Det er ofte tilfeldigheter som slår inn på vår ferd gjennom livet og som endrer kursen, eller gir oss opplevelser og øyeblikk vi kanskje aldri ellers ville ha fått med oss. Opplevelser som vi etterpå kan si at vi er svært så glad for at vi faktisk har fått oppleve. Dette har jeg opplevd i disse seneste dager.

Jeg har altså fått bli med som tester av ebøker for De norske Bokklubbene. Som en del av denne testen har jeg kjøpt noen bøker som ble tilgjengelig for oss som er testbrukere disse ukene. Her fant jeg blant annet flere bøker av Helene Uri – som jeg fram til nå ikke har lest noe som helst av. Hun er en forfatter jeg har lest en del om – men ikke noe av. Hun har absolutt vært en av de mange norske forfatterne de siste årene, som jeg har hatt stor lyst til å begynne å lese. Valget søm første bok fra Uris penn falt på «Dyp rød 315». Og det ble en leseopplevelse med stort spenn. Fra det herlige til det ekle, fra sexy til urovekkende.

Aller først slår det meg at dette er en svært lettlest bok. Den er heller ikke lang – ikke mer enn 144 sider viser lesebrettet mitt når jeg tar boken frem. Kort og lettlest er likevel ikke tegn på at noe ikke er bra. Joseph Conrads «Mørkets hjerte» er for eksempel ikke lang – med du verden så god den er! Utover dette skal jeg ikke sammenligne «Dyp rød 315» med «Mørkets hjerte». Felles er imidlertid at jeg liker begge bøkene godt.

Vi får møte en usedvanlig selvbevisst, selvopptatt, kalkulerende og planleggende hovedperson. I hennes liv er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Klær, sminke, menn, mat – alt er som små brikker i en stor plan for vår kvinnes velvære og suksess. Hele historien er fortalt gjennom kvinnens samstaler med en psykolog – som selv har fått sine spørsmål og ord fjernet fra historien. Det er altså bare denne kalkukerende, planleggende kvinnene vi hører fortelle sin historie. Psykologens spørsmål kommer som oftes tydelig frem likevel. Og akkurat dette grepet forfatteren har gjort – er kanskje noe av de mest iøyenfallende ved hele boka. For meg oppleves dette som at vi kommer tettere på hovedpersonen vår og vi blir svært fokusert på at det er henne det handler om. I samme stil som hun er kalkulerende, planleggende og selvopptatt, er hele historien hun forteller fullstendig overlatt til henne, hennes synspunkt, hennes tolkning av psykologens spørsmål og hennes smiger-forsøk overfor psykologen.

Ganske lenge oppleves dette som en endimensjonal fortelling om en kvinne som kan gjøre ganske så mye for å få det som hun vil. Som styrer mellom ulike menn utifra hva som gavner henne og ikke nødvendigvis hva hennes virkelige følelser forteller at hun burde. Men vi får etter hvert et innblikk i en tilsynelatende lykkelig oppvekst, som likevel har noe sårt og unevnelig i seg. Vår hovedperson later ikke til å være det direkte offeret i denne historien, men snarere hennes lillebror. Vår hovedperson lever i en underlig og urovekkende dobbelthet mellom å være engstelig for sin fars nattlige besøk til lillebror på den ene siden, og en slags misunnelse overfor hva broren og faren har. Hva er det lillebror har som hun ikke har?

Denne følelsen møter hun igjen når det som kanskje er hennes virkelig store kjærlighet i livet, viser seg å være interessert i en annen og som faktisk velger en annen fremfor henne. Hva kan det være hun har som jeg ikke har? Hun har gjort alt som gjøres kan for at menn – og kvinner – ikke skal kunne ta slike valg. De sørger hun for at hun tar selv. Men det går altså galt likevel. Og det er etter denne «store ulykken» vi hører hun fortelle sin historie til sin psykolog.

Når vi etterhvert får et tydeligere innblikk i at det er en grunn til hun har blitt så planleggende og kalkulerende som hun faktisk er, åpner det seg nye dimensjoner som gjør at dette faktisk blir fengslende.

Alt i alt har jeg ingen vansker med å anbefale denne boken. Effektivt og godt skrevet. Kort historie som inneholder mye mer enn den først later til. Jeg synes Helene Uri her har begått en svært god roman. Og jeg gleder meg til å forsøke meg på mer av henne.

Reklamer