Så har jeg også lest den – boka jeg har inntrykk av at alle har lest. Og alle har likt. Øya av Victoria Heslop. Det har vært både underholdene og interessant å lese seg gjennom denne historien. Øya er Spinalonga som i mange, mange år ble brukt som koloni for spedalske. Å bruke et reelt historisk sted for å fortelle en relativt enkel historie er et godt og smart grep fra Hislop sin side.  Det skaper en ekstra dimensjon og gir ekstra styrke til historien. Når man samtidig som man leser en fiktiv historie, faktisk kan relatere det til virkelige menneskeskjebner som kunne oppleve å være hele livet på denne isolerte øya, blir man betydelig mer emosjonelt knyttet til det hele. Og det trengs-  ihvertfall for meg.

For selve historien Hislop har skrevet er ikke revolusjonerende på noen som helst måte. Det er en historie om kjærlighet, håp, savn, svik, ære og stolthet. Egentlig ganske klassisk. Men rammen det hele får med skjebnene på Spinalonga gjør det hele mer lesverdig. Det aller første som slo meg da jeg begynte å lese Øya er at språket oppleves som svært enkelt og rett fram. Det er ikke brukt mange ekstra og unødvendige ord for å forklare hva som skjer, eller for å beskrive menneskers tanker og følelser. Det går ganske så beint fram. Men det virker, ganske lenge. Det er lett å henge med og vi får ganske kjapt et godt innblikk i persongalleriet og skjebnene. Og det fortelles om triste skjebner her.

Som sagt synes jeg dette virker ganske godt, ganske lenge. Men på et tidspunkt går rett og slett litt av luften ut av ballongen. I forkant av finalen, når selve historien ska lnå sin topp og rammehistorien skal få sin oppklaring, opplever jeg det som at det egentlig ikke er så mye igjen. Det blir litt tomt. Og det selv om selve avslutningen er dramatisk nok. Jeg tor noe av dette har å gjøre med at hovedsporet som er lagt for Øya, nemlig Spinalonga i seg selv, blir forlatt. Det oppleves som at den kjernen jeg har sett, på en måte blir tømt og borte for øynene på meg. Det hele skal avsluttes og oppsummeres utenfor rammeverket. Akkruat det skulle jeg ønske at Hislop hadde valgt en annen løsning på.

Likevel er det ingen tvil om at Øya er en fin bok. Lettlest og lett tilgjengelig. Og noen ganger er det også noe av det viktige. Her har vi en bok som mange leser og mange liker. Kanskje er det også mange som ellers ikke ville lest i det hele tatt, som faktisk tar steget inn i denne romanen, nettopp fordi mange liker den, anbefaler den og kommer seg gjennom den. Slik sett er kanskje Øya en viktig bok for litteraturen, selv om det litterære nok ikke er av det aller ypperste – ifølge meg da.

Reklamer