Haruki Murakami er uten tvil en av de mest spennende forfatterene jeg har kommet over de siste årene. Mitt første møte med den japanske forfatteren var «Trekkoppfuglen» som jeg ved en tilfeldighet fikk av en god kollega. Dette ble for meg et lykkelig møte. For «Trekkoppfuglen var en åpenbaring for meg. En seier i fortellerglede og et møte med en forfatter som ga mersmak på flere bøker fra samme mann.

Det er den unge mannen Okada vi følger i denne boken. Han rives løs fra sine hverdagslige rutiner når katten hans har vært borte i flere dager, en ukjent kvinne ringer og tilsynelatende vet alt om ham, og hans kone blir plutselig borte. Okada starter jakten på kona og dette bringer oss inn i en bredt anlagt fortelling som ikke er lett å oppsummere kort. Det er mange møter, mellom mange mennesker. Og det er mange skjebner det berettes om . Noe som virkelig gjør et sterkt inntrykk på meg i «Trekkoppfuglen» er innblikket i krigens grusomheter gjennom et par beskrivelser av tortur som rett og slett gjorde meg redd og engstelig. Historien som fortelles spenner vidt og bredt og tar stadig nye, interessante vendinger.

Om lag et år må det nå være siden jeg leste Trekkoppfuglen, og selv om jeg nå har store elementer i historien jeg ikke klarer å fremkalle, elementer jeg nok ikke husker, så er det en ting som sitter sterkt i fortsatt. Totaltopplevelsen av boken. Følelsen av å bli fortalt en god historie. Følelsen av at her har forfatteren virkelig lyst til å fortelle meg en historie. Gleden over å oppleve at hver eneste nye vending i historien er velkommen. Den konstante spenningen knyttet til hva som kommer rundt neste sving. Akkurat her ville nok mange forfattere ha noe å lære av Murakami.

Erik Fosnes Hansen og hans Løvekvinnen, har jeg skrevet om på leselysten.com tidligere. Og der hvor jeg da mener at Fosnes Hansen blir for opptatt av å skrive de riktige og pene ordene og mister kontakten med fortellergleden, er det den stikk motsatte tanken som fester seg når jeg leser Murakami. Jeg vet jo at ordene er valgt med omhu og at ingenting er tilfeldig, men jeg blir ikke sittende å tenke på det? Det er historien som er i sentrum. Forfatterens ønske om å drive historien framover. Og de gangene man opplever det skal man virkelig ta vare på.

Derfor er Trekkoppfuglen en bok jeg ikke har problemer med å anbefale. Leve fortellergleden! Leve Murakami!!!

Reklamer