med lesebrettet. Og det legger ingen demper på leseopplevelsen. Bare kos, kos og kos. Så får vi fåpe forlag, forfattere og myndigheter kommer fram til felles løsninger som gjør at vi kan få mer ebøker på norsk – jo fortere jo bedre!
Uansett: Snø vil faller over snø som har falt er en bok jeg varmt kan anbefale. Sett igang og la deg glede over de deilige beskrivelsen av Ramones-sanger, Amazoner og vedvarende snøfall. Dette er veldig bra.
Advertisements