Lucifers evangelium

I fjor sommer har jeg kost meg med Tom Egelands nyeste bok Lucifers Evangelium. Virkelig kost meg har jeg gjort. Og det til tross for at jeg langt på vei gjorde meg ferdig med krim- og spenningsbøker da jeg gjennom noen år pløyde meg gjennom store deler av Cap-serien med McClean, Bagley og Smith i spissen. Jeg har lest flere spenningsromaner etter dette, men noen pasjonert krim- og spenningsleser kan jeg neppe kalles. Tidligere har jeg lest Paktens voktere av Egeland. Så dette ble da andre gang jeg fikk møte Bjørn Beltø på hans eventyr. Og jeg har virkelig kost meg med Lucifers evangelium. Det er en god bok, ganske spennende og vanskelig å legge fra seg. I tillegg må jeg nevne av boken er overraskende og nærmest imponerende lettlest. Særlig tatt i betraktning den store mengden med informasjoner man faktisk skal holde orden på gjennom historien. Dersom du ikke har lest boken allerede, kan jeg forsikre deg om at jeg ikke skal røpe noe som helst av handlingen i det som følger. Jeg vil også si at selv om jeg i det følgende kommer med en del innvendinger mot boken, så har Egeland igjen skrevet en svært god bok, som er vel verdt å lese. Når man leser en bok som handler om samme person som man har lest om i tidligere bøker, blir det vanskelig å ikke sammenligne de to. For meg står nok Paktens voktere fortsatt som en mye bedre bok enn Lucifers evangelium. Den rett og slett er mer spennende. Det tar også mye lengre tid før vi føler oss helt sikre på at det går bra med hovedpersonen i Paktens voktere. Og akkurat det er kanskje den sterkeste innvendingen jeg har mot Lucifers evangelium. Altfor tidlig fikk jeg følelsen av at Bjørn Beltø var havnet i trygge hender og at ingenting egentlig kunne gå galt med ham. Og da forsvinner fort en del av spenningen. Jeg har ikke lest den første boken i om Bjørn Beltø, Sirkelens Ende. Men det som var tydelig å forstå i paktens voktere, var at han ikke er vant til action og spenning. Han er virkelig det jeg kaller en anti-helt som egentlig ikke tørr, som ikke tror han er viktig og som ikke klarer verken pistoler, blod eller død. Slik er Beltø fortsatt i den tredje boken. Noen ganger blir det nesten litt irriterende at han ikke har klart å ta med seg noe som helst erfaring og læring fra sine tidligere eventyr. At han ikke er litt mer vant til å være i begivenhetenes sentrum. I det hele tatt så er Beltø svært tydelig tegnet av Egeland. Etter tre bøker hvor det tilsynelatende ikke ser ut til å ha vært noen nevneverdig utvikling i Beltøs sinnsliv, håper jeg at vi i en evt. fjerde bok, kan slippe å møte en så tydelig tegnet figur og forhåpentligvis også litt mer utviklet fra Egelands side. Det neste jeg vil si er egentlig ingen innvending mot selve boka. Men det handler bare om at jeg virkelig savner noen av gåtene fra Paktens voktere. Jakten på nye spor fra sted til sted, hit og dit, var noe av det som virkelig gjorde den boka. Slik blir Lucifers evangelium mye mer stillestående, men du verden: Den er likevel spennende. Jeg har kost med Lucifers evangelium, selv om jeg ikke synes den når helt opp. Kanskje er det også noe i at tittelen på boka er veldig god og lover svært mye. Tittelen Lucifers evangelium er en av de aller beste og mest pirrende titlene jeg har sett på en roman. Alt i alt har Egeland gitt meg en god lesestund og en god historie!

Advertisements