Helt siden jeg for mange år siden leste Salmer ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen, har jeg vært betatt av hans vakre språk. Språket til Fosnes Hansen er fremdeles kanskje noe av det vakreste som finnet i vår litterære verden. Salmer ved reisens slutt var også en sterk og god historie.

I Beretninger om beskyttelse var det melodiøse, rytmiske og vakre språket kanskje det aller beste med hele boken. De ulike historiene han her spinner sammen, hadde etter min mening varierende kvalitet som fortellinger. Likevel var det en bok jeg nøt i fulle drag. 

Etterhvert som jeg har lest en del bøker, har jeg kommet til følgende erkjennelse: Noen bøker har en så god historie at jeg aldri begynner å feste meg ved selve språket som enkeltstående element i fortellerkunsten. Noen ganger er både historien og språket så godt at det hele dras opp til ekstra store høyder. Og noen ganger er det egentlig bare språket som funker og historien er rett og slett ikke så veldig bra i det hele tatt, men jeg fortsetter å lese fordi språket faktisk er så veldig bra.

Løvekvinnen er i så måte interessant for meg på mange måter. Erik Fosnes Hansen har i og for seg skrevet en god historie. Og jeg tror jeg liker boken godt… Men som du sikkert har forstått allerede så er det noe som skurrer her. I hvert fall etter min mening.

Poleringen er problemet. Når jeg leser Løvekvinnen så er språket så perfekt hele tiden at det faktisk ender opp med å bli en distraksjon. I stedet for at språkets eleganse og rytme bærer historien fremover og beriker dens liv, blir jeg denne gangen sittende å tenke på hvor mye Hansen har jobbet med språket. Det blir dessverre forstyrrende etterhvert som historien skrider frem.

Men la det også være sagt: Erik Fosnes Hansen skriver godt. Historien om Eva Arktander som blir født med kroppen dekket av hår og de utfordringene det gir henne i livet, er absolutt lesverdig. Jeg er glad jeg har lest boken og den er et god skildring av hvordan mennesker og samfunn møter annerledeshet. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Hansen ikke har lyst til å fortelle meg en historie. Han har lyst til å vise meg hvor flink han er til å skrive. Og mangelen på fortellerglede er det som dessverre gjør at dette ikke blir noen innertier.

Advertisements